Fordi jeg faktisk har sosial angst er det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.
Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.
For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler angsten bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG. Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.
ALDRI forveksle angst med svakhet!
Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!
Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet.
Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tolmodighet er stor.
Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.
Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst. Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frostne samfunn.
Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.
Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.
Slik oppfatter man det selv, i alle fall.
Det er viktig for meg å si noe om at angst ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre.
Det er synd at AKKURAT DET, ikke blir anerkjent. Veldig synd.
Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.
Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.
Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.
Slike som meg har alltid vært utskuddene som ligger som vissent gress i en grøft. Våt, kald og alene. Slike som meg slukker lysene på Halloween fordi smilet stivner i møte med glede.
Slike som meg vil ikke ha noen nær. Fordi det forplikter å måtte føle at man må glede andre hele tiden. Slike som meg klarer ikke å smile med hjertet. Slike som meg vil stadig frykte lyset i grupper. Gledeslys blir til sinte lyn som treffer eksistensen min.
Slike som meg frykter andres forventende smil og latter. Slike som meg ler uten å le. Slike som meg er klovner som gråter bak teppet, men spøker når teppet går opp.
Slike som meg vil helst sveve alene i en sky av stillhet rundt meg.
Slike som meg blir folk usikre på. Og slike som meg vet det godt. Slike som meg blir slik som meg fordi det faktisk er sånn. En vond sirkel der slike som meg langsomt forsvinner i slukens virvel.
Slike som meg liker alle. Men slike som meg er det ingen som liker. I alle fall i mitt stille sinn er det opplest og vedtatt. Slike som meg vil aldri forstå, at urettferdighet ikke kan repareres for alle. At sår noen ganger er banesår. Tenker man noen gang på det når man kaster ut ting?
Slike som meg lever. Men hvordan vi lever vet bare vi selv. Slike som meg kunne like godt levd i en annen tid eller et annet sted. Slike som meg er en alien being, svevende lysår borte.
Slike som meg er en pest og en plage, for alle som ikke kan se ensomhet. En plage for dem som alltid er glade og tar god plass der de baner seg vei. Slike som meg kan godt trå til side, å ikke ta plass, selv om vi gjerne vil. Slike som meg orker ikke kjempe, fordi andre trenger å skinne mer enn oss selv.
Slike som meg har blitt sparket og slått av urettferdighetens bøllete vesen. Slike som meg tar det med oss videre og blør fordi det ikke preller av slik det burde.
Slike som oss, er røyk i sterk vind, forsvinner hurtig til himmelens skyer. Man vet at man er der, men ser oss ikke før skyen slipper sine tårer ned. Ned i en annen grøft, der vissent ugress er ferd med å dø. Et uttørket liv som trenger de livsviktige dråpene fra slike som oss.
Slike som oss vil alltid være der, sterke sammen i ensomhet. Slike som oss vil få livet i gave slik at vi kan hjelpe hverandre i å bli forstått. Slike som oss vil dessverre bli flere fordi verden er kald og øde.
Slike som oss, vi med sosial angst, vil kun forsøke å leve og bli forstått. Jeg håper en dag at våre tanker blir sterke, slik at vi kan gjøre det vi egentlig vil. At det å kunne smile og le med hjertet vil være ekte i sammen med andre. Ekte er smilet og ekte er latteren, men usikkerhet til egen person er altoverskyggende. Ulogisk i sin form, men like fullt som glødende kull inne i oss.
I dag har det vært en god dag. På jobb var det travelt som vanlig, men med mye å gjøre får man også gjort mye.
Vi pleier ofte å gå ut å spise når det er bursdager. Denne gangen var det min nest yngste sønn og hans kjæreste som feiret. Det er jo ikke alltid like lett å få dagene til å passe når man jobber litt sånn til alle døgnets tider, men denne gange passet det inn.
Vi hadde bestilt bord på stamstedet vår på Egon. De leverer alltid god mat og vi trives godt der. Det gikk i burgere som vanlig. Digg mat, godt selskap og vellykket bursdagsmiddag. Kjæresten til min sønn er Fra Sverige og et strålende fint menneske. Så da ble det slik at ballonger var gule og blå og sto godt i lag med det norske flagget. Litt internasjonalt drag over denne middagen, noe vi satt pris på. En hyggelig gest fra stamstedet vårt.
Som den hønefar jeg er synes jeg det er godt å få ungene hjem eller bare se dem så ofte som mulig. Savner jo dem konstant når dem ikke er hjemme. Men slik er nå livet. En dag flytter dem og det er også greit. Det betyr at man har lykkes!
Jeg er umåtelig stolt av alle ungene mine og deres respektive kjærester. Jeg er heldig når det går så bra med dem alle i livet.
I dag var jeg ekstra spent før trening. For ALLER første gang skulle jeg forsøke spinning på trening.
Det manglet ikke på morsomme kommentarer fra gode kolleger på jobben med klar henvisning til 80 tallet og “Fame”. Eller Jane Fonda for den saks skyld. Så det var med en litt skeptisk holdning jeg tutlet meg avgårde.
Så jo litt for meg sykling, discomusikk og en ubersprek fysioterapeut som pisket oss avgårde sånn at rosa pannebånd og leggings føyk veggimellom.
Jeg så også for meg et alterntivt scenario der en syklet bedagelig avgårde langs en imaginær landevei til toner fra Depeche Mode. Litt sånn bedagelig og rolig der man ikke risikerer å bli svett rundt de rosa leggingsene.
Akk ja, så feil kan man altså ta. Et helt annet scenario tok plass.
Med en svært dyktig fysioterapeut til å rettlede i instillinger på trimsykkelen og med en sal der man slapp fokus på seg selv, syklet vi rolig i gang. Alt på egne premisser. Det vil si at vi bestemte fart og motbakker selv.
Etterhvert som lysene og musikken fikk en til å sykle i takt, gikk pulsen sakte men sikkert oppover. Supert at man fulgte pulssonene i faser på veien. Det gjorde at vi som syklet hadde følelsen av kontroll.
Intervallene var til å leve med og pulsen kom uansett opp mot maks flere ganger i dag. Men uvant muskelbruk gir mindre uventede resultater. Halveis tittet jeg rundt meg og så at alle trakket i vei uten nevneverdige vansker. Selv kjente jeg den ytterst ubehagelige følelsen av krampe i den høyre leggen.
Herre jemeni! Har jo ikke kjent på slikt siden, ja husker ikke. Så fant den venstre leggen ut at den ikke ville være noe dårligere. En intens krampe satt seg i leggene. Jeg måtte stanse sykkelen å gå av for å strekke litt. Som den ENESTE!
Litt flaut, men til å leve med.
Borte var rosa leggings. Jane Fonda var bare en historie fra forgagne tider og Depeche Mode var byttet ut med Accepts, Balls to the walls!
Spinning er definitivt ikke for pingler. Derimot er spinning en kontrollert treningsform med mulighet til å bli skikkelig sliten. Gruer meg til i overmorgen da jeg frykter at gangsperren vil føre til at jeg går svært rart på jobb. #funnywalk.
Men det er jo det jeg er ute etter. Et pluss var mine forbrente kalorier og kondisutfordring som gav meg #helsegevinst så det holder!
Gleder meg til å inkludere spinning i aktivitetsverktøykassen min. Prøv hvis du har mulighet til det. Det var kjempegøy til tross for gangsperren.
Min drømmetid er på vei! I alle fall sånn rent shoppingmessig. Julemåned, julekos, pynt og selvsagt shopping!
Jeg vet jeg har nevnt det før, men vil trekke det frem igjen nå. Jeg ELSKER Å SHOPPE!
Vel det er kanskje ikke selve shoppingen som er det som trekker, men stemningen i det å svime rundt på et overfylt shoppingsenter. Ok, så vet jeg alltid hva jeg skal ha stort sett, det hjelper jo på. Ta for eksempel et eksempel med en ny t skjorte. Her deler vi shoppingen lett opp i ulike kategorier.
T skjorte er lik klær. Altså nærmeste klesbutikk. Gå rett til målet, stans like innenfor døren og scann lokalet. Når objektet er lokalisert, manøvrer deg smilende mot stativet. Jeg vet at jeg skal ha en med størrelse large, så da finner jeg først riktig farge og form, så blar jeg raskt mot riktig plagg. Grabber til meg to for 199 og går målrettet mot kassen. Betaler uten å bli medlem ditt og datt da det forlenger prosessen. Gå rett ut i senteret igjen. DONE!
Her er det enkle ofte det beste. Stress oppstår når man skal på død og liv tutle sakte rundt mellom allslags hyller og snu og vri på hvert eneste plagg og størrelse. De er da for pokker helt lik!?
Stress er ikke min ting som dere vet. Livsfarlig å bli utsatt for, men svært moro å se andre stresse. Kanskje man ikke har det særlig moro der man går i køen? Kona skal på død og liv se på gardiner, og man kan ikke begripe hvorfor? Vi har da gardiner?
Ille blir det kanskje for noen hvis hun finner på at gardiner må kjøpes, men ikke nok med det, nye gardinstenger må også til! Da vet du hva som kommer. Helt ok gardinstenger som ingen likevel ser, må byttes, demonteres og kastes. Så følger montering av nye. Og du kan ta f på at mekanismen er av ikke jordisk opprinnelse. To timer etter er de montert. Kona ser på deg og spør om de ikke er fine. Joda sier du, men ser dem ikke bak gardinene.
Men, happy wife, happy life, ikke sant?
Uansett. Shopping er moro når man bare vet å slappe av. Flyt gjennom gangene på senteret og nyt de små fine observasjonene rundt deg. Fang stemningene og se på menneskene, analyser og tenk på hva som skjuler seg bak hvert eneste menneske. En antropologisk studietur til senterets innfødte. En variasjon i livet der menneskearten viser ulike små gullkorn av ansiktsutrykk, og sure kommentarer. Der ektemenn tutler slukøret bak sine respektive koner med et såret og slagent blikk.
Jeg koser meg glugg i hjel i denne antropologiske gullgruven. Innimellom foretar jeg meg et par impulskjøp av batterier og treningsstrikk før jeg drikker kaffe på en kafe nær meg.
Så nå når julehandelen er i anmarsj, ser jeg frem til mange turer for å shoppe julenips, telys og annet nissetull. Koser meg med det å håper at andre også kan gjøre det. Jeg smiler til alle som går forbi meg og får utrolig mange smil tilbake. Hva man gir er hva man får, ikke sant?
Så tenk på shoppingteknikken neste gang du må inn på senteret. Ta det som en mann og snu det til noe positivt og interessant. Pust med magen og nyt opplevelsen.
Langt der borte et sted, ute i horisonten, høres suset av bølgene i det fjerne. Lett blandet med en indre ro samtidig som man kjenner den varme gode brisen bre seg rundt kroppen, høres lyden av en båtfløyte. Først langt vekke. Så nærmere og nærmere.
Den øde øyen der jeg er er ligger langt ute i Stillehavet. Øyen er formet som en hestesko med lett jungel foran høye klipper som pakker inn en liten strand. Beskyttende pakker palmene og fjellet inn den lille hvite strandlinjen. Inne i lagunen som på det meste er ti, tolv meter dyp og sterkt grønnfarget på grunn av sandbunnen, yrer det av ulike fiskearter. Middag, lunch, og til snacks er dem relativt lett å få på kroken. Tilbehøret består av ulike frukter høstet fra de mange velsmakende vekstene bak meg.
Den eneste veien inn er gjennom den smale åpningen noen hundre meter utover mot vest. Det kjennes perfekt ut å sitte her å la solnedgangene vugge meg i søvn i hengekøyen som er godt festet mellom palmene. Et hjemmelaget tarp i bast er flettet over meg og utgjør taket over hengekøyen. Ikke fordi jeg hadde trengt det da det sjeldent regner her. Mer fordi det er litt koselig.
Klukkingen av en liten bekk med rennende friskt ferskvann blander seg med den evige susingen av bølgene som litt lat brer seg rolig innover den kritthvite stranden. Lyden av båtfløyten i det fjerne synes nærmere nå. Muligens noen kommer? Det passer meg veldig dårlig der jeg litt urolig speider mot havet der ute. Jeg ser ingenting.
Et lite dunk høres bak meg og jeg snur meg. Lyden av kokosnøtter som lander i sanden er velkjent og beroligende. Jeg bøyer meg og plukker opp nedfallet. Litt som i livet ellers liker jeg å ta vare på dem som faller. Dem som ikke lenger klarer å holde seg fast. Det gir meg noe fint inne i hjertet mitt.
Det er klart at den lille stranden har sine stormer i blant. Da blåser det gjerne friskt over toppene bak meg og bølgene tordner mot meg fra det store havet der ute. Litt som verden er. Der det store ukjente og dype havet knuser mot sjelen til den lille øyen. Truende. Krevende. Full av forakt for meg og de som er litt annerledes. Båtfløyten durer og lager en dypere lyd nå. Det kjennes ut som om været snur. Det er blitt kaldere. Fargen på vannet i den lille lagunen er blitt mer blå. Det er forskjell fra i går. Det kjennes kaldere. Jeg hutrer litt og kjenner på den plutselige endringen.
Langsomt går jeg langs vannkanten. Sanden er fortsatt varm rundt beina mine. Luften er klar, men temperaturen har sunket. Litt som ellers i verden. Det er derfor jeg er her på denne kjære lille øyen min. Langt ute i Stillehavet. Fordi havet alltid beveger seg. Fordi jeg trenger stillheten i den evige lyden havet produserer. Fordi jeg trenger trær og fjell til å bre sine myke armer rundt meg. For å passe på meg når jeg er bekymret for stormene som herjer langt der ute i havet. Det store havet som for meg representerer verden.
Duringen fra båtmotoren kommer stadig nærmere. Vinden har økt kraftig nå. Rister i meg. Langsomt tvinger jeg øynene opp. Sakte åpner jeg øynene. Ser ingen båt, bare mobiltelefonen som rister på nattbordet. River meg ut av min drøm. Min øy der sjelen min kunne finne ro. Der uforstand, hat og indre uro ikke eksisterte i et varmt og forståelsesfullt klima, sklir ut i intet.
Jeg reiser meg tungt og rusler i dusjen. Tropisk regn treffer naken hud og sjel. Varmer. Jeg lukker øynene og i et ørlite øyeblikk er jeg tilbake på øyen. Jeg blir stående lenge mens det tropiske varme regnet langsomt vekker meg opp til en ny dag. Regnet blander seg med tårene som usynlig renner nedover kinnet mitt. Ingen gråt. Ingen lyd. Ingen hjerteskjærende grimaser. Bare en visshet om urettferdigheten der ute.
Vannet begynner å bli kaldere. En speiling av hvordan verden oppleves. Jeg kjenner at tristheten truer min eksistens. Truer mitt ønske om å gi av meg selv. Jeg ser i speilet og kjenner på alle feilene jeg selv gjør. Alle valgene jeg trodde var riktige, har har preget ansiktet mitt. Usikkerhet er hugget inn i hver eneste fure i ansiktet. Følelsen av å ha mislyktes henger over skuldrene mine som blylodd. Fordi mine varme hender ikke var nok. Fordi andre mente annet.
Mine varme hender trumfer ikke verdens realisme og progressiv utvikling på et stadig mer urolig hav. Et hjerte slutter ikke å gi fordi det møter motstand, men et hjerte trenger blod for å leve. For å kunne gi livskraft til det hendene mine kan gi.
Jeg smiler bredt til speilet for å forsøke å lure tårene mine til å snu. Uten hell. Jeg skylder på rusk i øyet. Jeg smiler også fordi jeg også i dag mønstrer på verdens beste båt med verdens beste og mest kunnskapsrike mannkap rundt meg. Alle med tanken om å gi. Alle med kunnskapen til å navigere i opprørt farvann. Alle med hender og hjerte fyllt med varme. De vet at de får sin lønn i himmelen.
Et lite øyeblikk tenker jeg på øyen min. Der vannet nå er kaldt og blått. Der lagunen er forurenset med brunt illeluktende vann. Litt som hat flytende i en stadig kaldere verden. En verden der kunnskap ikke lenger betyr noe. En verden der mangel på forståelse og kjærlighet er erstattet med kynisme og progressiv utolmodighet godt kamuflert under fremskritt og utvikling. En verden der fake nyheter trumfer naiviteten til dem som bor på øde øyer.
En lang dag er over. En dag fylt med gode møter og varme. En dag der min egen utilstrekkelighet ikke fikk dominere. Likevel en dag der undertoner av mistro og uroligheter flyter som plastsøppel i stillehavet. Jeg ligger i sengen og skriver. Dagen har vært lang.
Tilbake på øyen vandrer jeg langs kritthvit strand. Varmen stiger opp fra temperert glassklart vann grønn på farge. Drømmeøyen. Kroppen min glir langsomt ned i vannet. Jeg holder pusten og lar varmen fra det våte element pakke inn hver centimeter med hud på kroppen min. Hver dråpe skinner i sjelen min og får meg til å smile under vann. Tusenvis av fisk og dyr i alle REGNBUENS FARGER forskjønner og beriker sjelen min. Aksept og forståelse mot alle i denne verden er viktig for meg. Det varmer hjertet mitt. Naivt. Ja. For meg livgivende blod.
Jeg glir inn mot stranden og legger meg på rygg. Over meg skinner den varme solen og i regnskyene der ute i havet brer en kraftig regnbue seg over øyen. Bare for å minne meg på at kjærlighet er universell. For å lyse opp mørke rom og mørke hjerter slik at troll sprekker i eget hat. Det ER gull i enden av regnbuen.
Jeg stirrer opp mot himmelen. Lurer på hva som finnes der oppe. Bak skyene. Bak uendeligheten. På evighetens egen øde øy der horisonten bak ikke finnes. Den øyen skal jeg en dag reise til. Finne universets øde øy der varmen pakker inn hjertet litt og gir meg nytt håp. Der stillhetens hav kun gir kosmiske bølger og den eneste lyden er av stjernestøv som suges inn i sorte hull. Der tårer ikke felles av sorg, men av glede. Der kunnskap og uenighet brukes til felles utvikling og fremgang, ikke til å omformes til å passe egne interesser i egoismens og selvhevdelsens agenda.
En dag. Ikke nå. Hendene mine er fortsatt varme. Hjertet mitt er fortsatt smilende. Naiv fortsatt? Ja. Men så lenge hjertet fortsatt pumper kjærlighet til en verden rundt meg, få er min trygghet her. Så nyter jeg min øde øy. Naiv? Selvsagt. Må det. Vil være det. Trenger å være det.
Hvis ikke kan man mønstre av arken og ta plass i en annen båt. En båt som liker å navigere i urolig farvann. I farvann der brunsvidd forurenset og iskaldt vann dominerer. Et farvann der det moralske kompasset ikke virker og der feilnavigering unnskyldes med nødvendigheten av fremskritt og det å kvitte seg med unødvendig ballast. En ballast der det ikke er plass til annerledeshet, der kunnskap endres til fordel for agenda, der dem som ikke bidrar til kapital, bør få gå planken.
Så her ligger jeg. Drømmer om en fjern øy langt ute i stillhetens hav. Der skal jeg reise. En gang. Duren fra en båt høres i det fjerne. Lyden kommer stadig nærmere.
I dagens ørlille innlegg har jeg lyst å peke på hva som gjør at jeg blogger og hvordan dette er positivt for meg. Jeg nevner også forsiktig det som skjer i kroppen når man har en kronisk sykdom. Det er også en av grunnene til at jeg blogger. Det finnes selvsagt mange kroniske sykdommer og lidelser og det finnes mange mennesker som er kronikere.
Ja så hva så? Vi er alle forskjellige og vi takler alle sykdom på forskjellig vis. Noen er så sliten at man ikke klarer noe som helst, andre igjen er mindre påvirket. Noen har flere lidelser, andre igjen flere lidelser og også andre vansker i tillegg. Så hvem er vi? Vi som er kronikere er individer med egne tanker, følelser og evne til å takle ting. Vi har alle forskjellige utgangspunkt og vi alle har opp og nedturer i livet.
Så stakkars den som prøver å fortelle oss deres sykdom, slit og erfaringer. Hva f…. vet dem om hvor slitsomt det er? De sitter der å skriver sine artikler, utbroderer og forklarer på godmorgennorge og har selvsagt en løsning på ALT. Er det ikke slik? Gidder vi å lese om deres erfaringer? De som er så fordømt selvgode at alt dem gjør funker for dem? Hva vet dem om hvordan JEG har det?
Der ligger dem å velter seg i egne erfaringer. Stappfull i penger, og med pittelitt vondt i en tå av og til. Hva f vet dem om MINE plager? Daglig kommer dem trekkende med en positivitet rundt seg som egentlig er ondskapsfull mot oss som ikke har krefter til å tenke positivt. Er det virkelig slik? Nei selvsagt ikke. De gjør det som er fint, nødvendig og viktig for dem. Det er ingenting galt i å ha god økonomi, vondt i en tå eller andre “ubetydeligheter”. Det er viktig for dem. Det skal, bør og må vi akseptere. Alltid. Alle har vi våre grunner til mangt og meget i livet.
Penger er ikke alt i livet. Det betyr ikke at man ikke trenger dem. Vi lever i et samfunn som der det meste koster penger. Men penger er ikke viktig fordi TANKENE ER GRATIS. livet gir og livet tar. Det vet jeg i alle fall. Ikke kan jeg styre det heller. Ikke så mye i alle fall. Penger kan ikke kjøpe lykke og god helse. I det perspektivet betyr penger nada!
Jeg er ikke alltid positiv. Faktisk så er jeg oftere negativ i hverdagen enn positiv. Jeg har ikke trent min kroniske sykdom bort. Faktisk så har jeg smerter hver eneste forbanna dag! Jeg synes ikke det er stas å være fattig. Faktisk så har jeg selv vært fattigere enn de fleste. Men nå når jeg har et ordnet liv så hjelper ikke penger på helsen min i særlig grad.
Forskjellen her er at jeg har lært meg noen ting i livet som har lettet hverdagen for meg. Jeg setter STOR PRIS på å hele tiden lære mer. Hver eneste dag. Hver eneste dag finner jeg det gode, det positive og det dønn ærlige hos mennesker. Dømmer jeg noen av dem? Aldri. Slik er nemlig jeg skrudd sammen. Hva folk kommer med er potensielt ny kunnskap. Ikke en forbanna selvhevdelse og syting om eget liv, sykdom og smerte. De er mennesker rundt meg med kroniske sykdommer, psykiske lidelser, fattigdom, mobbeofre og alt annet som man sliter med.
Skal jeg da slutte å være positiv? Skal jeg falle for fristelsen å kun se meg selv? Skal jeg ikke gjøre som dem å dele min kunnskap, erfaring og kjennskap til ting som mange er rammet av? I et ørlite håp om at et eneste menneske kan finne noe som hjelper akkurat ham eller henne? Derfor blogger jeg. Fordi jeg har lært og erfart at positive tanker ER bedre enn negative. Som blogger ønsker jeg da å spre positive tanker og gleder, men også reflektere over ting som er noe mindre lystig. Jeg blogger fordi det gir meg svært mye å høre at mine erfaringer er til hjelp for andre.
På samme måte finner jeg hjelp, tips og gode positive tanker hos andre bloggere med et budskap. Hos bloggere med sine ting og sitt liv. Fordi jeg trenger å finne ut ting i livet. Derfor blogger jeg. Derfor deler jeg mine ting. Jeg trodde aldri jeg kom til å blogge, men dette har utelukkende vært en positiv reise for meg. Hver eneste dag suger jeg inn alle positive og negative innlegg jeg finner. Fordi det BERIKER meg.
Så det er derfor jeg blogger altså. For å berike meg selv og andre. For at det gir meg noe og fordi tilbakemeldinger jeg får på innlegg, viser at jeg gir noe bra og positivt til andre. Derfor. Da kan jeg leve godt med stillheten rundt det faktum at jeg blogger. Finnes tonnevis av folk som ser blogging som noe negativt. Selv tenkte jeg det samme. Men ved å tilføre meg selv erfaring og kunnskap rundt det å blogge, har jeg funnet noe som altså gjør negativitet bedre, postivitet sterkere og hverdagen rikere. Hva som da er tøvete med blogging vet ikke jeg. Hva som da ikke skal trekkes frem som noe utelukkende positivt, vet jeg heller ikke. Litt forunderlig spør du meg.
Er man en såpass åpen person som meg selv med meninger om mangt, så ser ikke jeg selv noe problem med å fremme viktige emner på bloggen, som blogger. Det er derfor jeg blogger, ikke sant? Når artikler jeg skriver virker positive og hjelpende for både meg selv og andre, ja så synes jeg det er verdt å kalle meg selv for en BLOGGER!
Vanligvis så er helgene for meg fylt med trening. Altså trening og trening fru blom, men i alle fall så har jeg mellom 6 og 16 kilometer løping i løpet av helgen.
Denne helgen ryker dette garantert!
Solen skinner og været bare innbyr til lange fine løpeturer, men kroppen bare gidder ikke. Man dras mellom lysten hodet har og giddalausheten kroppens mekanismer har. Helt greit det. Noen ganger er det helt greit å bare sløve helt ned. En svale gjør ingen sommer, vet du. Så lenge årsaktiviteten er i pluss sånn totalt sett, så går det HELT FINT.
Men det nydelige været innbyr også til å spille PS4 og yndlingspillet mitt for tiden, Battelefield 1. Digger at jeg fortsatt har beholdt barnet i meg, med utpreget evne til å leke, spille og være barnslig når jeg vil og med hvem jeg vil. En kvalitet jeg setter svært stor pris på.
Jeg vil alltid beholde evnen til å leke, kose meg og være barnslig resten av livet. Løpe kan jeg gjøre ellers. Sløvedagene her er også viktige å ta med seg. Man må ikke ALLTID være så forbasket SERIØS vel? Nei, folkens, nyt øyeblikkene, livet og grip alle muligheter til å prøve livets goder før dem forsvinner. Selv skal jeg innvilge meg en ekstra omgang battlefield i dag.
Du vet, den følelsen når du kjemper din livs kamp om å kvitte deg med håndtakene rundt livet. Du er godt i gang og har gått fra traktordekk rundt magen til, ja litt mindre traktordekk.
Og som om det ikke er nok så har du faktisk fått trent relativt bra siste uken. I alle fall såpass at du har grunn til å kjenne deg aldri så lite stolt. Vekten har jo krøpet nedover relativt bra siste uken. Det vises på badevekten iallefall, om det ikke synes i speilet.
Alt i alt har det vært en god periode med god motivasjon og fremgang.
Det er da det skjer. Det som du forbannet deg på ALDRI skulle skje igjen. En jævel kledd i kakaopulver og nøtter sniker seg inn på deg i et feigt bakholdsangrep inne på Kiwi. Lydløst som en ninja fikk fandenskapet lande nærmest ubemerket i handleposen. Som en sniksoldat gjemte dem seg i mellom grønnsaker, knekkebrød og salathodet. Godt kamuflert under kaffeposen. I stillhet ligger dem der og venter på å slå til.
Vel hjemme fisker du frem varene. Du aner en uhyggelig tilstedeværelse, men velger å riste det av deg. Så! Slår de til i et koordinert angrep. Frem fra kaffeposen river de av seg papiret! Naken kaster de seg mot deg og havner raskt og effektivt inn i gomlemaskinen. Du forsøkte, men klarte ikke stå i mot spesialsjokoladene som TVANG SEG forbi forsvarsverkene dine. Du prøvde å kontrollere mengdene med angrep, men gomlemaskinen måtte tygge for livet for at du ikke skulle miste pusten. Hadde det ikke vært for en stor flaske Cola som du effektivt skylte ned sjokoladene med, er det ikke sikkert det hadde gått.
Bølge etter bølge med feige angrep fra brus, nøttesjokolade og melkesjokolade fylte nå kroppen min. Jeg måtte bare innse det. 690 gram sjokolade og en og en halv liter cola hadde tatt knekken på meg.
Sliten og med svært dårlig samvittighet sank jeg ned i stolen. Men også en aldri så liten tilfredshet inne i belønningsenteret i hodet.
Er det mulig? Hva i all verden tenkte jeg på? Det første som slår en er at nå er ALT ØDELAGT. de 8 grammene jeg hadde tatt av er nå tidobbelt tilbake igjen, godt plassert rundt livet. Det som var traktordekk er nå blitt til bulldoserdekk. Det som var kjærlighetshåndtak er nå blitt til digre tønner rundt livet som i allefall ikke kan gripes med en hånd. Kjærlighet eller hat som har tatt plass der?
Så sitter man der da. Utslått og beseiret. Småkvalm og lei seg. Man tenker at nå er det kjørt. Kan like gjerne gi opp hele prosjektet. Men NEI!
OPP FRA ASKEN og ruinene av det som var et nederlag, stiger krigeren Tor med hammeren! Herskeren og kongen av motivasjon, selveste Poseidon. Som en fugl føniks stiger KAMPLYST OG SEIERSVILJE opp fra nederlagets slagmark.
Alt er ikke ødelagt fordi man gikk på en smell. Man kan tape et slag, men det betyr ikke at man taper krigen!
Raskt reiser jeg meg og går resolutt ut på badet. Ser på badevekten og innser kjapt at det ikke er noe forskjell fra i går. Hah! Sjokoladefanden fikk inn noen slag, men klarte IKKE å knekke denne karen.
På tide å foreta et hevnangrep. Jeg kledde meg raskt opp i mine samurai treningsklær, snørte på meg ninjaskoene, trakk på meg hjelmen i bomull på hodet og skred til verket. Selvsikkert åpnet jeg ytterdøren og gikk i krigen. Jeg løp i en time og var kjempefornøyd. Jeg hadde slått tilbake!
Jeg innså raskt at alt ikke er ødelagt fordi om man går på en sjokoladesmell i ny og ne. Det er først hvis man ikke slår tilbake med økt aktivitet og trening, samt at snopeninjaene får dominere hverdager, at det begynner å bli fare på ferde. Her er det vi slår tilbake mot slike feige angrep.
Men, det er også viktig å kunne nyte litt av og til. Hvis vi ikke det kan, så blir kanskje de tapte slagene nok til at vi også taper krigen.
Ja som overskriften sier så er det kommet en ny kategori på bloggen. Her kan man altså få sett hvilke av innleggene mine som er mest lest. Denne kategorien er fin synes jeg da den faktisk belyser litt hva dere gode mennesker er opptatt av og hva som er fint å skrive om.
I tillegg er den også fin for meg da jeg få opp hva det er som treffer dere og hvordan innleggene mottas.
Morsom liten greie som jeg nylig fant ut av. Jeg liker denne funksjonen.
Vel, vel. Da får jeg ønske alle en ellers god dag!
