Hun er forfatter av indiebøker og har skrevet svært mange og gode blogginlegg. Besøk siden og forlaget hennes på deveny.no
Premien sendes så raskt som mulig etter jul. Premien denne julaften er til en som trenger det fra Kirkens bymisjon. Denne har jeg allerede kjøpt og gitt.
Premien sikrer at en som har det vanskelig får en liten oppmerksomhet. Alle premiene denne kalenderen har vært en humanitær gave til noen som har det verre enn de fleste av oss. Beløpene er ikke så gigantiske og premiene er ikke overdådige, men gis av hjertet og av gleden til å kunne bidra med noe meningsfullt.
Det å vise moderasjon er også en gave i seg selv fordi det minner oss på at det finnes viktigere ting i livet enn gods og gull. Det har alltid julen vært for meg og det håper jeg også julen er for alle.
Jeg ønsker med dette alle lesere og deltakere en riktig god og aktiv jul i menneskeverdets tegn. Ta vare på dem rundt deg med kjærlighet og respekt. Utvis forståelse og toleranse og søk hele tiden ny og forbedret kunnskap om den verden vi lever i.
Livet er for kort til å sløses bort på maktkamp, hat og uro. La Julens ånd sveve mellom deg og dine og la den spre seg til resten av året.
Så til alle venner som har støttet meg i år og til alle dere som har brydd seg om å lese bloggen, som har kommentert og gitt innspill samt delt av deres små og store gleder og sorger. Takk til alle kollegaer. Bloggere som har delt sine innlegg og artikler. Mye har jeg lest og mye har rørt meg, fått meg til å drømme, samt å smile og le, og noen tårer har det blitt også. Mest av alt har jeg også lært veldig mye om veldig mye. Det setter jeg stor pris på!
God morgen og god lille julaften til alle fine mennesker der ute!
Jeg vil takke alle dem som har deltatt på hverdagsaktiv sin julekalender og bidratt til å kunne gi Kirkens bymisjon ekstra gaver til dem som trenger det.
Det betyr lite med tanke på kostnad for de fleste av oss, men svært mye for dem som trenger det. Og dem er det dessverre en del av.
Luke 23 inneholder i dag det å ta vare på hverandre. Det å bry seg om sine nærmeste og aksept og forståelse ut over det som er daglige små godheter. Det store bilde om man vil.
Er det slik at ens innarbeidede forståelser og overbevisninger alltid er det riktige? Er det slik at selvransakelse noen ganger er nødvendig? Er det kanskje slik at vi alle tar feil noen ganger? Vel i mitt hode er svaret klart ja. Vi alle har våre livsverdier å følge, men for å kunne følge våre livsverdier så bør vel kanskje man være hundre prosent sikker på at de verdiene er riktige og ikke etablert av grunner som er andres? Som dypt og fundamentalt er uriktige? Eller i beste fall diskuterbare?
Slik er det på mange områder i livet. Vi lærer av de erfaringer man gjør seg på veien. I alle fall er det lov å håpe at vi gjør det. Alt fra livsstilsendring, tro, og oppfatninger om andre er viktige områder der endring bør gjennomgåes i ny og ne. Hvilken pris er det man betaler for de oppfatninger vi etablerer som sannheter?
Som ved livsstilsendring eller røykeslutt, som jeg selv har erfaringer med.
“Jeg slutter ikke å røyke før jeg slutter å puste”
Kjenner man seg igjen i dette så har man kanskje akseptert at man har gitt opp? Og til hvilken pris?
Når det gjelder tro så er en tro noe som etableres gjennom repeterende handlinger og ord i et liv slik jeg ser det. Hva hvis troen går ut over ens nære og kjære? Ekstremisme har vi sett for mye av i denne verden der det tidvis er iskalde områder både her og der. Som dyktige Linn Wiik på #tv2 nylig sa: Hvis KRF skryter på seg at de er så inkluderende og forståelsesfulle, hva er det da som gjør at deler av følgerne deres ber presten som viet to som er glad i hverandre, om å bli fjernet med makt? Det falt i følge henne også kommentarer om at de som viste sin kjærlighet til hverandre, skulle brenne i helvete! Så hvis dette representerer TRO, så takk for meg.
Forståelse for at andre har sine legninger, tro og tankesett gjør at alle vi mennesker hadde kommet litt nærmere hverandre. Forståelse og aksept for ALLE sine tankesett vil kunne gi oss en bedre verden tror jeg. Det betyr ikke at vi skal akseptere ondskap. På ingen måte, men en grunnleggende forståelse for annerledeshet vil kunne gi både deg og meg en bedre hverdag og et bedre forhold til våre nære og kjære, samt andre. Så lenge folk er snille med hverandre så burde det trumfe ALT ANNET I VERDEN!
Nettopp det å betale en pris for de valg man gjør i livet er jo også en del av selve livet. Spørsmålet er om du er villig til endring, forståelse, godhet og aksept, eller om du vil betale prisen for det å stå på ditt. Koste hva det koste vil.
Jeg ønsker en verden der alle er gode. Utopi kanskje, men dog. Det lille jeg selv kan gjøre for å skape fred og smil rundt meg, gir i alle fall meg noe godt. Og de smil jeg møter tilbake, ja de beviser for meg at det også gir mine medmennesker noe godt også.
Så til alle gode lesere. Riktig god jul til dere alle!
I morgen trekkes altså siste luke i hverdagsaktiv sin julekalender. Følg med alle som har kommentert i desember på lukene i kalenderen. Dere er alle med i trekningen i morgen om min lille viktige hovedgevinst!
Hei alle sammen. >Dagen er kommet da enda en ny vinner i hverdagsaktiv sin julekalender trekkes!
Den siste uken har det blitt postet innlegg med mang og gode ord over ting som gjør at vi bør tenke i gjennom hvordan vi oppfører oss mot andre og hvordan vi vil at andre skal se på oss og hvem og hvordan vi er.
Dette er nest siste trekning i kalenderen som har tilsammen gitt mange middager til noen som trenger det gjennom Kirkens Bymisjon. Dette er tiltak som er rettet mot de som har det aller vanskeligst og som trenger et lite lys i mørket. Gevinstene har altså vært av humanitær art hver trekning.
Jeg synes vi alle bør tenke over hvordan vi behandler andre både med ord og handlinger også hver eneste dag når det ikke er jul. Vi trenger at folk bryr seg om hverandre også resten av året. La oss alle være den bidragsyteren vi kan være.
God jul til alle som følger og dem som ikke følger bloggen.
Dagens vinner er Linn Cecilie Opdahl!
Tusen takk for at du er med å støtter en god sak og samtidig er så hverdagsaktiv som du er!
Hver eneste dag trener jeg. På mange ulike måter selvsagt. Det å være i bevegelse er trening selv om mange ville hevde at det trengs en økning av puls for å kunne kalle det trening. Men det er jeg da heller ikke uenig i. Forskjellen er vel at hvis du skal kunne kalle det EFFEKTIV trening for å nå et spesifikt mål, så bør du opp i puls for å kunne nå målene dine. Men, hvis du ikke er aktiv i det hele tatt eller svært lite, ja så er det å stå mer eller gå mer eller simpelthen være i bevegelse mer enn ikke i bevegelse, være å regne som en treningsstart.
Mange har ulike begrensninger både fysisk og psykisk som kan hindre dem i å være aktive nok. Jeg liker ikke ordet trening heller så godt, nettopp fordi det stiller en forventning til den som skal utføre det. Da er det liksom opplest og vedtatt at man ikke kan kalle det trening før man har slitt seg dønn ut, eller stanses av smerter.
Her liker jeg mer tanken om stein på stein. Man må faktisk kunne ha et stort nok bevegelsesrom, eller evne til å kunne bevege seg FØR man setter i gang å kjøre harde økter. Det å være klar over at man trenger å få tilpasset trening etter en individuell vurdering av bevegelsemulighet, er altfor ofte oversett. Da risikerer man ikke bare å få mestring knust, men også i verste fall langvarige skader.
Nå er det jo slik at vi alle er forskjellig og mennesket er vel i utgangspunktet en utålmodig art. Det er ofte lett å ta på seg for mye eller å høre på råd fra andre som ikke har kunnskap om hvordan kropp og ikke minst sjel henger sammen. Det å vite noe om hva som skal til er essensielt for å kunne endre en livsstil og samtidig opprettholde sin nye livsstil resten av livet.
Tålmodighet er en dyd sies det og det er spesielt viktig når man starter en livsstilsendring.
Sett deg konkrete livsmål og ikke kortsiktige delmål. Dette er jo å banne litt i kirken i min verden, men jeg står absolutt inne for dette. Grunnen er rett og slett den lange erfaringen jeg har med å arbeide med livsstilsendring. Ja man kan nå mange delmål på veien, og man kan la seg drive fremover med å ha disse delmålene.
Men, og det er et STORT MEN, hva når du har nådd de målene du har satt deg? Hva når du IKKE når de målene du har satt deg? Hvor mange mål kan du presse inn resten av livet? Hvem er der for deg når mål må revurderes? Er du i stand til å vite hvordan mål graderes? Vet du hvordan motivasjonen til å nå målene skifter med dagsform og livshendelser?
Nei, veien er ofte mer komplisert enn det som reklamen og som mange som lever et treningsaktivt liv vil ha det til. Igjen, man bør ha et endelig mål. Men det bør være et mål som slutter den dagen man ikke klarer mer på grunn av alderdom og lyst. Hva med å heller lære seg å leve samtidig som man er aktiv? Hva med å lære hvordan livsstilsendring er en dynamisk og foranderlig prosess der livets utfordringer kan brukes til din FORDEL i stedet for som unnskyldninger til å ende opp som støttemedlem i et treningssenter?
Som jeg har sagt før. Det er klart at man får resultater ved å gunne på og få riktig treningsveiledning av profesjonelle. Det er klart at det raskt oppstår resultater hvis du jobber knallhardt over tid. Og det er selvsagt ikke slik at det dermed kan stoppe opp. Mange som får god og riktig veiledning opplever at det er livsforandring. De opplever at de får et nytt liv fordi de klarer å knekke koden til å elske trening og et sunnere liv. Og det er selvsagt fint.
Men mitt poeng er at det likevel er mange flere som Ikke klarer det. De som sliter med ulike diagnoser enten det går på kroppslige plager eller psykiske plager eller til og med kombinasjoner av dette. Og hvis du i tillegg legger til økonomiske vansker, ja så blir det ofte håpløst vanskelig å få til noe som helst.
Derfor er det viktig å for meg å formidle at det finne svært gode løsninger på dette i tillegg til de som kun sliter med motivasjon. Det finnes profesjonelle terapeuter som vet hvordan man kan arbeide med begge deler. Altså hode, kropp og sunne råd i en livsstilsendringsprosess. Selv har jeg erfaring med å ta de vanskelige og krevende samtalene som ofte danner starten på en endringsprosess. Selv har jeg den kompetansen som trengs for å videreforedle endringstanker inn mot et sunnere kosthold og aktivitetsnivå som gjør at du er i stand til å endre livsstil.
For det er ikke lett for mange å “bare å komme seg i gang”. Det er ikke så enkelt at det bare å trekke på seg tightsen og guffe på med ordene “JUST DO IT” hengende som et ekko fra helvete over deg. Det er IKKE lett for en med sosial angst å bare komme seg bort på treningssenteret. Det er veldig lett for en med dårlig økonomi å velge mat på bordet i stedet for treningsavgift. Det er slett ikke lett for dem med smerteproblematikk å bare å begynne å tøye, bøye og løfte vekter. Og det er da heller ikke lett for dem som har alt dette samlet. Det eneste mange kjenner er et liv som har motarbeidet deg så lenge du kan huske. Så da er det vanskelig å ta innover seg at “det er jo bare å…”
Det jeg vil anbefale deg som sliter med å komme i gang er å skifte perspektiv. Skift syn på at bare du trener hardt nok og ofte nok så blir alt bra. Oppsøk en som kan dette med helsesamtaler, livsstilsendring og treningsmetoder for hvordan nettopp DU, kan klare mer enn i forrige uke. Og hvordan nettopp DU kan forandre deg gitt de forutsetninger DU har. Fordi det er så individuelt. Og nettopp derfor må du få kyndig veiledning i den prosessen du er i. Ikke fall for kortsiktige løsninger. Få en skikkelig kartlegging og rådgivning fra profesjonelle. Det vil alltid være det beste.
Fire dager igjen til jul! Dagens kalenderord er netthat.
Har du noen gang tenkt på hvordan nettet egentlig fungerer? Dette med å møte folk i virkeligheten å si ting til dem kontra det å lire av seg på nett?
Det er ingen forskjell når utsagn og kommentarer treffer den man måtte ønske å treffe. Netthat er en mer skjult form for mobbing enn det å slenge dumme kommentarer rundt seg i det virkelige liv. De fleste føler seg svært så trygge bak skjerm og tastatur, men i virkeligheten er man aldri i skjul.
Det å slenge fra seg teite kommentarer i fylla er en ting, men det å systematisk mobbe andre og endatil true, herse og mobbe, er og har aldri vært greit. Her kunne jeg selvsagt kjeftet og slengt en masse pekefingre ut, men jeg velger heller å ønske meg at netthets, hat, trusler og mobbing skyldes uforstand, fylleprat, hjernevasking, sykdom eller annet fælt i livet til dem som hetser. Det gjør en ikke uansvarlig for sine handlinger, men det kan være med på å forklare. Aldri akseptere, men kanskje forstå.
Vi har alle et ansvar om å ta til motmæle mot slik oppførsel. Det å si i fra på en måte som gir en meningsmotstander kunnskap, forståelse, empati og kjærlighet er bedre enn å slå tilbake. Det er samfunnsholdninger vi bør gjøre noe med hvis individene i vårt samfunn skal kunne forstå. Da er det viktig at ordskiftet i offentlige debatter er på et humant nivå. Alltid. Da er det på sin plass å fordømme trusler og hatkriminalitet.
I disse dager snakkes det mye om landsvikere. Et godt eksempel på hvordan det offentlige bruker et stadig hardere ordskifte. La meg bare si at det er et svakhetstegn når politikere og samfunnsdebatanter bruker så harde virkemidler for å nå igjennom med sine meninger. Kan jo hende at budskapet dem har ikke er så bra likevel hvis det er nødvendig å snakke med store og harde bokstaver?
Uansett så er det mennesker der ute som lider av at klimaet og hatet på nett er såpass hardt som det er blitt. Vi voksne har et klinkende klart ansvar for hvordan vi fremstår som rollemodeller for dem rundt oss. Hvoodan vi snakker i nærheten av våre barn og nære, vil påvirke dem i stor grad. Hvordan vi kjører bilen vår vil påvirke neste generasjons bilkjørere, ikke sant?
Så i sum, tenk over hvordan du påvirker verden rundt deg. Besinn deg og ta livet til dem du diskuterer med på alvor!
La det bli jul i fred og ro både IRL og på nettet!
God jul til ALLE!
Dagens luke inneholder Baking, smaking, og knasking av julesnop. Fordi det er lov å kose seg gløgg i hjel i julen. Bare fordi det er lov.
Det finnes mange måter å trene på. Veldig mange kan man være enige om. Og det finnes stort sett ingenting som kan frarådes når det kommer til det å være aktiv.
Min absolutte favoritt treningsmetode er uten et fnugg av tvil, løping
Så hvorfor digger jeg denne noe kjedelige og ensformige måten å bli sliten på?
Jo først og fremst fordi jeg ALDRI har likt å løpe. Jeg ble så fort sliten og lei når jeg løp at det var nærmest et mareritt. Det å gå var mye gøyere.
En dag fikk jeg det for meg i et bevisstløst øyeblikk, at jeg skulle begynne å gå/småløpe. Jadda, her snakket vi to hundre meter. Da var jeg nærmest i koma. Fyttekatta så vondt det var. Lungene brant og bena kjentes ut som jeg hadde løpt på glødende kull. Dritt trening.
Men så gikk det opp for meg at det nok var lurt å gi dette en fair sjanse. Jeg hadde jo kunnskap nok i massevis om at løpetrening var noe av det beste man kunne trene hvis man ville ha både kondisjon, styrke og samtidig fjerne noen kilo som hadde lagt seg makelig tilrette rundt livet.
Så da gav jeg det flere sjanser. Og det viste seg å være noe av det lureste jeg har gjort ever!
På bare 14 dager så gikk jeg fra å klare 200 meter til å løpe uten pause et par kilometer. Og for en følelse! Jeg følte meg litt som supermann over det jeg hadde klart.
Jeg hadde ingen mål eller plan om bli raskere, men et sterkt ønske om å løpe så langt som mulig uten å ta pauser. Da måtte jeg finne rette løpesteget og evne å klare å regulere farten fornuftig. Fortsatt så løper jeg 1 til 3 mil i uken. Og jevn løping i rolig tempo er det beste jeg vet.
Fordi jeg elsker følelsen av å passere en mil uten å være andpusten. Jeg elsker å kjenne at legger, lår, rumpe, mage og rygg med mer blir sterkere. Og ikke minst elsker jeg det faktum at hjernen får en skikkelig rens i prosessen.
Det å løpe fjerner problemer, tunge tanker, negativitet og lavt selvbilde. Så hva er det da som ikke er å like? Alt med løping er bra. Alle burde faktisk få løpetrening på resept for mange ulike tilstander og sykdommer.
Jeg kommer nok aldri til å forsøke å løpe så raskt som mulig fordi det ikke er et mål å bli raskere. Det er selve løpingen som er målet. Derfor løper jeg alltid fra 6 kilometer og til 1,4 mil hver gang. Og jeg elsker å løpe både på mølle og langs landeveien.
Så folkens, ikke avfeie løpetrening før dere har gitt det reale sjanser. Uansett så er det å løpe tungt til å begynne med, men det gir såpass raskt resultater og er så bra for kroppen og helsen at det er få treningsformer som kan måle seg med løping. Og HELE KROPPEN får kjørt seg.
Løping anbefales på det sterkeste!
Nei nå er det atter løpetid for meg. See you all soon mine venner!
I dag vil jeg snakke litt om skjegg. Denne everlasting trenden som kommer og går med jevne og ujevne mellomrom. Selv synes jeg at det er fint med skjegg, men samtidig synes jeg at det får meg til å se eldre ut. Ikke det at jeg bryr meg nevneverdig om det. Selv har jeg altså hatt skjegg de siste par årene. Og før det så hadde jeg konstant tredagers skygge. Helt glatt ser jeg ut som en drittunge for å være helt ærlig og jeg trives absolutt ikke med helt glattbarbert.
Skjegg er og har vært et symbol for manndom. Og helt tilbake for hundre tusen år siden så har mannen vært opptatt av å pleie skjegget sitt i følge hulemalerier.
Skjegg har også vært sterkt knyttet til religiøse ritualer. Gjennom sjamaner så manet man ånder ut av skjegget til folk for deretter å kutte det slik at man ikke slapp åndene tilbake igjen i skjegget.
I det gamle egypt fant man også ut at skjegg og kroppshår hadde rang knyttet til seg. Jo mindre hår man hadde, jo høyere opp på rangstigen befant man seg altså.
Og i dag er det litt hipp som happ hva som er vanlig, men det er i alle fall delte meninger om dette fortsatt. Så hva er egentlig greit i dag? Er trenden med hipsterskjegg på vei ut? Er det tredagers skygge som gjelder? Eller er det kort velstelt hår i ansiktet som er det beste? Glattbarbert eller fullskjegg?
Og blir skjegg bedre med alderen? Er det greit med sølvstenk i skjegge som en halveis julenisse, eller er det innafor å farge skjegget? Må man gå til barberer eller tar man skjegget selv? Hva er så ditt beste skjeggtips til stell av skjegget? Sleng gjerne inn en kommenter eller flere.
Selv foretrekker jeg sølvstenken både i ansikt og på hodet. Jeg synes det gir meg litt sånn distingvert look. Men jeg er da sannelig ikke sikker på hva som er innafor.
Dette var et par tanker rundt dette med skjegg. Jeg har heldigvis selvtillit nok til å gå med akkurat det som måtte passe meg til enhver tid, men det hadde jo vært morsomt å høre litt hva andre mener om saken?
Selv skal jeg passe på å la det gro litt ekstra i julen slik at jeg lett kan gå for å være en halvjulenisse eller en slags låvenisse på julaften. Da trer jeg inn i rollen som julenissens hjelper med sølvskjegg og sekk med gaver til nære og kjære!
Dere vil nå finne meg på #bloglovin i tillegg til på hverdagsaktiv sin side på Facebook. Også på instagram @hverdagsaktiv.
Tålmodighet er en dyd, lyder det gamle og kloke ordtaket.
Og det å være tolmodig kan faktisk hjelpe mot mye stress og frustrasjon. Og når vi vet at stress og frustrasjon er en faktor til sykdom, så er det jo da veldig lurt å evne å være tolmodig. Det å være tålmodig vil med andre ord forebygge sykdom.
Tålmodighet kan også spare deg for et negativt omdømme. Det å trekke slutninger for raskt kan være en dårlig måte å omgåes andre på. Forhåndsdømming av andre på bakgrunn av forhastede og utålmodige slutninger, kan skape uønskede situasjoner i dagliglivet.
Også innen livsstilsendring er utålmodighet noe negativt. Endring tar tid og det å ikke være tålmodig kan være med å velte prosessen. Det er lett å gi opp hvis man er utålmodig.
Dagens luke har aktiviteten rydding av uteområdet ditt. Ta en 10 minutters speedrydding med familien og lag en deilig lunch til alle etterpå. Alle må være med å delta med hver sine oppgaver.
Husk å være tålmodige med hverandre og husk å kommentere. Så er dere med i morgendagens trekning av en humanitær gave.
Sen kveld. Syk og tufsete og føler meg fullstendig utkjørt både i kropp og sjel. Det kjennes ut som om kroppen har blitt vasket i en vaskemasin og hodet er sentrifugert.
I tillegg så henger det en tykk tåke rundt meg av dette forbanna mørket. Så jeg forsøker å skrive meg litt bedre. Føler at det hjelper noe. Kan hende det er den berømmelige placeboeffekten som hjelper meg.
Uansett hva det er så takker jeg for alt som hjelper. Også for alle fine tanker og ord fra fine og varme venner og kolleger på jobb. Dere vet hvem dere er og jeg setter VELDIG stor pris på dere alle sammen både på jobb og på tvers av kommunegrensene.
Vel nå håper jeg at jeg skal våkne opp frisk så raskt som mulig slik at jeg kan komme meg på jobb igjen.
I mellomtiden så ligger jeg i sengen å skriver til dere da, gode lesere og venner.
Her kommer et lite bilddryss av ulike ting som jeg har holdt på med nå og tidligere. Jeg har lagt det inn på min youtube kanal og det presenteres her som en filmsnutt. Enjoy!
Innovasjon skapes av evnen til å gjøre ting på en utradisjonell måte. For å ta livet av innovative tanker må man være villig til å stå på det tradisjonelle. Det som er konsensus i den tiden man lever. Man dreper også innovativ utvikling ved å torpedere meningene til dem som man ikke klarer å se som seg selv. Dem som faller utenfor normalen, eller tradisjonell tenkning om man vil.
For mange mange år siden fanget mine egne erfaringer om livsstilsendring den faglige nysgjerrigheten min. Jeg innså at dem som trente ikke kunne identifiseres med svært mange som var lik meg. Mekanismene som fungerte for noen og dem som det var mange selvdrevne mennesker bak, var mekanismer svært mange jeg hadde møtt, inklusive meg selv, IKKE fungerte for. Husk at dette var helt tilbake i 2012/2013.
Så hva var det som funket da?
Noen svært få studier pekte på og mot såkalt HIIT trening. Høy intensiv intervall trening. Her var det en slags metode som ikke krevde lange tunge og krevende løp. Her var det en treningsform som pekte på effekt hos de fleste kun ved korte og intense treningsformer. Det var til og med noen som påsto at 20 sekunder ganger 4 repetisjoner kunne bidra til initierende endring.
Innovative og tildels kontroversielle tanker den gang. Og for oss få som ytret dette som noe som kunne få flere til å endre sine vaner og starte en ny vane med en høyere aktiv hverdag, ja vi fikk så ørene flagret av de som visste bedre. HIIT var DRITT.
I dag vet vi at mange starter sin endringsprosess nettopp ved bruk av tidsbesparende øvelser. I dag vet vi at mange av dem som var kritiske nå bruker dette for alt det er verdt.
Innovativt og kontroversielt var også tanken om at livsstilsendring og effekt kun krevde at folk skulle være selvdrevne etter kun få uker. For oss som kritisk argumenterte for at endring tok mye, mye lenger tid, ble kampen mot etablert tankesett en vanskelig og sår affære. Da de første rapportene om at folk trengte opp mot et til to år for å etablere varig endring kom, ble det stille. Vi som argumenterte for det samme tidlig, og før ekspertene på trening, ja vi blir fortsatt ikke hørt på.
Glemt er bidragene vi gav. Glemt er erfaringene vi formidlet. Bøkenes konsensus råder fortsatt over brukererfaringer, innovasjon og personlige preferanser ervervet fra den skolen, tiden og bakgrunnen man har. Evnen til å lytte, forstå og integrere andres kunnskap og brukererfaringer, begrenses til å kun nettopp si at man forstår. Men er man villig til å ta det i bruk? Jeg tviler. Er man villig til å heie frem nye tanker som ikke nødvendigvis er etablert i et akademisk miljø? Selvsagt ikke. Det har i alle fall jeg erfart. Som den gang jeg dro frem HIIT trening. Som den gang jeg fremmet tanken om lange intervensjoner for å oppnå varig endring. Fordi de fleste ut i fra både ny og eldre forskning på hjernens evner til reorganisering, vil trenge minst 7 måneder og inntil to år for å endre en vane. Vi som sa dette fikk da også den gangen høre dette. Det er fortsatt vanskelig.
Så hva bringer så fremtiden? Hva er så det nye HIIT og TABATA? Hva er det nye når “HELE NORGE” trener? Hva er det nye når en stadig større gruppe faller utenfor et nå, tilnærmet rekordstort tilbud til fysisk aktivitet og trening?
Det virker som om tilbudene om trening og varierte tilbud nå er flere enn folk som har behov. Men er det slik da at dem som nås og klarer å komme seg i gang er de som er ressurssterke nok? Er det dem som synes at tilbudene er billig nok? Tilgjengelig nok? Morsomme og sosiale nok? Dritbra nok fordi de ledes av kjente PT er, riktige faggrupper eller rett og slett så dyre at dem bare MÅ VIRKE?
Hvorfor øker da gruppene med barn og unge i overvektskategorien? Hvorfor øker inaktivitet i de grupper med flere utfordringer samtidig? Hvorfor øker antallet som IKKE klarer, har lyst til eller evne til å starte endring? Er det fordi vi ansvarliggjør mennesker som ikke er i stand til å bli ansvarligjort? Og hva med oss som fortsatt tenker i en viss grad mot konsensus? Som tenker at de som klarer å delta egentlig skulle hatt et noe mindre fokus enn dem som av ulike grunner aldri når døren til etablerte tilbud.
Ikke vet jeg, men med et rekordstort tilbud, med en rekordstor vilje til å hjelpe både fra private og offentlige aktører, da er det et tankekors at innovative tanker, etablerte brukererfaringer og stemmene fra dem som aldri når gymmen eller idrettstilbudet, turgruppen eller liknende fortsatt ikke blir hørt. Kan hende de faller utenfor dette også? Slik de fortsatt faller utenfor? Kan hende de fortsatt prioriterer brød og melk fremfor det som andre kaller billig? Kan hende de er redd for å komme fordi stigma er for stort? Kan hende dem faller utenfor de kategorier det etablerte krever for å få innpass?
Og hva da med dem som ønsker å bidra med nye tanker? Tør dem å fortsatt legge dem frem for andre? Nei. Tør dem gå på enda flere nederlag? Nei. Tør man ta sjansen på å føle seg sablet ned for sine meninger? Nei. Til det er sårene for dype og følelsen av utilstrekkelighet for stor.
Så til dere der ute som arbeider utradisjonelt. Til dere som klarer å kombinere eksisterende og valid kunnskap med innovasjon og vilje til endring av metode, system og tankesett. Stå på for det dere tror på hvis du fortsatt brenner for det du gjør. Stå på fordi endring tar tid. Stå på selv om dere møter motstand i det dere vil, gjør og ønsker. Men pass på å ikke brenn dere opp i prosessen. Det kan fort bli en høy pris å betale. Pass på at dere selv ikke ender opp i den gruppen som ikke lenger hører til. Som ikke lenger har støtte. Ta vare på dere selv i kampen for å nå dem som ikke klarer det vi sammen kjemper for, nemlig bedre folkehelse for ALLE.
