Har du noen ganger følt at uansett hva godt du gjør så er det ikke nok?
Har du noen gang tenkt over at det du gjør kan føles som om du strekker deg til verdens ende og likevel blir omgivelsene dine skuffet eller sinte?
Spesielt er det for dem som arbeider for å gjøre andre fornøyde. Her er det lett å strekke seg så langt at strikken noen ganger ryker. Resultatet er at man går i den klassiske fellen der man tar innover seg skyld for at man ikke klarer å oppfylle omgivelsenes krav og forventninger. Resultatet er ofte utbrenthet og sykemeldinger. Og for hva? Fordi man tenkte for mye på andres ve og vel? Nei, fordi man lot seg lede og distrahere over omgivelsenes urealistiske krav og forventninger. Og mange kjenner jo heller ikke skam når man ikke får det som man vil eller forventer. Da er det legitimt å hente frem de store ordene å skyte vilt rundt seg med kanon for å såre flest mulig på kortest mulig tid.
Jeg tenker jo av og til i mitt stille sinn hvilken oppdragelse denne type karakterer innehar, eller om det er ting i deres livssituasjon som gjør det forståelig i slik grad at man kan akseptere å bli skutt på med sårende ord, handlinger og kommentarer. Jeg ser og jeg tenker, mens jeg forsøker å forstå. Jeg finner ikke noe svar sånn umiddelbart annet enn at de kanskje har det verre enn oss?
Jeg selv har vært i mange og tunge, vanskelige situasjoner i livet. Det vet jeg selv hvordan føles. Ingen andre vet hvordan jeg tok det og hvordan jeg selv agerte mot omverdenen. Men en ting vet jeg med sikkerhet. Jeg oppførte meg ordentlig mot mine medmennesker selv om jeg mange ganger kunne banne stille i mitt sinn. Det har nemlig jeg blitt oppdratt til. Uansett så skal man vise respekt mot ens medmennesker, ikke sant?
Men likevel ser jeg en endring de siste årene i hvordan denne respekten mot andre blir mindre og mindre, og samtidig øker kravene til nærmest urealistiske høyder og det stilles så store forventninger til så mange mennesker som strekker seg langt, lengre og lenger enn langt for å prøve å oppfylle alt som skal til for å klare å blidgjøre denne sinte gruppen av kravstort samfunn. Man strekker seg så langt at man selv blir rammet av sykdom, utmattelse og en følelse av å aldri strekke til. Med et smell treffer mange den beryktede veggen og dessverre er det veldig mange som blir skadet for livet.
Tenker denne sinte og kravstore samfunnsgruppen på dette når de kjefter og smeller for å oppnå ting som ikke engang Harry Potter kan oppfylle? Tenker man det finnes ubegrensede ressurser til å be om en forgylt hverdag der det regner solstråler og nåde dem som ikke kan skaffe dette tilveie? Tenker dem at det å gjøre feil, ikke kan tolereres med mindre det er dem selv? Og nåde dem hvis man får sjansen til å «TA» dem i å trakke feil. Da er det legitimt å igjen stille opp det tunge skytset, lade kanonen med iskald kritikk som gjennomtrenger offerets sjel. Helst i såpass stor grad at dem forsvinner ut i uføretrygd. «Good Riddance»Liksom. Det finnes jo ubegrenset med nye man kan kreve for mye av. Eller?
Tro meg. Du som strekker deg så langt. Du skal vite at det finnes heldigvis støtte til å motstå trykket. Det er ikke lett, men du må aldri gi opp å vise din integritet og standhaftighet når det skytes fra hoften fra samfunnets cowboyer. Fra dem som aldri blir fornøyd uansett hvor langt du strekker deg. Pass på deg selv fordi du innerst inne vet hva som er rett og galt. Innerst inne vet du når grensen er nådd. Innerst inne vet du at du bør sette foten ned før grensen er nådd. Ikke etter, ikke på grensen, men FØR. Skjønner?
Og til de sinte cowboyer der ute. Hvorfor kreve bare for at man har krav på noe? Kan man da spørre seg om det er behov for det man har krav på? Hvorfor skyte på dem som ikke kan forsvare seg? Gir det deg tilfredstillelse? Et smil og det å respektere din neste kan være å foretrekke? Kanskje det til og med kjennes fint ut
For dem som kjenner meg vet de at jeg er glad i ordtak. Og ordtaket «Man kommer lengst med et smil», passer her synes jeg. Og for dem som strekker seg for langt, kan det være greit å huske på at «Utakk er verdens lønn». Ikke tenk at «man får sin lønn i himmelen», men sett klare grenser mot cowboyomgivelser, kravstore og uhøflige mennesker som ikke evner å tenke på andre enn seg selv. Det finnes heldigvis mange av dem som også setter pris på de små tingene og de små grep som endrer deres liv. Fordi du har gjort en forskjell. Fordi du smilte og hilste på dem på kjøpesenteret, på bussen eller hjemme. Fordi du hjalp noen over gaten eller fordi du bare var i nærheten. Fordi noen setter også pris på de små tingene i livet. De viktige tingene i livet.
Husk at for å hjelpe andre må man først evne å hjelpe seg selv. Og den som klarer å sette grenser for hvor langt man tøyer egen strikk, vil også kunne være i stand til å gjøre begge deler.
Ønsker alle en svært god uke!
Mvh Willy
#folkeskikk #respekt #utbrent #helse #hverdagsaktiv #smilekurs #uhøflig #glede #sorg #angst
Tusen takk for et flott innlegg! Kunne skrevet det selv, om jeg var så flink til å skrive 😉 Jeg er vel ganske langt nede sånt sett, men jobber meg sakte men sikkert oppover igjen. Skulle bare ønske at jeg kunne bli møtt med respekt, og ikke bare krav. Kanskje en dag, hvis jeg først setter grenser selv. 🙂
Takk for fint innlegg. Husk at er det en ting livet har lært meg så er det at ting alltid snur. Om du bare tillater det å snu så kan det til og med skje raskere enn du aner. Sett klare grenser for deg selv og her er det faktisk lov å være egoistisk. Det vil alltid være folk som ikke klarer å vise respekt. Spørsmåletblir da om du har plass til dem i livet ditt. Ønsker deg alt vel. Adele:
Det er jeg enig i. Utfordringa er når det er nær familie 😉 Men jeg øver meg hele tiden på å si nei, når jeg føler og mener nei, og si ja når det er greit for meg. Synes jeg har blitt bedre, men har langt igjen. Kommer an på dagsformen også 🙂
Klart at det ikke er like lett alltid. Men vår erfaring er at hvis man er tydelig med dem rundt en, så betyr ikke et nei alltid at man er uvillig. Ofte så forstår mennesker mer hvis det følger en forklaring med på hvorfor man sier nei. De fleste forstår det, og i allefall etter en stund. Adele: