Forbanna treningsdritt

Reklame | Bangerhead, iDeal

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ok. På tide å få ut litt søndagsfrustrasjon.

Hva skjedde med søndagsturene? Hva skjedde med fokuset på det å ha det moro og være i generell bevegelse? Hva skjedde med alle latterkrampene som fikk magemusklene til å forme sixpack på et par minutter? Hva skjedde med at folk får stadig mindre evne til å utnytte hele sitt bevegelsesrom? Hva skjedde med gleden i det å være aktiv? Og ikke minst, hva skjedde med smilene på endringsveien?

Vel, jeg har vel noen tanker om det selvsagt. Og la det være sagt at jeg selvsagt spissformulerer dette samt generaliserer en smule. Men like fullt er poenget mitt klart.

I stedet for familier på tur der latter og bevegelse står i sentrum, ser man nå pissesure unger bli slept avgårde i løpevogner, i sekker og i poser på vei på fjellturer. Mødrene og fedrene sliter seg oppover i et tempo kun forbeholdt de aller sprekeste av de spreke, med innbitte grimaser rundt munnen og med stadige blikk mot aktivitetsklokkene. Ja jeg hører dem også. «Kom igjen unger, få opp farten! Vi ligger bak skjema til under timen opp her!»

Ungene ser på hverandre og du kan ta deg f på at når de blir gamle nok så gidder de i alle fall ikke å være med på tur lenger. I alle fall ikke med far og mor.

Unger og særlig ungdom lærer fort at trening er et onde. Et onde som kommer av at man må prestere. Så hva med dem som ikke klarer å prestere? I alle fall ikke like godt som spreke mor og spreke far forventer? Eller de selv tror blir forventet av dem? Per Inge Torkildsen sitt sitat «gi ungdommen en flaske brennevin før idretten tar dem», er en spissformulering som dukker opp i hodet mitt når jeg tenker på alle de tragiske skjebnene vi hører om der presset for å prestere er blitt for stort. Alt i dag måles i resultater og i perfeksjon. Og Torkildsen mente da også at tilnærmingen til det usunne i det sunne har gått for langt.

Når folk presser seg selv til ytterste grense, noen i så stor grad at de blir syke fysisk med diagnoser som rabdomyolyse, som du kan lese mer om i dette innlegget, eller rett og slett blir så sliten psykisk av alt man BURDE prestere ifølge sine omgivelser, enn det man er i stand til.

Mye av dagens innhold på internett er viet perfeksjon og måloppnåelse. Trening har en god verdi for mange og meg selv inkludert, men på et nivå som er tilpasset meg selv og mine gledesgrenser. Jeg går aldri utover dette. Da er hensikten med trening som en glad og morsom aktivitet død for meg. Derfor løper jeg aldri på tid for å slå forrige rekord, men har heller mål som gir meg glede. Og så skiller jeg trening/løping og styrkeøkter fra de aktivitetene som gjøres i felleskap med andre. Da er det hverdagsaktiv glede som teller.

Jeg ville heller aldri komme dit at treningsregimene mine går ut over de rundt meg. Da har man gått for langt synes jeg. Bedre å ha et mer normalt forhold til trening, ikke sant?

Og mens jeg er i gang. Hva med alle disse som ikke ser at toget for å bli toppidrettsutøver er gått for ca, slik 40 år siden? Det finnes en mellomting i alt her i livet. Hvis du er ung og trener organisert for å nå ulike mål, er du ikke den jeg nå henvender meg til, men hvis du trener for hardt og for ofte på bekostning av det gode i livet, da er du den jeg henvender meg til. Alt med måte har jeg sagt før og det kan jeg godt si igjen.

Prestasjonskulturen som før altså nesten utelukkende gjaldt toppidrett, har nå inntatt mosjonistene. Med toppidrettsutstyr og dyre gadgets, peiser godt voksne menn og damer rundt to timer daglig hele uken for å nå målene om perfeksjon på et eller annet område. Ja unge også for den saks skyld.

Når mosjonister unge som gamle overdriver og lar treningen bli den nye ekstremismen, så går det for ofte på bekostning av det som er usunt. Unge treningsfrikere og uberspreke voksne menn og kvinner som har et syn på trening at det skal være så hardt som det de klarer selv, tenker ikke ofte på at det er store individuelle forskjeller der ute mellom dem som de henvender seg til. «Bare å gunne på!» er ofte hovedbudskapet som formidles. Det tas heller ikke ofte hensyn til de ulike individuelle komorbide tilstander som muligens er tilstede. Ikke rart at folk har mistet smilet. Ikke rart at en stor gruppe inaktive i landet ikke klarer å henge med! Ikke rart at mange melder seg ut når leken og gleden er borte fra aktiviteten.

Nå vet jeg jo også at det finnes flinke og avbalanserte mennesker der ute som ikke holder på slik. Det finnes mange som har forstått dette også og som har tatt grep om dette deretter. Det er heller ikke dere jeg henvender meg til.

Men at i det store og hele er slik at latter, glede og en aktiv hverdag med sunne idealer har overtatt for treningsekstremisme? Ja, se det er jeg ikke et øyeblikk i tvil om. På tide å roe ned å ta noen grep slik at det er plass til alle? Legge vekk mål og krav? Ja kanskje det er utopi, men jeg håper at flere gjør som meg og selger ut meningsfulle aktiviteter som gir glede og sosiale byggeklosser til dem av oss som aldri når opp til de resultater ekstremistene krever av oss.

For å omskrive et kjent sitat: «Finn en treningsform som du elsker, så vil du aldri trenge å trene igjen».

Men kanskje det viktigste budskapet i dag er å la vær å trekke barna med i et målrace der presset til slutt knekker dem fra fremtidig deltakelse i en aktiv hverdag. De er seg selv og skal ikke måles opp mot det som er dine resultater. Gi dem spillerom og aktiviteter der de opplever samhold og glede, så kommer resultatene av seg selv. Hvis de vil. Ikke hvis du vil.

Mvh Willy

#Trening #glede #hverdagsaktiv #aktiv #hardtrening #ekstremt #smil #machotrening #overtrening #mosjonister #formyeavdetgode #livstilssendring #endringsfokus #livsglede #Søndagstur