To kilometer løping. En oppskrift på å unngå å dø

 

Bergen city maraton nærmer seg med stormskritt. Jeg skal da løpe stafettdelen med gode kolleger i kommunen. To av de til sammen 2,2 milene som utgjør stafettløypen er tildelt meg. Og det til og med selveste sjarmøretappen.

Jeg har jo i et tidligere blogginnlegg skrevet om formen min på dette tidspunktet en måned før selve løpet. (Les mer om det her).

 

Men jeg har altså ikke skrevet om selve planleggingen og gjennomføringen av løpet. Altså hvordan løpe to kilometer så fort som pokker og samtidig unngå å dø i forsøket.

 

Mer nøyaktig. Hvordan forflytte en femti år gammel middels trent femtiåring på rekordtid fra Nordnesparken til Bryggen i Bergen.

 

Normalt ville dette ikke være særlig vanskelig, men som tidligere nevnt, så har jeg altså klart å løpe på meg en skade i kneet, samt også lagt paddeflat med influensa i flere uker nå. Verdifull tid er gått tapt. Formen kjennes ræva, og lungene kjennes ut som om jeg puster gjennom et sugerør. Det begynner med andre ord å haste.

 

Men heldigvis så er dette et løp der målet ikke er å vinne, men kun å ha det moro.

Det er likevel ikke så lett å spasere seg igjennom løypen hvis man ser at til og med deltakerne fra barneløpet som starter samtidig med meg, løper fra meg. Man har da en viss mannlig stolthet å ivareta!

 

Så jeg tenker også at det er flere mannfolk og kvinnfolk der ute som tenker det samme som meg. Hvorfor gjorde jeg dette? Og hvordan pokker skal jeg overleve dette med en liten smule ære i behold?

 

Vel her er oppskriften folkens! Og denne oppskriften kan i høyeste grad overføres til de som ikke skal løpe maraton. Eller stafett for den saks skyld. Bruk denne oppskriften til å komme i bedre form til våren og lad bena for livsstilsendring og løpeglede!

 

Punkt 1.

Kjøp deg gode sko. Da spesielt sko til å løpe i det nærmiljøet du skal bruke dem. IKKE ha mål om at nå skal du peise avgårde i skog og mark og fjell og dal. Da er du dømt til å slite mer enn nødvendig. La dette komme på et senere tidspunkt når løpeglede er blitt en del av livet!

 

Punkt 2.

Begynn med å gå de to kilometerne daglig. Og når du er halvveis hjemme, så øker du farten.

Etter 3 dager med dette mønsteret så økes farten halvveis. Ta så en dag pause.

 

Punkt 3.

Dette er dagen da du går med raskt tempo halvveis og når du snur så jogger du svært rolig og med korte skritt og land gjerne på forfot. Det er nå viktig at du IKKE langer ut, men holder et lavt og rolig tempo i joggingen helt hjem. Gratulerer, du har løpt din første kilometer.

 

Punkt 4.

Nå har du en dags pause.

 

Punkt 5.

Her er selve dagen da du løper hele veien. Som tidligere nevnt så er det viktig at du tar korte skritt slik at ikke knær og hofter får unødvendig juling. Hold et lavt og behagelig tempo og land mykt på forfot slik at du ikke får unødvendige støt i ledd og sånt skitt.

 

Punkt 6.

Nå gjentas dette hver tredje dag i to uker.

 

Punkt 7.

Nå er tiden kommet for å guffe opp. På samme måte som i punkt 1,2, og 3 så skal økning av fart være målet. Rolige økter frem første kilometeren og så øker du farten hjemover. Siste 100 meterne kan du gi på. Men husk å ta korte og myke steg.

 

Punkt 8.

I dag løper du med korte skritt og myk landing på forfot. Denne gangen et jevnt og såpass høyt tempo at du blir virkelig andpusten. Hvis du må stanse underveis å puste så sørg for at du kun går. Ikke stans helt. Vent i ett minutt så gir du på igjen full guffe! Så pause i ett minutt. Så gir du på og så videre til du er hjemme igjen.

Dette gjør du til en uke før start.

 

Punkt 9.

 

Siste uken her da har du muligheten til å jogge i raskt tempo, men ikke løpe fullt ut, kun i et tempo der du kan føre en normal samtale. Dette kan du ta til det er 3 dager igjen til løpet. Så slapper du av de 2-3 siste dagene.

 

Punkt 10. Løpsdagen.

Still opp i god tid og sørg for å små jogge i svært rolig tempo siste 10 minuttene før løpet. Du skal ikke være andpusten, men varm i kroppen. Sørg for lett uttøyning før du starter.

 

Pang!!! Løpet starter og du sørger nå for å holde jevnt middels joggetempo, men hold likevel igjen. Ikke gi full gass. Vær tålmodig og løp med så jevn fart som mulig. Lett på tå og finn rytmen. Øk farten noe når du er halvveis, og gi ikke full pinne før du har 200 meter igjen. Nå gir du det du har i innspurten! Da er du i mål og har fortsatt både livet og æren i behold!

 

Et betydelig pluss i denne oppskriften er at selv de som er i aller dårligst form kan bruke dette til å bedre form og kondisjon. Du må ikke løpe for å nå målene på kort sikt, men ved å pushe litt etter litt over tid, kommer også du i mål tilslutt. Den største seieren er over deg selv. Ta tiden til hjelp og øk gradvis så VIL formen bedres etter hvert!

Mvh Willy

#bergencitymaraton #bcm #løpeglede #løpe #trene #nybegynner #helse #form #kondisjon #mestring #moro #maraton #stafett #kolleger #aktiv

Å titte i eget speil

 

 

Hvem er du?

 

Du som bestemte deg for ikke å gå i bursdagsselskap?

Hvem er du som forelder som sa at det var greit?

Hvem er du som hørte på de andre, og så snudde deg og lot som om det var jeg som var teit?

 

Hvem er du som lot dine egne barn bli fortalt, at det er greit å hate?

Hvem er du som synes det er greit å slå?

Hvem er du som digitalt og anonymt, velger mobberens vei å gå?

Hvem er du som velger sårende sladder å mate?

 

Hvem er du som velger å ignorere, de som før sto trygt ved din side?

Hvem er du som med dine venner i rygg, velger å knuse andres håp?

Hvem er du som ikke tok hensyn, til de som allerede ligger nede?

Hvem er du som baksnakker de som ikke er tilstede?

 

Hvem er dere som ikke tåler at andre tenker slik og slik?

Hvem er dere, som ikke liker at noen er fattig og andre er rik?

Hvem er dere som sammen skal knuse det som dere ikke forstår?

Hvem er dere som ødelegger de veier, der andre mennesker går?

 

Hvem er dere som definerer den politiske vei?

Hvem er dere som velger at andre må ofres på hver eneste haug og hver hei?

Hvem er dere som skriker om konspirasjoner, om overvåkning og vold?

Hvem er dere egentlig dere, som vil skyte hver bondeknoll?

 

Er dere virkelig her?

Er dere virkelig nå?

Er dere virkelig der ute og legger deres minefelt?

Er dere virkelig seriøse, i alle slags kommentarfelt?

 

Er dere den som leter etter alle andres feil?

Er dere den som egentlig mobber, de som reiser i båter med seil?

Kanskje det da er på tide for dere, å titte i eget speil?

 

Willy Marthinussen

Den ensomme rytter

 

Den ensomme rytter. Denne figuren fra fortiden udødeligjort gjennom både tegneserier, filmer og hørespill var altså etter sigende den eneste overlevende fra en Texas ranger gruppe på seks personer. Mer om bakgrunnen her.

 

I dag er denne historien mer en metafor på ensomhet ispedd kanskje en liten del rettferdighet. Nå gjør jeg meg ikke til dommer over hva som trengs av rettferdighet, men vil peke litt på den ensomme rytter som et bilde på ensomhet i dagens samfunn.

 

Ensomhet er og blir en tilstand som forårsaker stor grad av inaktivitet og nedsatt aktivitet og deltakelse i dagens samfunn. Både på den fysiske, psykiske og sosiale arenaen i livet vårt, vil ensomhet være kilde til noe negativt for de fleste.

 

Ensomhet er et av dagens samfunns store folkehelseproblem og treffer mennesker i alle aldre. Ensomhet tar også liv. Dette må vi ta på høyeste alvor.

 

Visste du for eksempel at ensomhet er like farlig for helsen som å røyke 15 sigaretter daglig, å være alkoholiker, å ikke trene og å være overvektig?

 

Setter man ensomhet i dette perspektivet så blir ensomhet faktisk til noe helt annet enn bare en sosial og psykisk tilstand. Ser man på ensomhet i et folkehelseperspektiv så ligger det potensielt en enorm negativ påkjenning både i et samfunnsøkonomisk perspektiv, men ikke minst i et personlig perspektiv. En tragedie for den enkelte som rammes av dette.

 

Hvis det er mange ensomme i samfunnet kan dette oppleves som et samfunn med en følelse av lite tilhørighet og samhold. For enkeltpersoner vil dette kunne oppleves som manglende livsglede og muligens lite tilhørighet og nærhet til verden rundt seg.

 

Så hvem er de ensomme i Norge? Hvem er disse ensomme ryttere som rir inn i solnedgangen uten å etterlate seg sine jordlige avtrykk? Som lever uten særlig kontakt med sin omverden? Som svever gjennom gater og streder, som små skygger av tristhet flytende, sørgmodige og noen ganger bitre og fylt med hat til den verden de vandrer i? Eller bare usigelig triste.

 

Før de tilslutt rir inn i solnedgangen og «the undertaker buries the lone ranger in peace and in solitude»

 

Tidligere undersøkelser viser at det først og fremst er de over 80 år som er mest ensomme. Men et klart trekk er at også aldersgruppen mellom 18 og 29 år. Det interessante her er at mens de eldre ser ut til å forklare sin ensomhet med ytre faktorer som tap av nære og så videre, så sier de unge at ensomheten i stor grad skyldes seg selv og manglende popularitet.

 

Dette med lav selvtillit og lavt selvbilde ser vi igjen på målinger hos unge som viser noe av det presset dagens unge møter i samfunnet. Enten er du en vinner og hvis ikke du klarer det så er du en taper. Denne totalt feile oppfatningen synes å være utbredt i dagens samfunn. Det er ikke plass til ensomme ryttere lenger.

 

En ikke uvesentlig side ved dette som noen synes å ha glemt er de frivillig ensomme. De som selv velger å være ensom. Så tenker man. Hvem som ved sine fulle fem ønsker å være ensom?

La meg legge dette frem på en annen måte. Vi mennesker er jo i utgangspunktet flokkdyr. Vi trives i flokk og vi har vår sosiale utvikling og tilpasning til flokken i en flokk.

 

Noen vil av ulike grunner mer enn ofte bli utstøtt av flokken, mens andre igjen velger av og til å forlate flokken frivillig. Det noen sier da er at «jeg er alene, men er overhodet ikke ensom» Så hva skjer her da? En slags abnormalitet i flokkens ordnete samfunnsliv. En slags eremittaktig person som trosser flokkens samfunnskode og velger å være en utstøtt. Eller kanskje mer riktig, velger å være alene, ikke ensom. Men som i denne prosessen møtes av flokkens mistenksomhet til det som ikke er mainstream at mobbing, utskjelling og manglende aksept, faktisk fører til utstøting. En utstøting av individet vil igjen føre til den type ensomhet som er skadelig. Som er vond og som fører til helseproblemer både i et menneskelig perspektiv, men også i høyeste grad i et samfunnsøkonomisk perspektiv.

 

Våre samlede folkehelseproblemer er mange og tunge. I noen grad er det min påstand at vi selv i flokken er medskyldige i å skape disse problemene for oss selv. Mye av livsstilssykdommer, psykiske vansker og ikke minst menneskelig ensomhet ville kunne vært redusert med en høyere kunnskap, forståelse og aksept av menneskets ulike egenskaper, sosiale evner, frihet og individualitet. Samt en grunnleggende vilje både politisk og personlig til å drive forebyggende helsearbeid i langt større grad og i langt større omfang enn det som gjøres i dag.

 

«Nå har jeg invitert på kaffe mer enn ti ganger. Hver eneste gang har han sagt nei takk. Nå gidder jeg ikke mer og vil aldri invitere ham igjen!»

 

Noen som kjenner seg igjen i dette?

 

Jeg selv har blitt invitert på ulike ting og i ulike fora et utall av ganger. Jeg har sagt nei hver gang. Selvsagt har dette ført til at man aldri blir spurt igjen. Det er klart. Og det forstår jeg godt. Problemet er at det finnes en lang vei å gå for en del mennesker før de er i stand til å kunne klare å si ja. Mitt eget tilfelle skal jeg ikke prate om, men generelt vil ulike sosiale, psykiske, menneskelige samt andre årsaker ligge til grunn for at man opplever slike svar når man spør noen. Man vet ikke. Likevel er det vanligst at flokken vil fatte beslutninger som ekskluderer istedenfor inkluderer mennesker i denne kategorien. De som alltid sier nei takk. De som alltid har noe annet å gjøre, de som tilsynelatende rir inn i solnedgangen som den ensomme rytter.

 

Så når du og jeg møter disse ensomme ryttere. De ensomme triste, de ufrivillig ensomme, de som bare er alene og de som ikke er invitert inn i det gode selskap. Tenker vi da igjennom årsaksforhold? Tenker vi da igjennom at nei noen ganger betyr ja, men jeg klarer ikke? Tenker du at personen er en taper og en som forakter flokken eller tenker du at personen kanskje innerst inne inderlig ønsker å være en del av flokken. Men klarer ikke. Er du en av dem som har sluttet å invitere de som alltid sier nei? Er du av den oppfatning at alle må tilpasse seg flokken, eller har du aksept og forståelse av at flokken trenger å ha speidere som rir inn i solnedgangen som ensomme ryttere av og til. Men som trenger å sitte rundt leirbålet for å innimellom varme seg på den varmen flokken BURDE gi?

 

Hvis ikke, så hva med å være den personen?

 

Mvh Willy

 

#ensomhet #psykiskhelse #venner #helsefordel #flokkenmin #ensommerytter #varme #empati #livsstilsendring #akseptere #ensom 

Trening i senga

 

Dagen har kommet. Seriestarten er endelig i gang. Litt utsatt for Brann sin del da forrige kamp ble utsatt. Men nå er det endelig i gang. Jeg hadde tenkt lenge på denne kampen og fått trent godt til dagens runde mellom Brann og Bodø Glimt.

 

Inngangen til kampen var optimal med styrkedrikk satt på kjøling og energi i form av søte proteiner og noen få karbohydrater med sjokoladesmak. Alt plassert innen rekkevidde på nattbordet her på reservebenken.

 

Med iskald humledrikke plassert innen rekkevidde stirret jeg nedover innbytterbenken og mot de 55 tommene foran meg. Litt stiv i albuleddet når jeg løftet energidrikken og sippet i meg en slurk. Dette hjalp og jeg var i gang med oppvarmingen. Alt vel og kampen kunne starte.

 

På forhånd hadde jeg en strategi om hvordan jeg skulle legge opp spillet. Forsvaret var tunge i kroppen og armene mine slet da jeg tok tak kettelbjellene og løftet jevnt 30 repetisjoner. På banen skjedde det ikke så mye så jeg tok 30 til og kjente at forsvaret, altså armen mine, var tunge etter vinterens treningskamper. Spesielt på høyrekanten var det noe nervøst og urytmisk.

 

Siden 55 tommeren flimret foran meg og både meg og Brann nå hadde kontroll på midtbanen kjente jeg at magemusklene mine fikk sitt der jeg lå på rygg i sengen med bena løftet 2 centimeter fra madrassen og med spesielt bukmuskulaturen aktivert og gluteus maksimus strammet. Jeg kjente at det var tungt, men midtbanen hadde likevel bra kontroll. Jeg tok så mange repetisjoner at jeg klarte et utall repetisjoner helt til teknisk utmattelse. Jeg følte at magemusklene mine på midtbanen virkelig fikk kjørt seg her. Ved å vri spillet fra høyre til venstre siden med lissepasninger der midtbaneankeret serverte baller både her og der fikk de skrå magemusklene sitt inntil teknisk utmattelse gjennom hele første omgang. Dette sammen med godt tak i kettlebjellene så fikk vi totalt sett en god gjennomkjøring.

 

Jeg savnet imidlertid gjennombruddspasningen som skulle føre til at vårt lag skulle ta føringen. Plutselig kom den. Den forløsende pasningen. En lissepasning fra midtre magemuskel og ned til spissen. Spissen rev til seg kettlebellene og smalt til med hip thrust 20 repetisjoner gange fire. Det var en vakker og kontant utført scoring.

 

Fortsatt hadde jeg ikke flyttet meg ut av senga. Og jeg hadde hatt 45 minutter med arm, bryst og magetrening der både fremre og skrå magemuskler hadde fått gjennomgå. Kettlebellene jeg hadde med meg i senga veide 8 kilo per stykk og dette passet meg greit nå i første kamp.

 

Jeg passet på å få i meg nok væske i pausen og så gjorde jeg meg klar for andre omgang. Andre omgang var mye en repetisjon av øvelsene fra første omgang bortsett fra at spissen hadde mange flere innlegg fra vingene å arbeide med. Dette betydde at bukmuskler fikk mer å arbeide med og repetisjon av bukmuskeløvelser dominerte omgangen. Bodø Glimt hadde ikke mange sjanser. Mest fordi både forsvaret, keeper, midtbane og angriperne til laget mitt hadde god kontroll i kjernespillet. Jeg vred ballen over og ble liggende med ansiktet mot 55 tommeren foran meg. Kjernemuskler ble aktivert da vi holdt god kontroll i planken inntil teknisk utmattelse x 4 i senga. Dette smakte, men helt på tampen av kampen kjente jeg at denne første kampen hadde tatt på. Men vi var i alle fall i gang i år og jeg hadde hatt en god gjennomgang med trening uten engang å ha forlatt senga, bortsett fra en kjapp tur på toalettet i pausen.

 

Slik kan hverdagstrening også utføres. Man må på død og liv ikke reise på treningsleir på la Manga for å få gode gjennomkjøringer hvis treningskamper fremover kan utføres der man har det bra?

 

Man trenger bare bruke fantasien hvis treningen skal kunne ha en overføringsverdi og man har kunnskap om hvordan øvelsene man utfører skal utføres korrekt. Da kan man gjøre disse øvelsene når som helst og hvor som helst til akkompagnement av hva som helst!

 

Just sayin!

 

Mvh Willy.

 

#trening #fotball #aktivitet #kettlebells #trening #hverdagstrening #hverdagsaktivitet #fotballkamp #motivasjon

Vi skulle ikke bare tatt en kaffe da?

 

Det er mye som kan sies om hva som er interessant og meningsfullt for den enkelte. Hva som er meningsfullt for deg, er ikke nødvendigvis meningsfullt for meg. Og motsatt. Heller ikke det som er meningsløst for deg er ikke nødvendigvis meningsløst for meg.

 

Paradise hotell er for meg helt meningsløst. Det er også Svenske Hollywoodfruer, doktor Phil og ja egentlig mesteparten av det som sendes på tv innen disse kategoriene. Samtidig er det også svært meningsfullt for svært mange.

 

For meg er politikk svært meningsløst slik det fremstår i dag. For de som lever av dette er det derimot svært meningsfullt. For meg er trening til du spyr og geriljaskriking hos autoritære PTèr med Amerikanske sersjantforbilder meningsløse. For de som lar seg motivere av dette er det derimot svært nyttig og meningsfullt.

 

Hat, er for meg både uforståelig og meningsløst, men for andre er dette svært altoppslukende og muligens den eneste drivkraften de har for å få sitt eget liv til å gå rundt i hverdagen.

 

Alt som handler om ekstremisme både til høyre og til venstre og hit og dit, samt ditt og datt og opp og ned, er for meg meningsløs waste of time! For meg er kardemommeloven meningsfull. For andre igjen gjennomsyrer dette livet og hverdagen. For dem er dette så viktig at det er overmeningsfullt.

 

Kardemommeloven er for noen særs meningsløs naivitet som burde diskvalifisere til å ytre seg om noe som helst. For andre er det det motsatte, altså kynisme, radikalisme, polyteisme, og andre ismer som er naivt og feil. Ja, hvor man enn snur seg så er det de andre som tar feil.

 

Vi skulle ikke bare tatt en kopp kaffe da? Vel da kommer vel tedrikkerne, øldrikkerne, brusentusiaster,cocacolikere, vanndetox`erne, Cognacklubben og tørstedrikkernes landsforening på banen og bannlyser alle kaffedrikkere. Eller er det slik at kaffedrikkerne egentlig blir litt provosert og kvalm av alle de andre som drikker andre ting? Helsikes melkedrikkere og juiceelskere!?

 

Ikke vet jeg, men jeg vet at jeg da vil velge fortsatt å støtte meg til kardemommeloven og en litt naiv fremtoning. Jeg vil fortsette å smile til alle andre enten de drikker ditt eller datt, eller hva og hvem de nå enn er. Jeg vil fortsette med å gi alle jeg møter samme behandling og samme gode ønsker selv om det for noen er både dumt og naivt. Jeg vil likevel gjøre det simpelthen fordi det passer meg. Selv om det ikke passer andre.

 

Jeg behøver ikke like alt i verden, og verden behøver ikke like alt ved meg. Slik er det bare. Andre mennesker har sine grunner og jeg har mine. Andre har sine ting de brenner for og jeg har mine. Vi trenger ikke være enige, men vi behøver da for pokker ikke å hate hverandre? Vi behøver ikke akseptere andres meninger og andre behøver ikke akseptere mine meninger? Hvorfor må dette i det hele tatt lede til hat og vold?  Det er vel nok hat i verden nå. Hat avler hat og vold avler vold. Hvem som har rett betyr mindre hvis man aksepterer at den ene siden har rett. Og selvsagt vil den andre siden til enhver tid hevde at det er de som har rett.

 

Stale Mate! Uavgjort! Null, null!

 

Og min erfaring er at man kommer lengst med et smil!

 

Så jeg sier det gjerne igjen. «Vi skulle ikke bare tatt en kaffe da?»

 

Ønsker alle en fantastisk fremtid!

 

#kaffe #hat #smile #kardemommeloven #respekt #naiv #slappav #fremtiden

Kneskade, influensa og 1 måned til Bergen city maraton

 

De siste månedene har jeg trent jevnlig mot vårens eventyr i Bergen. Bergen City Maraton. Gjennom jobben har jeg og ti kolleger meldt oss på denne løpefesten, selvsagt for å knuse alle rekorder! Det er riktignok stafett delen av denne festen som står på programmet for oss. Dette innebærer at vi deler en halvmaraton på ti stykker. Jeg skal løpe ca 2 kilometer, så det er ikke for hakkende gale å klare. Tenkte jeg da.

 

Vel så enkelt skulle det selvsagt ikke være. Jeg glemte jo å ta med i beregningen at jeg tross alt er femti år. Inne i hodet er jeg ikke mer en 25, men det er ikke bare hodet som skal løpe, jeg har en sliten kropp som også skal dras fra Nordnesparken til Bryggen.

 

Nå er det jo slik at jeg tross mine 50 år er bedre trent enn jeg var når jeg var 25 år. Dette er jo selvsagt bra, men det sier kanskje noe om hvor dårlig formen var når jeg var 25? Uansett så holder jeg meg i bra form og nyter livsstilsendringene jeg tross alt har valgt å påføre meg selv. Så slik sett så burde 2 små kilometer være godt innenfor rekkevidde. Tenkte jeg.

 

Det var imidlertid noen små, ikke uvesentlige faktorer jeg glemte å ta med i beregningen.

 

Dette løpet går av stabelen 28 April. Dette er jo mer eller mindre midt på vinteren. I alle fall slik årets vinter har vært, og er. Dette betyr at kropper over femti, automatisk går inn i smertemodus og slår av kroppslige funksjoner som ikke er livsnødvendige. En slags «survival mode». Dette innebærer at kroppen kun gir energi til å opprettholde funksjoner som trengs for å overleve med andre ord.

 

I tillegg glemte jeg å ta høyde for årets angrep fra virusfronten der manflu geriljagrupper utfører sine punktangrep mot da, spesielt influensasårbare mannfolk i femtiåra. Og i år var disse geriljakrigerne støttet av grupper som rettet spesifikke angrep mot ledd og sener i kroppen. Vi ble på en måte ledet inn i en felle.

 

Denne fellen var jeg ikke forberedt på og løp bokstavelig talt inn i fellen uten å tenke meg om. En klassisk felle som jeg selvsagt burde sett komme, nemlig konkurranseinstinkt fellen. Jeg hadde selvsagt gjort den kardinalfeilen som er mest vanlig å gjøre for mannfolk i min alder, nemlig å ha mål som var for vanskelig å nå. Målet mitt var å løpe under 5 minutter pr. kilometer og det var nok for meg litt for ambisiøst. Jeg var riktignok under 5 minutter på den første kilometeren og nesten under på den siste, men så røk kneet. Selvsagt!

 

Nå er jeg omtrent restituert i kneet men det biologiske angrepet mot luftveiene mine sitter fortsatt godt i. Jeg håper å i alle fall kunne fullføre min del av løypen i April.

 

Jeg har imidlertid ikke lenger annet mål om å ha det mest mulig moro. Og det var kanskje det jeg skulle og burde ha hatt fra start av!

 

Ha en strålende dag!

 

#bcm #maraton #femti #sprek #løpefest #manflu #kneskade #motivasjon #glede #influensa

Back to the 80’s

 

80 tallets glorete farger og litt av arven fra det psykedeliske 70 tallet i kveld. Hører på århundrets stemme i fra “mitt” tiår.

Det som slår meg er at flere av disse stemmene nok ikke er i nærheten av århundrets norske stemme. Med et par unntak. Lurer på hvorfor alle de virkelig store stemmene i landet ikke er med i dette programmet.

Uansett er det da litt koselig å ta en liten tur ned memory lane.

Legger med et bilde på topp her som jeg laget for et par år siden, men med 80 tallets glimt fra en eller annen festlig sammenkomst hos en kompis i høyblokken på mannsverk.

Min kone sier jeg bør slutte å koke sammen bilder med 80talls tema, men det er jo så gøy!!! Ligger litt i sjelen min dette tiåret.

Bildet er som vanlig mitt eget verk,  fotografi med mixed media teknikk.
Kunst er jo også ro, uro, alt og intet. La oss ta inn verden og la oss nyte lørdagskvelden!

Og der kom det suverene!Høydepunktet! Eirik Søfteland!! 

Mvh Willy

#80tallet #sang #tv2 #kunst #kultur #Eiriksøfteland #interiør #foto

Alt var bedre før. Eller?

Han stilte seg opp i stuen og kikket ut vinduet. Fra huset hadde han utsikt over hele halve Bergen.

Om nyttårsaften kunne han se ned på fyrverkeriet under seg. Ingenting å si på utsikten altså.

Han kikket raskt på klokken som hang på veggen. Enda 1 time før han kunne ringe til kompisen som bodde 4  kilometer unna. Ikke gale langt da, dessuten var det bare nedoverbakke, men kjipt hvis han ikke var hjemme selvsagt. Da var det bare oppoverbakke hjem igjen.

Året var 1980 og jeg bodde høyt oppe like ved foten av Ulriken. Tjommiene bodde alle nedenfor landåstorget. Vi hadde jo ikke mobiler den gang og det var dyrt å ringe før klokken fem om ettermiddagen. Derfor måtte vi vente til 5 før vi ringte. 

Vi gikk jo denne veien hver eneste dag. Og noen ganger flere ganger for dagen. Vi hadde også streng beskjed om når vi skulle være hjemme. Det vanlige var selvsagt at man var sent ute og måtte da ta motbakkeløpet for å nå frem i tide slik at man skulle unngå å få kjeft. Fire kilometer  i oppoverbakke med cowboystøvler, tunge nagler, langt hår og 6 kilo mc jakke!

Hadde det ikke vært for at man på denne tiden allerede hadde dampet og røykt i flere år, så hadde nok formen vært på topp. Det var den gangen ikke prioritert å være godt trent. Det å trene å røyke samtidig var også allment akseptert. Husker godt at jeg spilte fotball med gutta og halveis i kampen tok vi røykepause. Det var den gang menn var menn. Og grunnen var selvsagt at vårt image var viktigere enn vår helse.

Image var viktig for å kunne være mann. Selvsagt for å imponere damene som fløt rundt landåshallen i dunjakker, posebukser og rosa leggings. Med kreppet hår og med overlegent blikk. I allefall slik sossene var.

Vi tiltrakk oss mer frikerne vi da. Eller mer riktig så tiltrakk vi oss ingen av delene. Livet var både fint og brutalt der i røykekroken bak landåshallen.

Og oppe på kanonhaugen satt de store ungdommene og drakk. Vi kjente de godt hele gjengen. Vi små pisseknytinger drev rundt dem for å bomme røyk. Og var vi ekstra heldig så fant vi en full øl som de hadde glemt i gresset. Oh lykke! Og så gikk vi videre. Gikk og gikk.

Og det å gå var vi god på. Vi gikk overalt. Vi gikk om dagen, om natten og vi gikk mang en gang for langt i mangt og meget.  Selvsagt gikk vi fordi vi ikke hadde penger til bussen. Vi hadde imidlertid mange gode samtaler på disse turene og fikk rikelig anledning til å reflektere over livet. Og livet var enklere før. Ingen tvil om det. Vi ønsket, og drømte om å bli verdensberømt. Men bare på landås da. Noe annet var abstrakt og helt umulig.  

Youtube eksisterte ikke. Ja ikke internett heller for den saks skyld. Men god å gå ble vi. Mil etter mil. Fra toppen av foten til Ulriken og til tjommien der vi drakk te og spilte poker. Ja noen ganger drakk vi te og hørte på black sabbath og uriah heep også. Så gikk vi til landåstorget og hentet flere kamerater og så gikk vi til byen. Vi spleiset på snop eller satset våre 4 kroner på automaten nede i Natlandsveien. Isbaren Alex var et naturlig stoppested på vei til byen. Og så gikk vi til byen. Der skjedde det som vanlig ingenting så da snudde vi og gikk hjem igjen.

Vi gikk i det hele tatt mer før. Mye mer. Og det formet nok oss og skapte mer aksept for det å være vant til å gå. Det å like å gå for vår generasjon. 

Nå er vi på facebook og vi har bil. Vi har smartelefoner, epost og skype. Vi gidder da for pokker ikke å gå mer nå! Vi har da for pokker gått nok i livet!?

Er det rart vi sliter? 

Sliter med å reise oss fra stolen. Sliter med å gå i trapper. Sliter med å forstå at det ikke er tøft å røyke. Sliter med å få magemålet mindre. Sliter med å klare å få tid til alt man burde gjort for å unngå at man skal slite unødvendig mye. Sliter med å samle gutta til gåturer. Sliter med å forstå at disse turene kan være mye viktigere i livet enn å sitte på ræven å tenke at man har da for pokker annet å gjøre enn å svime rundt landåshallen. Eller for den saks skyld anywhere you go.

Ja er det rart at man sliter?
Alt var vel egentlig bedre før. Eller?

Mvh Willy

 

 

#sprek #gåtur #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst #helse #motivasjon #aktivitet #hverdagsaktivitet #happy #80tallet

 

 

Jeg gir nå vel faen!

 

Først i dag har vi et aldri så lite ønske. Vi trenger sponsorer til bloggen vår slik at enda flere kan få lest om det vi skriver. Send oss gjerne en melding i innboks hvis du er interessert i å bidra. Takk.

Mvh Hverdagsaktiv

 

Enkelt og greit sant? Men jeg mener virkelig at det er sunt å gi litt mer faen.

 

Jeg husker en tekstlinje fra et eller annet sted og den gikk litt som dette.

 

«Jeg driter i øst, jeg driter i vest, jeg driter i de som tror de er best, jeg driter i varmt, jeg driter i kaldt, jeg tror fanden steike jeg driter i alt!»

 

Sånn kan det også sies. Samtidig virker dette noe defensivt og pinglete, men la meg forklare litt hva jeg mener med at vi burde lære oss å gi litt mer F.

 

I 1990 ble jeg altså operert i ryggen og havnet i NAV systemet. Det skulle gå 12 år der jeg falt mellom to stoler før jeg klarte å fri meg selv fra dette buret. Denne som for meg den gangen nørte opp en ekstrem følelse av å bli urettferdig behandlet. Og slikt sitter i resten av livet kan en tenke. For meg var dette den gang såpass ødeleggende at det holdt på å bli min bane.

 

Og siden jeg i dag sitter her og skriver på min blogg, så ble det naturligvis ikke min bane. Så hvordan kommer en seg da videre når urettferdigheten overskygger livsgleden og gir deg en følelse av at noen har behandlet deg blodig urettferdig? Så urettferdig at livet stanser opp og viser deg at det er mulig å hate. Og det er mulig å forakte, hate å mislike deg selv og andre i såpass stor grad at det overtar livet ditt. Ja faktisk truer med å gi tilværelsen din banesår.

 

Jeg vet jo at mange rundt omkring sitter og sliter med lignende ting. Det å føle seg urettferdig behandlet er ikke lett å takle for mange. Det å takle følelsen av å være utstøtt av samfunnet og samtidig kjenne på at ulike diagnoser vokser seg større inne i deg selv.

 

Man kan selvsagt si til seg selv at «jeg gir nå vel faen!»

 

Men i bunn og grunn er vel dette litt som om man feier ting under teppet, ikke sant?

 

 

Jeg husker det så vel den gang jeg vokste opp på Landås. Dette var altså en bydel utenfor Bergen. Årstallet var midten av 80 tallet og vi var en liten svimete og glad gjeng som tuslet rundt for oss selv. Med langt hår, mc jakker og tøff i trynet. Men også da selvsagt helt harmløse rabbagaster med skummelt blikk og ostepop i lommen.

 

Hver gang vi møtte ting vi ikke taklet eller forsto så tydde vi til verdens eldste murbygging og selvbeskyttelse. Vi sa til oss selv så høyt vi klarte og så ofte som mulig at

 

«Vi gir nå vel faen!»

 

Så flirte vi litt og slo av en ingentingvits og så la vi det bort. For å si noe om hva en ingentingvits er så er dette rett og slett noe som for eksempel dette.

 

«To lyktestolper gikk over en vei, så kom en bil og da sa den ene stolpen: Hvor er de gule giraffene mine?»

 

Helt fullstendig meningsløst selvsagt og heller ikke særlig morsomt, men vi kunne le både vel og lenge av dette. Og kanskje det nettopp var slik at vi på denne måten tok brodden av vanskelige ting? Kanskje det nettopp var på denne måten vi lærte å takle følelser som var vanskelige? Kanskje nettopp på grunn av dette ble vi i stand til å akseptere urettferdighet i livet? Ved å si til oss selv at vi gir f i alt. Og ved å lære oss dette så lærte vi oss å legge det ned i kjellerboden.

 

Vi aksepterte aldri urettferdigheten, men vi lærte oss å legge den bort.

 

Slik er det vel også ellers i livet. Noen ting takler vi lett, andre ting er vanskeligere.

 

Så hvis du er som mange andre av oss mennesker, litt rar med mye vanskeligheter som av og til bygger seg opp og tetter rørene der livet renner igjennom. Hvis du er en av oss som av ulike grunner hater dine omgivelser, misliker ditt eller datt, som sitter hjemme og ikke vet hva vondt du skulle påført den verden som har behandlet deg så urettferdig. Så hent frem et speil og titt inn i det. Snakk med deg selv som om det var problemet du snakket med. Og forsøk å innse at det hatet og den urettferdigheten du har opplevd KUN STRAFFER DEG SELV.

 

Den verden som gjorde deg vondt. De menneskene som behandlet deg urettferdig. De bryr seg virkelig ikke en dritt om hvordan du har det som regel. De har antagelig glemt hele greia fordi det betydde ikke en dritt for dem. Det som du tok til deg som livsforandrende urettferdighet. Tenk over det!

 

De gir nå vel faen!

 

Så da fortsetter du å straffe deg selv for noe som andre er skyld i. Noe som de ikke tenker på overhodet. DU straffer deg selv og tenker at «nå skal de faen meg få».

 

Og så er det bare du selv som får. Som begraver deg i elendigheten i stedet for å legge dritten ned i kjellerboden, låse døren og ha en plan om at du skal rydde den boden en gang. En annen gang. «Til helga kanskje?», «Ja det burde vi».

 

Så hva sitter vi egentlig igjen med da? Masse ting og saker som har skjedd over lang tid eller kortere tid? Kanskje det er ting som pågår nå? Eller kanskje det er mye forskjellig som har skjedd gjennom livet. Ting som definitivt er urettferdig for deg og mot deg. Så hva kan du gjøre med det? Svaret er enkelt, men å gjennomføre det er ofte ikke så enkelt.

 

Kan du slutte å straffe deg selv når det er andre som burde vært straffet?

 

Kan du virkelig gjøre noe med det som har skjedd?

 

Hva hvis du fortsatt kverner rundt på skyldfølelser? «Hadde jeg bare reagert slik, så», «Hadde jeg bare sagt slik og slik, så», «Hvis jeg bare hadde gjort slik, så».

 

Ser du hva jeg mener? Skal du fortsatt prøve å plukke opp vanndråpene som forsvant i livsrørene for lenge siden? Kan du i stedet pakke dette ned i en eske og sette det i kjellerboden?

 

Tro meg. Når du velger å gjøre dette så vil livet dreie mot riktig retning. Sakte men sikkert. Fordi det at du har det bra, er det som er det rettferdige.

 

Du trenger ikke koble dette helt vekk. Du kan akseptere og forstå at det er slik. Og at du som selvstendig menneske kan se på vanskene, akseptere at de er slik de er, men likevel velge å sette det vekk igjen. Ned i kjellerboden. For din egen del. Fordi du trenger å leve ditt eget liv slik du ønsker.

 

Det er det som egentlig er rettferdig.

 

Ønsker deg en flott dag!

 

Annonser:

 

 

#selvinnsikt #livserfaring #mestring #livssituasjoner #endring #nyeveier #tankekjør #urettferdighet #psykiskhelse #nav

Styggen i ryggen

 

Back in the day. Fikk jeg vondt i ryggen. Dette var et resultat av en rovdrift på helsen gjennom feilstillinger i det arbeidet jeg hadde som rørlegger. De fleste rørleggere jeg kjenner har ryggproblemer, men problemet er nok ikke begrenset til kun dette yrket.

Det er engang slik at ryggproblemer og smerter knyttet til kroppens bakside er et kjempestort samfunnsproblem i tillegg til at det er en personlig, psykologisk og økonomisk katastrofe for den det gjelder. Et sant helvete der selveste styggen i ryggen herjer med både kropp og sinn.

Sinnet får oftest gjennomgå fordi ens omgivelser ikke helt virker å tro på slike “usynlige” smerter. Kroppen får gjennomgå fordi smertene som herjer som styggen sjøl i ryggen din synes å vokse fra korsryggen og forplante seg til andre deler av kroppen. Og sammen utgjør faenskapet styggen i ryggen som ødelegger ens psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske hverdag.

Det er slett ikke uvanlig at familier går i oppløsning når det er slik, og det er slett ikke uvanlig at uføretrygd går hånd i hånd med flere tilleggsdiagnoser. Livet selv virker å være rasert. Dette er et stort samfunnsøkonomisk problem i tillegg til den åpenbare personlige tragedien dette er for mange.

Og så går man på NAV.

Skal ikke dvele for mye med dette, men jeg skulle virkelig ønske at folk som har det vanskelig fra før kunne slippe å få det enda vanskeligere. 

For å slå et slag for videreutdanning innen menneskelig psykologi med empati som eksamensform. 

“PANG” Slag slått!

Man kan selvsagt være uenig med meg og mange vil nok protestere høylytt. Spesielt de som gjør en god jobb. Som med de fleste andre steder der gode mennesker gjør en god jobb, vil systemet de arbeider med være noe av grunnen til hvorfor ting er som det er. Alle rørleggere har gode verktøy. Da burde det være en selvfølge at det offentlige også har det. Tross alt handler det om menneskelige skjebner.

Samtidig er det skjønnsmessige faktorer fra sak til sak og en individuell grunnforståelse av menneskelige faktorer ville kunne avverget mye lidelse.

Hvordan vet jeg dette? Enkelt.
Been there, done that. I over 10 år mellom 2 stoler i systemet. Systemet rystet meg. Styggen i ryggen ødela meg kroppslig og hjelpeapparatet ødela resten.

Tilbake til ryggen og de vansker som kan oppstå.

Det eneste vi etterlater oss her i livet er hva vi har gitt til andre.

Så fokuser gjerne på det og ikke på hva andre burde gitt til deg. Har du det fokuset så er det enklere å leve i glede. Og glede skapes i nuet. Her og nå ved å fokusere på positivitet og velge vekk negativitet.

Hva mener jeg egentlig med dette?  For min egen del er smerter noe jeg med leve med hver eneste dag resten av livet. For mange år siden var dette svært vanskelig å akseptere. Det å grave seg ned synes da som den letteste løsningen. Så da gjorde jeg det. Var dette den riktige løsningen? 

For meg? Ser jeg tilbake nå så er svaret helt klart nei.

Med prolapser og operasjon bak meg og en kamp mot systemet samtidig, var det lett å gi opp. Hvor enn en snur seg og hva enn man gjør så slås grunnen vekk under deg.

Nav ville den gang ikke gi meg omskolering fordi de mente at jeg burde vært uføretrygdet.  Så da søkte jeg og legen min om uføretrygd. Denne fikk jeg avslag på da Nav mente jeg burde omskoleres! 

Man skal jaggu være sterk for å takle å være syk.

That was then. This is now!

Så spiller jo livet ut sine underfundige små puss. Ingen vet hvordan dagene blir, men tenker man at den bli fæl og legger seg ned så blir den som regel det.
Jeg gav selv opp. Belaget meg på et liv som ufør. Da var jeg i midten av 30 årene. Så en dag fikk jeg en telefon.
 
Det var fra mitt forsikringsselskap som da ante at en forestående uføredel skulle utbetales. Da gikk selvsagt alarmen hos dem. De sendte straks to forståelsesfulle sosionomer hjem til meg og lovet å forsøke å ordne opp. Jadablada sa jeg og trodde passelig på dem. 

En uke senere var ny utdanning og omskolering i boks. Ergoterapi here i come.

Det hører med til historien at Nav utredet meg ved arbeids rådgivnings kontoret. Der konkluderte de med at jeg ikke var i stand til å klare en høyskole utdannelse. 

Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg gikk også ut med toppkarakterer på generell studiekompetanse.

Jeg har senere også tatt en videreutdanning innen rehabilitering.

Nå ti år senere har livet snudd til noe positivt. Jeg har fortsatt ulike plager, men har lært å takle dem. Styggen i ryggen er temmet ved hjelp av regelmessig mosjon og trening. Og en ting vet jeg utmerket godt av erfaring.

Den hjelper seg best den som hjelper seg selv.

For din egen del  så gi aldri opp. 

For din egen og dem rundt deg sin del. Legg vekk bittert hat og destruktiv tankegang fordi dette ikke vil gi deg noe annet en tap.

For din egen del, la fortid være fortid og fremtiden være målet. Begynn en endringsprosess der hjernen din smiler og aktivt velger en annen retning.

Det betyr ikke at man glemmer eller tilgir, men man skal i alle fall ikke fortsette å straffe seg selv!

Jeg valgte vekk mitt problematiske forhold til system og smerter. Ikke det at jeg ikke fortsatt sliter med styggen i ryggen, men målrettet aktivitet og at jeg tvang meg selv til endring, ut av den trygge vante komfortsonen og inn i en ny tilværelse, fjernet de fleste av mine smerter. Og de som ikke forsvant, ja de har jeg lært å leve med.

Og det er aldri for sent å begynne å tenke annerledes.

Dagens viktige beskjed. Gi aldri opp. Veien blir til når du går og det er DU som bygger den.

Mvh Willy 

#nav #ryggsmerter #hverdagsaktiv #motivasjon #aktivitet #helse #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst