Svært aktiv – frivillig inaktiv – og ufrivillig inaktiv

 

Det finnes i hovedsak 3 kategorier mennesketyper som enten er frivillig inaktive, svært aktive, eller ufrivillig inaktive.

Avhengig av hvilken situasjon den enkelte har kan man grovt sett plassere seg selv i den kategorien man selv føler man tilhører.

Jeg er opptatt av at flest mulig skal ha muligheten til å være aktiv i hverdagen. MEN, når det er sagt så er jeg aller mest opptatt av kategorien ufrivillig inaktive.  For helt ærlig så klarer de to andre kategoriene seg relativt godt og da trenger de fleste ikke den helt store hjelpen fra helsenorge.

De aller mest aktive er en kategori som klarer seg selv uten særlig drahjelp enn et og annet treningstips og tips til variasjon i hverdagsaktivitet og trening.

Så har man kategorien frivillig inaktive. Dette er kategorien som ikke ønsker å endre noe. De er relativt aktive, men skulle gjerne hatt litt mer aktivitet i hverdagen. De fremstår gjerne som personer som stadig vekk tar et skippertak på treningsstudioet, legger ut bilder fra økten, er støttemedlem på treningsstudioet i perioder, men er ellers stort sett i fast jobb og relativt lite plaget med ulike diagnoser. Denne kategorien har alle muligheter til å trene, slutte å røyke/snuse, øke sin hverdagsaktivitet og så videre. Et fellestrekk er gjerne at man har utallige unnskyldninger for seg selv og andre om hvorfor de er inaktive i store deler av sin tilværelse.

Ofte hører jeg sitater som “jeg har ikke tid til å trene” “Jeg har for mye smerter etter forrige trening,tror det er gangsperre” “Jeg må på jobb fredag “”jeg har ikke lyst akkurat nå” “jeg planlegger trening neste måned, men akkurat nå er det for mye som skjer hjemme” kan jo ikke bli helt ekstrem heller” og mye mye mer.

Noen som kjenner seg igjen?

Så spørsmålet blir da om denne kategorien “frivillig inaktive” bør tildeles ressurser fra det offentlige?
Etter min mening, ja. Men da gjerne kun motiverende tiltak og ikke videre tiltak. Det å ta en aktiv del i din egen livsstilsendring er faktisk ditt eget ansvar. Og denne kategorien har alle forutsetninger for å ta tak i eget liv! De trenger kanskje bare å bli vist veien og grunner til å gå på veien uten unnskyldinger. Veien må de gå selv synes jeg.

Så har vi kategorien ufrivillig inaktive. Dette er de som av ulike årsaker ikke er i stand til å være aktiv i hverdagen eller kunne trene på grunn av sykdom og tilstander som hindrer en fra å delta i hverdagsaktivitet. Denne kategorien er de som i størst grad vil havne i helsevesenet med livsstilssykdommer. Denne gruppen synes å stadig vekk vokse i norge. Det er gjerne svært vanskelig og ressurskrevende å få tak i denne gruppen da de oftest er isolert i hjemmet og ikke vanligvis har kontakt med noen deler av hjelpeapparatet. I tillegg vet jeg at en stor del av dem ikke har særlig gode erfaringer med hjelpeapparatet da de ofte møtes med et kritisk blikk på seg da de enten røyker, snuser eller de møtes med manglende repekt og forståelse fordi de er overvektige. Det verste jeg hører er såkalte eksperter som kategoriserer overvekt som latskap og “til pass for folk som ikke kommer seg på trening eller slutter å trykke i seg for mye mat” 

Jeg hadde i grunnen ikke turt å si dette offentlig for på den måten vise sin manglende empati og kompetanse på den menneskelige psyke. Så er det sagt.   

La meg gå inn på ufrivilligheten her. Hvis man blir syk med et brukket ben så er dette en akseptert og synlig tilstand. Hvis man har angstlidelser så er det ikke lett å se. Det er oftest grunnen til at man ikke kommer seg ut. Har de som dømmer tenkt på det?
De har gjerne angst, depresjon OG overvekt. Derav inaktivitet og en situasjon som de som kritiserer ikke ser.

De har gjerne ulike diagnoser innen autismespekterlidelser i tillegg til angst, depresjon, sykelig overvekt, artroser, smerteproblematikk og rusproblemer som ikke er synlige, men hindrer dem i sosialisering, aktivisering og trening. Hvorfor klarer man ikke å se og forstå dette?

Så har du som “ekspert” ikke noe bra å si til denne kategorien så er det greieste å tie stille! Dette er mennesker som hele, halve livet er blitt møtt med uforstand, kritikk og mobbing fra deler av sine omgivelser. Det er på tide at de blir møtt med en ny og forbedret respekt og forståelse. Det er denne kategorien som trenger helsefremmende, forebyggende og rehabiliterende tiltak.

Det er også denne kategorien som er vanskeligst å nå. Men all den tid vi når mennesker med behov for opptrening etter et brudd så må det være mulig å nå også mennesker i denne kategorien.

Det kreves av oss at vi har en felles forståelse, respekt og kultur i alle deler av tjenesteapparatet. Det kreves også politisk vilje til å satse på helsefremmende og forebyggende tiltak både på regionalt,lokalt og nasjonalt plan.

I mellomtiden bør vi tilby lavterskeltilbud med tverrfaglige og varige tilbud til akkurat denne kategorien av ufrivillig inaktive.
Det synes i alle fall jeg!

Mvh Willy

#hverdagsaktiv #motivasjon #aktiv #aktivhverdag #aktivitet #friskliv #frivillig #motstand #inaktivitet

 

Velkommen til min blogg. Jeg er utdannet Ergoterapeut og Hypnoterapeut. Jeg jobber 100% som Ergoterapeut i kommunen og har eget firma som tilbyr hypnoterapi, EFT , Livscoaching, foredrag og mer både til privatpersoner og til bedrifter. Jeg er levende opptatt av å hjelpe andre mennesker til et bedre liv og bedre helse på deres egne premisser. Jeg elsker å være i aktivitet og da særlig løping i gledestempo og jeg elsker å bidra til at andre også kan få de samme opplevelsene der livet kan leves til max! Jeg skriver mye om hverdagsaktivitet og mental trening og endring gjennom hypnoterapi og ikke minst om hva vi mennesker kan bidra med for å gjøre verden til et litt bedre sted.
Posts created 704

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top