Eg kjente at eg skalv lett i det lyden frå mitraljøsen hamret mot meg i taktfast rytme. Messerscmidtflyet spyttet ut sine iskalde skudd som uten bønn hamret seg inn i høyre side av kroppen min. Lyden av motoren som passerte gav kuldegysninger nedover ryggmargen. Så slo jeg øynene opp og innså med ett at jeg hadde drømt.
Jeg bredte dynen tettere rundt meg og sukket tungt. Det var antagelig slik det ville føles. Det å utføre oppdraget som var satt til i dag. Jeg spente alle muskler i kroppen for å stålsette meg for oppdraget. Hemmelig oppdrag der kun jeg selv var informert om detaljene rundt. Jeg ante med ett hvordan Vemork gjengen hadde følt det da de tok sine første skritt den gangen for mer enn femti år siden. Uten sammenlikning for øvrig, selvsagt.
Jeg hørte hvordan blandingen av regn, sludd og vind hamret på ruten. Tiden var inne. Raskt kledde jeg meg i uniformen som mine barn hadde definert som upassende for soldater i min alder. Tightsen strammet rundt nedre del av kroppen, men kjentes fint da det holdt innsiden av lårene i en posisjon som ikke forårsaket gnagsår. Tiden var inne. Oppdraget kunne starte.
En blanding av vann og isdråper skar inn i ansiktet mitt umiddelbart etter at jeg trådte inn i en verden som jeg før bare kjente fra helvetesuken i militæret. Allerede etter få minutter inn i selve oppdraget kjente jeg smerten fra omgivelsene. Tusen sjeler skrek imot meg da fandens oldemor forsøkte å få oppmerksomheten min. Forsøkte å avlede meg og forvirre meg i oppdraget. Lyden av messerscmidten som spyttet kuler mot meg skar inn i sjelen min og da kulene borret seg inn i høyre siden jog smertene rundt og tok fra meg 90 prosent av motivasjonen.
Jeg løftet blikket raskt og registrerte at lyden kom fra en forbipasserende BMV, Typisk og ikke uventet fra en BMV eier. Jeg bannet høylydt mens beina hadde startet å bevege seg fremover i et mer automatisert mønster.
Etter en stund kjente jeg at tåken som lå som en grå dis rundt meg faktisk hadde hatt en positiv virkning på meg. Deler av oppdraget hadde gått såpass automatisk at jeg hadde glemt hva jeg gjorde. Mulig det var is, vann og kulde som hadde lammet hjernen min såpass mye at mine kognitive evner midlertidig var nedsatt. Men jeg anså det som en fordel uansett.
En god del kilometer senere skjedde katastrofen. Jeg hørte lyden godt. Motorlyden kom nærmere og nærmere. Kuldegysninger fòr i gjennom kroppen og redselen knyttet seg som en neve rundt ryggraden min. En neve fra en av karakterene i The walking dead»
Den hvisket med sin hese røst. «Jeg slår neven gjennom brystkassen din, penetrerer lungene, griper fatt i ryggraden og rister kjøttet av bena dine?» Og slik kjentes det nesten ut også.
Vel kanskje det bare var en midlertidig følelse. En beskyttelsesmekanisme slo inn der fight vant over flight? Uansett gav det meg nytt mot og styrke. Bena kjentes på dette tidspunktet ut som de hadde gått over glødende kull. Sakte. Det brant under fotsålene og for mitt indre så jeg flyet som slapp napalmen som gled nedover bena mine. Thigtsen som utgjorde nedre del av uniformen hjalp ikke mye mot smertene og vannet som dryppet som isnapalm nedover bena. Dette brant opp motivasjonen etter hvert som bena flyttet seg fremover. Skulle kjøpt en vintertights. Der fikk jeg for å være såpass gnien.
Motivasjonen hadde på dette tidspunktet ut i oppdraget fått hjelp av god gammel fandenivoldskhet.
På pur faenskap gikk jeg ufortrødent videre. Jeg lukket øynene et øyeblikk og så meg selv liggende på en matte. I et varmt og lyst rom. Resultatet av oppdraget var tydelig fremtredende. Jeg så meg selv som Conan barbaren. Glinsende muskler glimret i lyset og vekket beundring fra mine medsoldater i det jeg tok min femtiende push up. Jeg hørte meg selv si i ørske. «Jeg ser pinadø ut som en blanding mellom den greske Guden Poseidon og Tor med hammeren.
Jeg åpnet øynene igjen og innså at realiteten var noe annerledes. Tynne spinkle ben under meg gikk i taktfast rytme, men liknet slett ikke på bena til Conan barbaren. Dessuten så forsvant de regelmessig under meg. Skjult av den 1 kulen under meg som jeg stolt refererte til som nummer 1 av 6 i min jakt på vaskebrettet. Vel, nå var den ikke som en kul som så spesielt tiltalende ut. Den var mer som en basketball og var nok grunnen til at bena mine forsvant i takt med hvert skritt jeg tok.
Dritt, tenkte jeg, men jeg hadde nå kommet så langt ut i oppdraget at det ikke var langt igjen. Motivasjonen drev meg fremover og nå kunne jeg se målet der i det fjerne. Gjennom disen skinte lampene som et fyrtårn. Målet var i siktet. Jeg løftet blikket og fokuserte på selve aksjonen. Farten økte og smertene i takt med det. Men det var ikke aktuelt å trekke seg unna nå. Med løftet blikk og skarp ammunisjon ladet i snakketøyet siktet jeg på hovedinngangen. Inngangen lyste mot meg nå og lyden av fiendebiler fra BMV, uvær og vind lå med ett bak meg. Resolutt trykket jeg på knappen som åpnet porten til himmelriket. Dørene åpnet seg automatisk og en mild, varm bris pakket seg rundt meg og ønsket meg velkommen. Jeg trakket inn i lyset og overgav meg til mandags morgen. Lyset og varmen samt oppmuntrende lykkeønskninger fra mine medsoldater varmet en gammel soldat etter et slikt oppdrag.
Jeg kunne slappe av og ta fatt på dagens gjøremål. Jeg var fremme. Målet var nådd! Stolt innså jeg hva jeg hadde gjort.
Jeg hadde klart å gå til jobb for første gang!
Mvh Willy
#Gå #aktivitet #spasertur #hverdagsaktiv #motivasjon #helsefordeler #helseihvertskritt #treningstur #soldaten #conan
🙂
Tusen takk for kommentaren 🙂 Rebekka Josefine: