De siste månedene har jeg trent jevnlig mot vårens eventyr i Bergen. Bergen City Maraton. Gjennom jobben har jeg og ti kolleger meldt oss på denne løpefesten, selvsagt for å knuse alle rekorder! Det er riktignok stafett delen av denne festen som står på programmet for oss. Dette innebærer at vi deler en halvmaraton på ti stykker. Jeg skal løpe ca 2 kilometer, så det er ikke for hakkende gale å klare. Tenkte jeg da.
Vel så enkelt skulle det selvsagt ikke være. Jeg glemte jo å ta med i beregningen at jeg tross alt er femti år. Inne i hodet er jeg ikke mer en 25, men det er ikke bare hodet som skal løpe, jeg har en sliten kropp som også skal dras fra Nordnesparken til Bryggen.
Nå er det jo slik at jeg tross mine 50 år er bedre trent enn jeg var når jeg var 25 år. Dette er jo selvsagt bra, men det sier kanskje noe om hvor dårlig formen var når jeg var 25? Uansett så holder jeg meg i bra form og nyter livsstilsendringene jeg tross alt har valgt å påføre meg selv. Så slik sett så burde 2 små kilometer være godt innenfor rekkevidde. Tenkte jeg.
Det var imidlertid noen små, ikke uvesentlige faktorer jeg glemte å ta med i beregningen.
Dette løpet går av stabelen 28 April. Dette er jo mer eller mindre midt på vinteren. I alle fall slik årets vinter har vært, og er. Dette betyr at kropper over femti, automatisk går inn i smertemodus og slår av kroppslige funksjoner som ikke er livsnødvendige. En slags «survival mode». Dette innebærer at kroppen kun gir energi til å opprettholde funksjoner som trengs for å overleve med andre ord.
I tillegg glemte jeg å ta høyde for årets angrep fra virusfronten der manflu geriljagrupper utfører sine punktangrep mot da, spesielt influensasårbare mannfolk i femtiåra. Og i år var disse geriljakrigerne støttet av grupper som rettet spesifikke angrep mot ledd og sener i kroppen. Vi ble på en måte ledet inn i en felle.
Denne fellen var jeg ikke forberedt på og løp bokstavelig talt inn i fellen uten å tenke meg om. En klassisk felle som jeg selvsagt burde sett komme, nemlig konkurranseinstinkt fellen. Jeg hadde selvsagt gjort den kardinalfeilen som er mest vanlig å gjøre for mannfolk i min alder, nemlig å ha mål som var for vanskelig å nå. Målet mitt var å løpe under 5 minutter pr. kilometer og det var nok for meg litt for ambisiøst. Jeg var riktignok under 5 minutter på den første kilometeren og nesten under på den siste, men så røk kneet. Selvsagt!
Nå er jeg omtrent restituert i kneet men det biologiske angrepet mot luftveiene mine sitter fortsatt godt i. Jeg håper å i alle fall kunne fullføre min del av løypen i April.
Jeg har imidlertid ikke lenger annet mål om å ha det mest mulig moro. Og det var kanskje det jeg skulle og burde ha hatt fra start av!
Ha en strålende dag!
#bcm #maraton #femti #sprek #løpefest #manflu #kneskade #motivasjon #glede #influensa
One thought on “Kneskade, influensa og 1 måned til Bergen city maraton”