Som passe makelig anlagt er det klart at trening er en utfordring i hverdagen. Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv til en økt etter en lang dag på jobb og etter at man har spist middag. Kvelden kommer og man siger umerkelig lenger og lenger ned i sofaen.
Kjenner på en måte hvordan pondusen drar en lengre og lengre bort fra smerten som ofte følger med når man i et desperat forsøk prøver å reise seg for å dra noen fine HIIT økter eller en spretten liten 4 minutters Tabata økt.Dette kan være like effektivt som 30 minutters løping på tredemølle!
Små smertedrag glir over ansiktet. Og mens du forbanner den spretne PT damen som ruller over skjermen i youtube videoen foran deg, forsøker du å sette opp en tapper mine til de andre i rommet. «Jeg tror jeg tar en treningsøkt» Stemmen glir ut over leppene dine uten at du egentlig ville det. Hvem i helsike sa det!? Fanden på skulderen din som forsøker å piske deg til treningshelvetet smiler fornøyd sammen med resten av familien rundt deg. «Så flink du er» lyder det fra andre enden av sofaen. Du skjønner at slaget er tapt. Du må faktisk reise deg og gjøre noe.
Slukøret tutler du ut til badet for å ta på deg treningsbukse. Den er faen blitt mindre siden sist og du slenger ut en forbannelse mot den eller de som har kokt den på 90 grader.
Vel, vel ikke noe å gjøre med det nå. Bare å sette i gang. Hva skal du gjøre for at dette skal gå så raskt og smertefritt som mulig.
Her kunne du faktisk fylt inn hva som helst av øvelser, men jeg skal hjelpe deg i denne situasjonen. Dagens lille øvelse innebærer et minimum av smerte og krever et minimum av tid.
Dagens øvelse er hip thrust! Hvis du vil ha en vekt oppå kan du gjerne gjøre det. Da tar det mindre tid før du er på repetisjon maksimum.
Men aller først stiller du deg opp foran speilet på badet eller i gangen alt ettersom. Begynn å gå på stedet i takt til musikk som du synes er ok. Litt festmusikk eller last ned noe tabata musikk fra spotify for å få opp tempoet og gå i takt til dette i 10 minutter. Sørg for at de neste to minuttene er gåtempoet økt til rask småløping for å klare å holde takten! Alt uten å forlate badet.
Neste minuttet så utfører du så mange squats du klarer!
Det er nå signalstoffene i hjernen begynner å gi deg litt fredagsfølelse. En god og varm følelse av glede. Og hvis du ikke kjenner det så fortsetter du egentlig å håpe på at dette snart tar slutt!
Uansett har du allerede blitt litt andpusten og helsegevinst kan inkasseres i form av mestringsfølelse og litt bedre helse i kroppsfibrene dine!
Når du nå er blitt sliten kan du legge deg ned på matten. Ligg på ryggen og ta så mange hip thrust du klarer. Ikke gi deg! Forestill deg hva som helst i denne situasjonen slik at motivasjon til å prestere gir deg liiiitt mer enn du trodde du kunne.
Når du når repetisjon maksimum gir du deg for denne gangen. Du har nå gjennomført en haug mer trening enn du ellers ville gjort hvis du tok valget om å ligge på sofaen. Finn glede i de små tingene. Lær deg selv å like smerten som følger med. At dette smaker vondt kan man vel leve med når man vet at dette gjør sitt til at man lever lengre i snitt. La det begynne å smake litt godtvondt. Det er i det minste en begynnelse til å like å stå i krigen.
Ikke gi deg, vær mann eller kvinne nok til å stå i det! Husk at det vil bli bedre etter hvert!
Nå er ikke målet mitt verken sixpack eller store muskler både her og der. Kjekt å ha, men slitsomt å oppnå. Ser ikke meg selv pumpende på jern i et treningsstudio heller. Av mange ulike årsaker. Kanskje synes jeg det er for dyrt jevnt over? For dyrt til sammenligning med hva kan man spørre. Noen finner glede og motivasjon til denne formen for trening. Det har jeg ingen vansker med å forstå og faktisk er jeg innerst inne litt misunnelig også?
Samtidig så er vel jeg egentlig litt gnier og en smule sær. Jeg foretrekker å være sjef i eget liv. Sjef på den måten at jeg ikke liker å forplikte meg til trening. Forplikte meg til å måtte gjøre noe er for meg noe som virker mot sin hensikt. Litt slik at jeg faktisk mister litt lysten når jeg føler at jeg må noe? Kanskje det er kunstnersjelen i meg som viser seg frem på den måten? Sært ville i alle fall noen si. Kanskje de har litt rett.
Så hva gjør da en stakkar i midtlivskrise. Gniten nok til ikke å ville betale for trening og sær nok til å synes at sosiale aktiviteter smaker vondt. Man vil da i alle fall sørge for at man ikke ender opp med ølmage før tiden og såpass vet man da at magefett er livsfarlig i vår alder. Men, jeg har heller ikke lyst til å ofre absolutt alle livets goder på helsealteret. Jeg er av den enkle typen som synes at all ekstremitet er av et onde og at alt med måte er et bedre valg enn å leve på strenge ditter og diatter.
Alt med måte altså. Ja det å si alt er vel å ta litt i. Det i seg selv er vel også ekstremt da alt faktisk innbefatter alt. Så røyk og snus og alt annet som ikke skal eller bør nevnes.
Litt med måte er vel mer presist kanskje.
Så hva med den gryende ølmagen og sixpackmålet?
«Jeg trøster meg med at ALLE har sixpack! Det er bare ulik avstand inn til den»
Men fra spøk til alvor. Magefett for oss gutter og jenter som vokste opp når posebuksene herjet motescenen og håret var både kreppet og stylet med hjemmepermanent, er ikke å spøke med.
Slenger med et bilde fra det herlige året 1986!
Nå er ikke magefett i noen alder å spøke med så hvis man er i faresonen så bør man ta grep.
Det finnes heldigvis mange måter å ta grep på og det første grepet handler ikke om å reise seg fra sofaen engang. Tenk, for en fin nyhet da? Trodde du kanskje at du måtte slite deg ned på treningsstudioet å kjøpe avlat i dyre dommer? Trodde du kanskje at du måtte løpe mil etter mil på veien der alle kunne se pondusen hoppe opp og ned i takt med støtene mot knærne som du sleit ut en gang på 90 tallet?
Nei du det er mye enklere. Eller?
Ja hva er egentlig enkelt? Vel, det er enklere å smøre seg færre skiver enn flere ikke sant? Det er både enklere å billigere å kutte ut smør ikke sant? Spiser man for stor mengde i forhold til det man klarer å forbrenne så tar det lengre tid og er dyrere enn å redusere mengden mat ikke sant?
Så hvis man reduserer mengden mat i kosten samt finner mat som er tilpasset deg selv i et sunt og godt kosthold så har man en god start.
Så var det gjort! Du har startet en livsstilsendring uten å flytte deg fra sofaen. Gratulerer! Så er det bare å komme i gang med å prøve å gjennomføre dette! Prøve ja, smak litt på ordet prøve! Prøve! Er det et sterkt eller svakt uttrykk?
Jeg skal! Er ikke det sterkere enn PRØVE?
Jeg er i gang! Det er sterkt også ikke sant? Hvordan man formulerer sine mål har faktisk noe å si. Ikke si til deg selv at du skal prøve! Hvis du vil så er du allerede i gang!
Ikke sett deg urealistiske mål sies det ofte. Jeg for min del må være ærlig å si at jeg ikke har andre mål enn bedre helse resten av livet! Hvis jeg setter meg delmål så har jeg erfart at jeg ofte feiler og da er jeg såpass svak at jeg gir opp. Så først når jeg kvittet meg med målene så oppnådde jeg suksess. Nå kan det tenkes at målene mine var feile, men er det ikke slik vi mennesker er skrudd sammen? Vi har en iboende tendens til å sette mål som er liiiitt over det som er realistiske. Spesielt vi menn i vår beste alder. Og så går det til pieces!
La meg fortelle hvordan jeg arbeidet sixpacken fremover i buken, litt nærmere overflaten. Uten å reise meg fra sofaen, sengen, kontorstolen, kjøkkenstolen where ever!
På en vanlig kveld liker jeg å se nyheter samt en og annen dokumentar. Dette liker jeg godt, men det som irriterer noe salig er reklamepausene! Helsikes avbrudd. Kun egnet til å raske sammen noen peanøtter og en iskald en samt løpe ut på do før jeg må inn å få med meg hvordan nattpatruljen sirkler rundt i Bergen sentrum.
Hva med å bytte peanøtter og øl ut med trening? Som sagt så gjort. Hver eneste reklamepause setter jeg meg ytterst på stolen, lener ryggen mot ryggstøtten slik at det er en centimeter igjen før jeg er helt borti. Så løfter jeg bena og tar beinløft øvelser. Dette skal kjennes i magemusklene. Hvis ikke du kjenner noe så gjør du det feil. Dette gjentas i hver eneste pause og du holder på helt til repetisjon maksimum som det så fint heter. Altså til du ikke klarer mer. Effektivt hvis du er nybegynner og ikke har tonus i musklene i det hele tatt.
Du vil snart oppdage at om ikke sixpacken din er helt oppe og vaker i underhuden så vil musklene i allefall ha fått mer enn du har gjort de siste årene. Noe som kanskje er grunnen til at du starter med dette i det hele tatt.
Så enkelt ikke sant!
Bare så det er nevnt så bør man ha et riktig kosthold. Dette er essensielt for å redusere magefett. Jeg går ikke inn på kostholdtips her, men bra mat er et greit sted å finne gode tips.
Når det gjelder treningen så anbefaler jeg alle å generelt bevege seg mer i hverdagen. Bruk enhver anledning til å få ekstrapoeng i bevegelse. Hverdagstrening og hverdagsaktivitet er en undervurdert treningsform og har god effekt hvis man utøver en viss mengde av den. En viss mengde er 150 minutter i uken! Bli gjerne litt andpusten innimellom for ytterligere effekt.
4 minutter med trening som kan plasseres når som helst på dagen. Og husk jo flere jo bedre!
Og ikke minst husk at siden målet er bedre helse resten av livet, så gjør det ingenting om du glemmer det en dag eller 3. Bare husk på å begynne igjen!
Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.
Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!
«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.
Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!
Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!
Mitt valg! Mitt liv!
Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.
Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?
Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.
Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.
Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».
Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.
Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?
Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.
Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.
Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?
Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.
«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».
Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?
Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.
De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?
Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!
Og hvis ikke så er vel det også greit?
Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?
Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.
Smil til verden og verden vil smile til deg!
Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.
Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.
Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med, og andre ikke!
Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?
Den kan snike seg innpå deg selv når du har det moro og helt uten forvarsel bare stikker den deg i ryggen med angstkniven. Borer seg inn i selvtillitsgenet, river over nervetrådene som leder til språksenteret i hjernen og gir deg umiddelbar afasi. Fryktsenteret i hjernen overstimuleres av en million impulser som alle advarer mot umiddelbar fare.
Flight or fight!
Som regel vinner flight
Det verste er at dette har en slags ond sirkel eller spiral som ikke i utgangspunktet lar seg kontrollere av logikk og kunnskap om temaet. Når angsten først angriper så finnes det ikke noe som logisk sett demper den ved hjelp av ytre ikke medisinsk påvirkning. Det hjelper ikke der og da at man har all verdens støtte og at man gjentakende får bekreftelser på at dette går over. Ikke der og da.
Men det er likevel viktig. For logisk og fornuftig sett er det en svært viktig intervensjon fra ens omgivelser på lengre sikt. Det å bry seg!
Angst har som jeg tidligere har skrevet, mange ulike former og ansikter. Alt fra det å være redd for edderkopper, flyskrekk og klaustrofobi, til store dyptgripende angstformer som virkelig er funksjonsnedsettende som alvorlig sosialangst og angst for å delta i samfunnet generelt.
For fysisk aktivitet er angst for å endre noe samt angst for å bli sykere av selve treningen noe som virkelig gir en nedadgående spiral mot tilleggssykdommer. Det er selvsagt et paradoks når man vet utmerket godt de positive effektene fysisk aktivitet har på angst og depresjon.
Men, som sagt, angstlidelser kjennes ikke logisk ut. Og angst for selve angsten vil også kunne utløse negativ adferd hos de som har angst. Alt kjennes plutselig svært håpløst og angsten følges av sin gode venn depresjonen. Når angsten kjennes ut som en håpløs tilstand som ikke er mulig å komme ut av, vil den til og med få hjelp av sin følgesvenn depresjonen.
Depresjon. Den overveldende følelsen av tristhet og som fjerner enhver logisk tanke om det å noen gang kunne klare å være lykkelig. En tung hemmende følelse som gjør at man føler seg overveldet med en tretthet som ikke kan beskrives på en annen måte enn fysisk utmattelse. Man kunne glatt ha sovet rundt i samfulle 2 uker uten problemer. Man kjenner at øynene fysisk blir tunge. Så tunge at man ikke klarer å åpne dem uansett hva ens omgivelser prøver å hjelpe med av motiverende tiltak eller god gammeldags kjeft.
God gammeldags kjeft virker forresten forsterkende på angsten og bør være kontraindisert i alle angst og depresjonstilstander. Skal man ha noen verre så er det bare å pøse på med «Skjerp deg»!
En annen ting som burde vært kontraindisert, er helsearbeideres evinnelige trang til å overhjelpe med alle mulige forståelsesfulle systemer og evidensbaserte tiltak. En trang til å ubevisst presse mennesker med angstlidelser inn i et mest mulig likt system fordi bøker skrevet på 60 tallet underbygger nyere forskning innen angst og trening for eksempel.
Det er vel ingen i dag som motsier seg effektene av fysisk trening og effektene av ulik forskningsbasert samtaleterapi, men jeg vil likevel påpeke at det ikke alltid finnes en snarvei inn til denne formen for behandling.
Helsepersonell bør være klar over at disse tilstandene ofte mangler logiske innganger til selve middelet for å nå målene om en mer fysisk aktiv hverdag. Og for ikke å snakke om hvordan man speiler sine egne interesser og kunnskapsgrunnlag mot mennesker som har angst og depresjon.
Man kan selv være en veldig fysisk aktiv person som har nytt virkelig godt av trening og selv kjent på kroppen alt det positive trening og aktivitet gjør med en og ha en sterk og klokketro overbevisning på hvor enormt supert dette er. Det endrer ikke på det faktum at personen man har foran seg er noen ganger av en helt annen oppfatning på dette tidspunktet. Han eller hun trenger da noe helt annet enn press, motivasjon eller overbevisende ord om hvor bra trening og fysisk aktivitet er for en.
All verdens forskning, kunnskap og erfaring endrer ikke på det faktum at alle har en individuell inngang mot bekjempelsen av angst og depresjon.
Det er helt klart at i angst og depresjonsbehandlingen finnes klare og velutviklede kjøreregler, anbefalinger og i dag svært gode generelle pasientforløp. Men selv vi som har denne kunnskapen om hvor godt dette virker og som selv blir rammet av angst i ulike former, samt depresjonslidelser skjønner at dette noen ganger ikke virker. Fordi hjelpen noen ganger ikke individualiseres og tilpasses den enkelte slik jeg ser det.
Nå er det selvsagt mange årsaker til dette som jeg ikke skal gå innpå her, men jeg ønsker meg selv et pasientforløp som har en begynnelse? en behandlingsfase ? og et ettervern av pasienter som er mye mer individuelt tilpasset.
En utopi muligens, men endring av noe begynner vel kanskje med at noen ikke forstår hva utopi betyr? De har ikke det i sitt vokabular i det hele tatt?
Hvis ingen ønsker å utgjøre en forskjell eller å stadig se etter forbedringer så hadde heller ikke penicillin vært oppfunnet?
Jeg ville ønske meg at uansett hvor mye man har som personlig erfaring og kunnskap, møtte mennesker med en individuell forståelse i hvert tilfelle. En forståelse og ikke minst aksept på at ikke alle ønsker å trene. Ikke alle ønsker å slutte å røyke. Ikke alle vil ut av huset. Ikke alle ønsker å være sosial.
Man kan godt være alene uten venner å likevel ikke være ensom! Aksepter det selv om det er vanskelig å forstå for mange. Man kan da ikke ha et godt liv hvis man er uten «venner»? Nei kanskje ikke du eller noen du kjenner. Men kanskje personen foran deg vil?
Endring skjer ofte hvis man i forhold til personen foran en, evner å forstå individuelle mekanismer. Hva som er den egentlig indre motivasjonen til den som sitter foran deg. Det å bruke individuell tid på å forstå og bygge relasjoner ut ifra dette er ofte bedre enn klokketimepraksis, klokkeukepraksis og klokkeforløp som er gruppetilpasset.
Det å bruke tid på relasjonsbygging er ofte en kamp mot de til enhver tid eksisterende ressurser, men bør etter min oppfatning prioriteres.
Utopia er et begrep som ofte brukes om det såkalte perfekte samfunn. Dette tror jeg ikke er verken oppnåelig eller ønskelig, men forbedringer er noe vi alle både ønsker og som heldigvis skjer hele tiden i et samfunn på alle mulige felt. Det vil alltid være rom for forbedringer også innen forståelsen av individuelle forløp innen angst og depresjon.
Mye godt arbeid gjøres i dag og heldigvis så behandles svært mange tilbake til gode liv og gode hverdager. Dette gjøres utmerket og har svært gode levekår slik jeg ser det. Likevel er det en gruppe som sliter. En liten gruppe som man ikke når. De som av ulike grunner ikke kommer seg ut av sine tilstander. Mange med flere ulike diagnoser der den ene behandlingen er kontraindisert mot den andre. En sirkel av håpløshet der god samtalebehandling, medikamentell behandling, fysisk aktivitet ikke virker. Hva med dem? Jeg har ikke svaret selv, men ønsker meg i alle fall en større forståelse og vilje til å tre ut av tradisjonell tenkning der dette er påkrevd.
Helsearbeidere har ofte en forståelse der man sier til seg selv: «Man kan ikke redde alle!»
Jeg sier da: «HVORFOR IKKE!» Må ikke dette være målet? Alltid? Må ikke nettopp fokuset være å treffe tiltak der ingen utelates eller gis opp? Bare fordi vi ikke finner forløp som passer inn i eksisterende behandlingskjeder? Burde vi ikke evne å tenke utradisjonelt og i noen tilfeller også helt motsatt av eksisterende kunnskap i våre møter med andre mennesker? Nettopp kanskje for å finne nye og innovative løsninger?
Selvsagt må fremtidige tiltak være kunnskapsbaserte og forskning må støtte opp om nye ting, men kan utvikling og endring også hemmes av tradisjonstenkning inne ulike fagretninger og i bestemmelsesprosesser samt nye forskningsområder?
Jeg vet ikke, men ønsker meg at så ikke er tilfelle.
Hvert eneste menneske er unikt! Hvert eneste menneske har muligheter som er større enn man tenker selv. For hvert eneste menneske finnes det håp! Hvert eneste menneske kan klare det umulige! Og for hvert eneste menneske finnes det en vei som ikke er helt lik andres veier ut av vanskelige situasjoner i livet.
Å møte mennesket med forståelse, for deres forståelse av hva som er virkeligheten og hva som er viktig for dem.
Å begynne med å gi tid til denne forståelsen, å behandle med respekt og empati. Å forstå at prefasen mot behandling er en lang prosess der endring har særlig dårlige vekstkår.
Å forstå at prefasen egentlig noen ganger er selve behandlingsfasen fordi man ikke alltid nødvendigvis klarer å komme til tiltaksfasene. Å forstå at man da opprettholder behandling sett i lys av eksisterende tenkning, forståelse og forskning? Uten nødvendigvis hva vi tenker er de beste tiltakene?
Kognitiv overbelastning?
Kanskje de tradisjonelle tiltakene egentlig er såpass forstyrrende og krevende for en som ikke passer inn i tradisjonell tenking at man egentlig gjør angst og depresjon verre fordi hjernen overbelastes med impulser som egentlig er kontraindisert til akkurat denne personen?
Selv ble jeg bedre ved hjelp av blant annet fysisk aktivitet og trening!
Det gjør det nødvendigvis ikke til det rette middelet for alle. Det må man faktisk ha forståelse for. Det vil noen ganger være en annen vei inn til det å nå målet med nødvendigvis andre midler enn det som står i boken? Kanskje intense treningsregimer kunne eller burde i noen tilfeller vært erstattet med daglige aktiviteter som er mer tilpasset individet? Kanskje det å kun leve sitt liv slik en ønsker det inne i hjertet sitt, uten pekende formaninger om hva som burde vært bra for en egentlig er den intense fysiske treningen man bør ta sikte på?
Noen ganger kan det være «helt allright!»
Min tanke, mitt Utopia, min forståelse av noe som opptar meg, min personlige beretning av hvordan jeg selv ble forstått. Min egen vei ut av det. Til å leve aktivt og med livsglede, selvtillit og med en helt ny forståelse til dem jeg måtte møte på min vei. Og likevel vil jeg møte mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette. Det må også jeg ha forståelse for.
Målet var Nidarosdomen og i flotte minus 1 grad spaserte jeg med gode kolleger mot målet.
Nå har jeg sett Nidarosdomen tidligere, men det var i tidlig ungdom og den gang var jeg nok heller ikke så opptatt av arkitektur av denne typen, på samme måte som i dag.
At noe av forskningen som ble formidlet på konferansen også understreket at det å gå målrettede turer som er lystbetonte har like god effekt som kort intensiv trening hvis man går en viss distanse sett i forhold, gjorde selvsagt turen enda mer verdt! Så gå en lang tur folkens! Det er bedre enn å sitte.
Eventuelt ta en kort intensiv økt, gjerne tabata type intens!
Selve turen var nok ikke så lang, men som alltid er det fornuftig med kvalitet like mye som kvantitet.
Nidarosdomen er intet mindre enn et mesterverk. Badet i flomlys i vinterlige omgivelser gav det frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen.
Mektige vegger der lys og skygge skapte en illusjon av den gode og den onde der den gode ser ut til å vinne.
Alt i alt en flott opplevelse og det å gå eller løpe turer som gir en gode opplevelser er viktig innen hverdagsaktivitet og hverdagsmestring.
Det er en blanding mellom spenning og forventning jeg møter opp på dagens foredrag om dette temaet.
Selv med betydelig grad av flyskrekk kom jeg meg avgårde tiiiidlig i morges i aldeles nydelig flyvær.
Godt støttet av gode kolleger og beroligende gikk turen overraskende fint og jeg landet i live!
Programmet er tettpakket i to hele dager så dette blir hektisk, men når man brenner for faget og temaet rehabilitering så blir dette bare moro.
“Finn et arbeid som du elsker så vil du aldri arbeide igjen” var det en klok person som sa engang. Det stemmer iallefall for meg.
Et kort innlegg i dag, men følg med fremover for nye spennende innlegg om livsstilsendring, helse og rehabilitering samt mye annet!
Her et par stemningsbilder fra Trondheim i minus 13 grader!
10 minutter gåing/dansing på stedet.
Bruk musikk som gjør deg glad og dans ivei!
50 tåhev på hver fot. (Ja det skal brenne)
20 sekunder pause så knebøy så mange at du ikke kommer deg opp siste repetisjon
Gjenta knebøy 3 x med et minutt pause mellom settene
1 minutt rolig gange på stedet.
Planke.
Vær nøye med å utføre denne korrekt. Trekk inn magen og stram rumpen samtidig. Ikke for høyt med rumpen og vær nøye med å ikke ha bøy/svai i ryggen. Hold til du ikke klarer mer. 20 sekunder pause og så gjenta dette 2 ganger til.
Sideplanke på begge sider samme som over.
Pushup.
Så mange du klarer x 3 sett.
20 sekunder mellom hvert sett
Hvis du ikke klarer noen av øvelsene så skal man gjøre alt man kan for å prøve å klare 1. Jo flere ganger man prøver så vil man bli litt sterkere for hver gang og til sist vil man klare 1. Da er neste mål 2 osv.
Husk at treningen ligger i forsøket 😊
Ved å bruke positiv og glad musikk som har fine og gode rytmer så vil treningen føles lystbetont. Musikk påvirker innsats og intensitet og vil således gi deg et ekstra gir i treningen. Beveg deg gjerne konstant i takt ned musikken. På den måten kan rytmene være din egen PT. løft blikket mot horisonten og skyt brystet opp og frem. Bare dette vil gi deg økt produksjon av testosteron hvis du er mann 👍
Mange har sagt og mange mener mangt om det å sitte inne å game og spille og ikke bedrive allslags andre aktiviteter. Jeg vil i dagens innlegg her på bloggen forsøke å nyansere dette temaet som tidvis både kan irritere og provosere, men også gi glede og muligheter til enkelte.
La meg først få avklare et par ting om hva jeg selv mener om inaktivitet og mangel på fysisk fostring i samfunnet sånn generelt. La det ikke være tvil om at mangelen på aktivitet og fysisk fostring er kilde til mange samfunnsproblemer og personlige utfordringer med hensyn til sykdommer og livsstilsproblematikk.
La meg være like klar på at forebyggende tiltak må satses på helt fra barn er små og gjennom hele livet. Dette er nødvendig for å klare å møte fremtidens utfordringer innen helse.
Dette alle sitt ansvar. Også den enkeltes eget ansvar, men samfunnet har etter min oppfatning et stort ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende tiltak i enda større grad enn i dag. Det må legges til rette for økte aktivitetsmuligheter fra barnehagealder og til seniorer i samfunnet. Det må i tillegg legges til rette for at kunnskap om aktivitet og kosthold gjøres i skole og i helsetjenester i enda større grad i fremtiden, men det er også like viktig å kunne evne å se individene i fremtiden samt å evne å ta vare på ulikhetene i hvert enkelt individ gjennom å skimte nyansene som jo finnes i hvert enkelt menneske.
Så er det dette med nyansene, da.
Hvis vi hadde sett inn i fremtiden kunne man kanskje forutse at livsstilssykdommer ikke eksisterte lenger. Men realiteten er at dette nok dessverre er utopi. Det vil nok alltid eksistere en andel av befolkningen med aktivitetsutfordringer knyttet til livstil og inaktivitet.
Men dette betyr vel ikke at vi bare skal gi opp å gjøre noe med problemene?
Og jeg vil antyde at en del av problemene skyldes hvordan vi som voksne står frem som rollemodeller og hvordan vi ser på inaktivitet hos våre barn. Og ikke minst hvordan vi selv kan være med å påvirke våre omgivelser til økt aktivitet.
Det vi gjør som voksne vil altså være med å påvirke hvordan våre omgivelser utvikler seg. Hvordan man kan selv være forbilder er svært viktig i kampen mot en negativ livsstil.
Så var det det med å forsøke å forstå.
Ungdom har vel alltid vært i ulike faser og i opposisjon til sine foreldre i større eller mindre grad. Vi som foreldre vet dette godt. Hvordan vi velger å agere mot dette kan ha avgjørende betydning for aktivitet og deltakelse i fremtiden for våre unge.
Så stå opp å vær så gode rollemodeller som mulig gjennom eksempelets makt, altså det du gjør vil barna også med stor sannsynlighet også gjøre.
Men det er også viktig å holde et fokus på endringer i generasjonene. Spesielt vil jeg i dag nevne dette med gaming da jeg vet at mange foreldre er oppgitt over podene som ikke gjør annet enn å spille. Tilsynelatende i alle fall.
Hvis dette ligger så langt i fra det du som voksen kan forstå og akseptere så synes jeg man skal tenke nøye igjennom hva det egentlig en del av disse unge gjør og hvorfor de gjør det.
Endring begynner alltid med en forståelse i eget hode først. Og for å endre noe må man forstå hvorfor ting er slik det er.
Hvorfor spiller man i stedet for å løpe ut på fjelltur eller spille fotball med venner, eller løpe, sykle og alt annet du selv synes var fantastisk da du var på samme alder?
Hvorfor sitter man inne med headsettet på og snakker med venner over hele verden i stedet for å gå ut å møte dem i real life slik du selv måtte gjøre da du var ung? Jeg husker det så vel selv. Jeg måtte løpe gjennom snø og sludd flere kilometer i oppoverbakke for å komme meg til kameratene mine. Dette var før mobiltelefonens tidsalder, men du og du så moro vi hadde det! Og ikke å forglemme hvor god form vi var i!
Ja, det var tider det!
Eller?
Man må kanskje endre sitt eget bilde på hvordan ungdommen i dag har det kontra hvordan vi selv hadde det den gang? Den gangen var det selvsagt ingen bønn om vi skulle på trening. Far i huset digget fotball og da måtte dette leves ut gjennom barna. Her var det potensial til å bli den nye Kniksen eller noe slikt. Og det var da så ufattelig sunt! La gå at poden heller ville være inne å leke med lego fordi han drømte om å bli ingeniør! Nei her kom trening først koste hva det koste ville!
Når man velger å presse eller overmotivere til ulike fysiske aktiviteter så bør man ikke ta utgangspunkt i egne gamle erfaringer, men heller finne ut hva de unge ønsker. Ungdom som sitter inne og spiller i dag er ikke nødvendigvis late slabbedasker og inne i en ond sirkel av inaktivitet. Ungdom i dag er for det meste svært bevisst på hva de vil og med et syn og verdensbilde som ofte overgår oss voksne på en måte som er langt mer fremme enn vi selv var på samme alder.
La dem sitte inne å spille! La dem bygge sine sosiale nettverk fra datamaskinen selv om det er vanskelig for oss å forstå at dette kan være sunt! La dem få frihet til å vokse inn i en verden som ser helt annerledes ut enn den verden vi selv vokste opp med! Min erfaring med dette er at hvis de får denne friheten til å leve i sine digitale sosiale nettverk selvsagt med et utgangspunkt der voksne skal og bør sette de grenser som er nødvendige og fornuftige. Men ikke tving dem vekk fra dette fordi du selv ikke liker det. Da er faren tilstede for at du vil skape en enda større motstand mot andre aktiviteter.
Husk at vi var sannelig ikke mye fornuftige når vi selv vokste opp og ungdom i dag er vel kanskje tidenes sunneste generasjon der fysisk fostring og aktive sunne interesser er i fokus.
Så vil det alltid være noen som gjør for mye av gaming og inaktivitet. Har man da spurt seg om det kan være andre ting enn kjedsomhet og «latskap» som ligger bak? Har man tenkt over at det kan ligge sosiale, psykiske, eller andre underforliggende årsaker bak og kanskje man heller skal ta tak i dette i stedet for å riste oppgitt på hode over all spillingen?
Kanskje det å vise sin motstand og oppgitthet til den unge kan være med å ligge et visst press på det å være aktiv også? I en negativ retning? Her bør man kanskje være varsom med hvordan man som rollemodell er?
Kroppspress er det nok av i samfunnet generelt, men må vi bevisst eller underbevisst gi dem et press på å være i aktivitet i tillegg? Passer vi på hva og hvordan vi sier ting som kan trigge motstand og fremme opposisjon mot alt som har med fysisk aktivitet å gjøre?
Jeg synes det er på sin plass å nevne at noen unge, og stadig flere driver med såkalt e-sport. Man sitter altså og deltar i ulike spill, i beinhard konkurranse med andre over hele verden. Og la meg bare si at dette er i sannhet en utholdenhetsøvelse. For å hevde seg i toppen MÅ man være i god form både fysisk og psykisk. Kan det være at man kan motivere til økt aktivitet ved å spille på lag med de unge i stedet for konsekvent være uenig i alt de gjør som ikke passer vår oppfatning av hva som er fysisk aktivitet?
Kan det være at ungdommen overhodet ikke ønsker eller har interesse av å drive med sport eller annet som man selv ville ønsket at de skulle drive med?
Mitt forslag er å ta ungdommens parti. Vær der for ungdommen din og vis oppriktig interesse for det de driver med. Vis dem hva du selv liker å hvordan du selv ønsker å komme i form og vær gode rollemodeller uten å «tvinge» dem med på alt du vil og som ikke nødvendigvis de selv vil.
Min erfaring er at de da selv velger de sunneste valgene når det er tid for det.
Da vil på et tidspunkt inaktivitetspillet være game over og livet vil være game on!
Vi menn som har nådd en viss alder, altså med alder mener jeg selvsagt ikke eldre eller altså middelald… ehh eller jeg mener egentlig menn generelt. Drit i det med alder. 😊
Uansett. Vi har alle våre ting enten man er mann eller dame eller man er 20 eller 50 og en ting jeg selv har er en smuuule helseangst.
Ikke slik at jeg drikker den siste olje med kamerat Arne hypokonder eller skriver testamentet hver gang jeg er tett i nesen, men litt sånn urolig opp mot litt sånn nestenpanikkangst hvis det er noe jeg burde gå til legen med.
Slik som i dag. Har følt meg litt svimmel den siste tiden og ikke helt i form og blodtrykket ble målt til slightly altfor høyt. Dette målt av gode sykepleierkolleger selvsagt og proffe som de er så smilte de litt sånn trygt da de så resultatene og sa litt sånn smilende og henslengt at jeg burde tatt en tur til legen.
Jaha, jeg synes jo selvsagt at jeg så en antydning til nervøs bekymring skinne igjennom det nå litt mindre trygge smilet deres? Eller?
Allerede her gis det forutsetninger og forventninger i mitt hode om mulig akutt hjertestans i løpet av de neste minuttene og hvis jeg da overlever dagen så er jeg heldig som slipper unna med en bypassoperasjon eller i værste fall en full hjertetransplantasjon.
For ikke å snakke om hva de eventuelt finner i tillegg til hjertesvikten…masse blodprøver som jo man vet kan avdekke at man egentlig har hatt flaks som fortsatt lever.
Okey så er det engang slik da at man bare må avgårde for å få dommen.
Så sitter man altså der da. På legekontoret og kjenner på at pulsen stiger, blodtrykket øker. Kjenner på at hodepinen som plutselig har oppstått nok ikke skyldes for lite drikke, men antageligvis bærer bud om et forestående hjerneslag av den massive typen…
Man ser på de andre pasientene…heldige er de som kun har en lettere influensa eller en forstuet finger….hmm
Lurer på om de har hjertestarter her…
Huff. Kjenner at jeg er på grensen til å være ørlite grann negativ her, men men
“Marthinussen” ropes det! Hjertet stanser helt opp i minst 4 minutter! Here we go! Ingen vei tilbake… føles som death row uten at jeg av den grunn vet hvordan det egentlig føles, men sånn er det det føles.
Da var det gjort.
Ingen fare for hjertestans og annet alvorlig. Kjennes ut som en lettelse og som om jeg er benådet i siste liten, men ellers frisk og tidig. Nå var jeg plaget av noe smårusk altså, men ikke noe som en god natts søvn og litt hestemedisin ikke kan ta knekken på.
Helseangst er virkelig reelt hos mange og det kommer i mange ulike graderinger. Men som man vet så er det bedre å lide seg gjennom undersøkelser så ofte som mulig. Spesielt vet jeg at mange menn synes at dette er vanskelig. Og det er det altså. Nytter ikke å prate rundt det faktum. Men med vondt skal vondt fordrives og hvis det er slik for deg så kan du trøste deg med at når du har gjort det og tilogmed overlevd, så bestill neste undersøkelse eller jevnlige sjekk når du er der. Da slipper du at det går evigheter til neste gang for det øker nemlig angstnivået.
Så sjekk helsen regelmessig!
Da slipper man en dag å si til kamerat Arne hypokonder at “hva var det jeg sa!?”
Livet har liksom en retning, en forventet linje som vi alle steber etter å følge. Forventningene er støpt om ikke hugget i stein. Noen har allerede erfart og laget oppskriften til hvordan livsløpet skal gjennomføres. Tiden er også viktig. Den er estimert og regnet ut for oss alle. Barnehage, skole og jobb. Alt har sin tid.
På den ene siden er jo dette veldig bra, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man vender eller vrir seg videre og oppover livets landevei.
På den andre siden, blir jo denne oppskriften veldig vanskelig å følge om man ikke har forutsetninger eller funksjon til å følge strømmen, man når ikke i mål før neste løp starter.
Noen må streve hele livet for å nå opp til forventninger noen andre enn seg selv har satt og likevel ikke klare det. Gapet mellom evne og forventning fra samfunnet er for stort.
Utilstrekkelighet finner man på alle nivå og en eller annen gang i livet vil vi kunne ha kjent på det å ikke strekke til, ikke nå målet eller en forventning. Man justerer situasjonen og klarer med eller uten hjelp og komme seg videre og forbi hindringene.
Når derimot hver dag består av så store hindringer at man ikke fungerer slik man skulle ønske, blir livet fryktelig vanskelig. Man skal prestere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for DEG men for alle de som klarer å justere, balansere og vurdere.
Ulike prosedyrer og teorier er funnet opp og erfart frem, forsket på og vurdert som passende for å være til god hjelp for mange ulike grupper. Man blir en case, der de ulike oppslagsverkene blir brettet ut og blir puttet på deg slik at du til slutt blir en haug med bokstaver, ICD10`er og tall.
Fra den dagen diagnosen blir satt, da blir livet et forløp – «et løp for livet!»
Man har behandlingsforløp, utviklingsforløp, utdanningsforløp. Alle disse løpene er streket opp, planlagte og blir fulgt med så mange øyne.
Hva da? Jo, da blir livet mer et løp for livet!
Man plasseres i ulike diagnosebokser og når en diagnose først er satt er det vanskelig å tenke utenfor denne boksen.
Kanskje derfor mange blir gående i livsløpet med en kjetting festet til diagnosen og behandlingsforløp knyttet til denne. Kanskje de som klarer å kutte lenkene om selve diagnosene ved å tenke på forløp som går utenfor boksen er de som kommer best ut av det?
Uansett hva som er hva er det viktige å tenke på løsninger og muligheter i stedet for begrensninger.
Aristoteles sa det så greit:
«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.»
Kanskje vi løper i feil retning av og til eller kanskje vi heller lar være å løpe fordi vi aldri har blitt fortalt at vi kan klare å løpe?
Og kanskje det da er på tide å lære å løpe ved nettopp å gjøre det?
Tenke utenfor boksen. Våge å tenke litt annerledes. Ta et oppgjør med gamle sannheter for å se om gamle sannheter egentlig er gamle usannheter. Kanskje de gamle sannhetene ikke egentlig er valide lenger. Endre sine gamle oppfatninger hvis disse er med på å holde deg tilbake. Endre ens egne holdninger til ting som aldri har fungert og se på livsløpet med kvalitet og ikke kvantitet?
Tenk over det og hva det kan innebære. Eller som Kjerstin Aune sier:
«Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du ikke klarer å gå på bedringens vei»
