De to foregående innleggene på bloggen som du kan lese del 1 her og del 2 her handler i hovedsak om hvordan tilværelsen kan føles når livet har blitt litt for vanskelig å klare å stå oppreist. Hvordan urettferdighet og andre ulike faktorer kan både gi og ta fra en det som du oppfatter som de viktigste tingene i det livet du lever. Akkurat i dag.
En av de kanskje vanskeligste oppgavene i livet er å kunne klare å snu vonde tanker og opplevelser til noe som løfter deg opp og frem. Til noe som styrker deg som menneske og gir deg de nødvendige verktøy til å komme deg videre i livet.
Dette er ofte en halsbrekkende og vanskelig øvelse som krever en livsstilsendring på et ganske avansert plan. Oftest når man sliter med å komme seg videre i livet kan det skyldes opplevelsen av nederlag, sorg eller manglende støtte, respekt og aksept i det man holder på med.
For alle som har erfaring med denne type negative hendelser i livet, er det lett å opparbeide seg en betydelig mengde dårlig samvittighet.
Sammen med et ikke eksisterende selvtillit eller selvbilde, raserer de ethvert forsøk på å karre seg opp igjen i knestående. Man blir lett liggende og forsøke å helbrede tapet.
Så ligger man der da. Uten verken evne eller lyst til å reise seg opp igjen. Man har heller ikke de verktøyene man gjerne skulle hatt for å klare å reise seg. Det enkleste er bare å grave seg ned og unngå. Unngå å møte vanskelighetene som satte fot på en og felte en slik at fall var uunngåelig. Man ser seg om etter hjelp til å reise seg. Kanskje en eller annen kunne gi av sin barmhjertighet og hjelpe deg opp?
Men, nei. Ingen er der for å hjelpe. Så man velger å bli liggende.Man tenker at det er andre som må hjelpe en opp.
Men har du tenkt på en ting? Det å tro at man alene er avhengig av andres hjelp, kan gjøre at du ikke klarer å hjelpe deg selv? Med hjelp fra andre kommer du deg opp, men når hjelpen smiler og går og du er overlatt til deg selv, så er faren for å falle igjen stor.
Det er kanskje fordi du har fått utlevert hjelpemidler av en kompenserende art. En som holder deg stående eller kanskje vipper deg opp, men treningen til å klare deg selv mangler.
Du trenger strategier som er nødvendig for å komme deg opp for egen maskin og gjør deg i stand til å finne en balanse som gjør at du ikke trenger å falle. De strategiene mangler!
Dette er en kjent problemstilling i hele helsenorge. Det finnes mange fine planer og mange gode intensjoner, men i praksis så deler man ut kompenserende tiltak i stedet for å trene mennesker til å reise seg først. Man driver brannslukking der man heller burde drevet med brannforebygging.
Så hva skjer da med deg? Du som har falt og ikke kommer deg opp igjen? Du som trenger trening for å klare dine daglige oppgaver. Som trenger å styrke balansen slik at selvtillit, angst og nedsatt selvbilde kan tas bort? Uten kompenserende hjelpemidler, men med den hjelpen som gir deg balanse i livet?
Som vanlig har jeg ikke et fasitsvar, men kan fortelle dere hva jeg selv ville ha gjort. Først og fremst så ville jeg anerkjent min egen situasjon. Mange sliter med å finne løsninger i livet fordi de ikke helt selv ser at det finnes vanskeligheter. Altså de har valgt å skjule sine problemer så godt at man ikke ser dem. Men man må da være klar over at slike ting er som gjedder i et ørretvann. De er hele tiden oppe og vaker for om mulig ta et nytt jafs av selvtillit og ditt velbefinnende.
Anerkjennelse av egen situasjon er viktig synes jeg for i det hele tatt kunne starte egentrening mot det å komme seg opp igjen.
Anerkjenn også at man noen ganger bør utredes av lege for om mulig komme seg inn i et system som MÅ TIL for å fjerne noen hindre slik at trening kan starte. Herunder ligger det aksept av man noen ganger trenger medisin for å komme seg videre. Dette kan sees på som et treningsutstyr og ikke nødvendigvis et kompenserende middel. Her trenger man nemlig noen ganger en PT. Se på legen som en PT som får deg i gang. Er du misfornøyd med legen så skift. Er du ikke enig med legen så diskuter med flere og innse også muligheten for at du selv kan ta feil og de har rett.
SÅ til det kanskje viktigste av alt. Ikke la dine nærmeste få hjelpe deg. La de i stedet kun få lov å være støttende! Dette betyr at du må la de få vite hva det er som er problemet, men at du selv MÅ være den som trener. Men, gjerne med MYE oppmuntrende heiarop fra sidelinjen. En god fanskare kan være forskjellen på gull eller sølv.
Vær åpen om dine vanskeligheter selv om det er vanskelig noen ganger. Spesielt hvis man opplever å ikke bli forstått eller validert fra dine omgivelser. Åpenhet rundt psykisk sykdom eller selvbilde/kroppsbilde og livsstilsendring kan være essensielt for å kunne starte trening mot å få det bedre. Samtidig som man gjerne må ta imot all mulig støtte, så er det MINST LIKE VIKTIG å innse at dette er en jobb du selv må gjøre. Andre kan ikke bære vektene dine. For å bli sterkere må du løfte dem selv. Utallige ganger inntil du er blitt så sterk at du klarer ting du ikke trodde du klarte før. HUSK AT DETTE ER MULIG! Dette er fullt oppnåelig for alle mennesker som sliter. For noen tar det bare litt lenger tid. Og det å akseptere at ting tar tid er viktig. SI til deg selv at TID har jeg nok av. Jeg har et helt liv å leve og en gang skal jeg være der. På bena. Ikke sett deg tidsmål for sjansen er stor for at det tar lengre tid enn det og da er det lett å gå på trynet igjen.
Mitt mantra er «Bedre helse, resten av livet» da har jeg ingen press om at jeg skal nå slik og slik innen det og det.
SÅ selvgjort er absolutt velgjort. Ikke vent med at andre skal hjelpe deg. Du må selv lære å ta initiativ til bedring. Akseptere at ditt NYE LIV startet i går. I dag fortsetter du og du arbeider med en ting av gangen. Ikke forvent at dine nærmeste skal bære deg fremover. Dette blir da et kompenserende tiltak og ikke et rehabiliterende tiltak. Da når du sjeldent målet. Bær dine vansker med stolthet og fortell omverden at du er på vei til noe bedre. Dette kan være en prosess der gamle vekter må kastes i søpla og nye friske vekter og løfteteknikker må skaffes?
Her mener jeg at det noen ganger nytter å si til seg selv. Hvor mange år har jeg hatt det slik? Har noen av de gamle teknikkene virket? Har noen av de gamle kurene virket? Ikke det nei? Kanskje det da er på tide å legge bort noen gamle sannheter som egentlig viser seg å være fulle av løgn?
Man kan ikke hjelpe andre før man er i stand til å hjelpe seg selv. Man kan ikke elske andre før man er i stand til å elske seg selv. Så begynn med å elske deg selv så mye at man trener på det hver dag. Hver eneste dag. Fjern gamle løgner og tanker om hva som virker og ikke virker. Se på livet med nye øyne. Du skal ikke redde verden lenger. Du skal bare redde deg selv.
Det må du ikke glemme.
Mvh Willy
#hverdagsaktiv #psykiskhelse #rehabilitering #angst #motivasjon #livserfaring #psykiskhelse #livsstilsendring #forandring #endring
