Ensomhet har mange former. Urett gjort, likeså. Urett gjort kan enkelt unnskyldes med at man tar ting til etterretning. Dog uten å verken innrømme skyld eller langt mindre endre på noe etter at soldaten har falt. Gjort er gjort liksom. Med iskald beregning sendte man avgårde skuddet som nesten tok livet av den fremmede. Med ignoransens edle øksehugg lot de ham ligge i grøften. Slengt fra seg for å dø.
Men den fremmede døde ikke. Han utviklet kun sin egen evne til å leve uten det livgivende vannet. Uten den næring som skulle til for å vokse til beste for ørkenens blomster som av ulike grunner trengte næring.
Den fremmede har ikke alltid vært en fremmed. Men årelang reise gjennom en ørken uten verken nok vann eller gjødsel gjorde sitt til at han langsomt ble en utstøtt blomst. Endte opp mer som en kaktus enn en orkide’.
Slik går det ofte med blomster når de ikke gis den næring de behøver for å vokse. Og blomstre. Man blir lett den fremmede. En ensom rytter i en tørr og uinspirerende ørken. En ørken der lovløse skyter på alle fremmede som prøver å vanne de få orkideene som finnes.
Den fremmede sleper seg videre. Alene med megetsigende blikk kastet mot seg fra kaktusene som bare er der. Bare står der uten å ha noen annen funksjon enn å opprettholde klisjebildet om en ørken der blomster ikke gis anledning til å gro. Der kampen mot blomstrende enger vil ta fra dem den ene muligheten de selv har til å skinne som livgivende sol. Istedet blir de til stekende ørkensol med kun det for øye å tørke ut livsgrunnlaget for de som fortsatt kan blomstre.
Den fremmede reiser videre. Til hva vet han ikke, men reisen gjennom ørkenen har han gjort før. Kunnskapen han har plukket opp på reisen tar han med seg til den eller de som er villig til å gi den fremmede den næringen som trengs for å blomstre.
Det finnes mange ørkener der ute. Og det finnes anleggsgartnere som er villig til å styre mot blomstrende enger. Som trenger menn og kvinner lik denne fremmede. Med kunnskap nok til å ta vare på de enkeltblomster som finnes. Som vil gi den fremmede mulighet til å bli en bekjent, en venn, ja kanskje bli hans venn som tar vekk den ensomhet som har vært fremdyrket hos ham over svært mange år. Der skudd fra urettferdighetens pistoler gang på gang har truffet ham. Alene har den fremmede vandret i denne ørkenen. Tilsynelatende med et og annet støttende og oppmuntrende ord på veien, men stillheten har vunnet over rekkevidden til støttende ord. Stille blir det når ørkenens gartnere kommer for å pleie sine kaktuser å sørge for at ingen av blomstene får blomstre slik at de selv må stå i skyggen.
Den fremmede trekker pusten for siste gang. Han holder hånden ut og ser mot himmelen. Alene står han der. Ser utover det tørre landskapet. Blir det regn tro?
#ensomhet #helse #angst #ørkenblomster #reisen #kunnskap
