I dag er jeg litt spent. Det er i dag kun tre dager igjen til Søndag. Da er det hverdagsaktiv søndag med vårt gratis treningstilbud der vi samler så mange som mulig ved #ågotnes idrettspark. Planen er å få så mange som mulig med på faste fellestreninger over hele #sotra til slutt. Alle, uansett form er velkommen og jeg ønsker å være der som motivator og for å gi råd hvis det er ting jeg kan hjelpe med.
Tiltaket er 100% på frivillig basis som privatperson fra meg. Jeg selv har gått gjennom livsstilsendringer i livet og har mye erfaring på mange ulike områder som jeg håper kan være med å motivere, inspirere og hjelpe andre til en mer aktiv hverdag.
Hvis det er ulike grunner til at du er usikker på om dette er noe for deg, så meld meg gjerne via facebook gruppen #hverdagsaktiv.blogg.no eller her på bloggen. Det kan noen ganger være greit å ta kontakt hvis man er usikker på ting. Hopp i det å delta!
Som sagt, jeg er litt spent. Kanskje det ikke kommer noen? Kanskje det kommer mange? Vet ikke, men vet at jeg selv kommer til å være der å ta en time med fysisk aktivitet og øvelser uansett vær og vind. Det blir oppvarming, kondisjonsøvelse med gå,løpe, powerwalk og teknikk den første halvdelen, og ulike øvelser for kjernemuskulatur den andre halvdelen.
I dag vil jeg egentlig kun opplyse om vår facebook gruppe #hverdagsaktiv.blogg.no som er en gruppe for alle som er intetessert i ulike tips og informasjon om aktivitet og trening, samt artikler om ny forskning og fagrelatert stoff. Her e det mulig å diskutere, inspirere og bøi engasjert i diskusjoner.
Gruppen er nystartet, så vi trenger MANGE NYE MEDLEMMER. kom igjen folkens og meld dere inn i gruppen vår.
Det beste i livet er gratis er det noe som heter. Og det tar vi i hverdagsaktiv på alvor. Førstkommende søndag arrangerer vi rett og slett gratis utetrening her på Ågotnes idrettspark. Tidspunktet er klokken 11.30 og alle er velkommen for en times økt med undertegnede som veileder.
Her trenger man ikke å være topptrent for å delta og man kan gjerne være helt utrent. Vi tar hensyn til alle og vil legge til rette for at alle skal få en god opplevelse enten det går fort unna, eller om det går mer rolig for seg. All bevegelse er bra for en uansett og vi alle må begynne et sted uansett.
Blir dette godt mottatt så blir det et fast innslag der vi prøver ut ulike løyper i Fjell Sund og Øygarden.
Søndagen starter med drittvær ute og smerter i hele kroppen. Spesielt vondt er det i fingrene, tærne og i hodet. Forbaska smerter som ikke skal la en i fred selv på en Søndag. Så hva gjør man da?
Legger seg ned å sutre? Krype under et varmeteppe og synes synd på meg selv? Putter i meg smertestillende?
Neh. Jeg velger å ta for meg av kroppens egne smertedempende midler. Jeg digger følelsen av kroppens egen “smertedemper” endorfin. Et langt liv med smerteerfaringer om hva som virker og hva som ikke virker, gjør meg motivert til å ta lange joggeturer for å booste denne naturlige medisinen. Og når dette også støttes av valid forskning er det bare å legge vekk forestillinger om av JEG ER ANNERLEDES.
Vi er enkle slik sett vi mennesker. Vi er forskjellige på alle måter, men også kliss like i kroppslige funksjoner innen dette med trening og aktivitet.
For meg selv som har revmatisk sykdom, artroser, ryggprolapser, og litt annet knask, er livet av og til fyllt med smerter. Spesielt i de kalde årstider er det vanskelig. Dette har jeg måttet lære meg å leve med. Fordi det å overgi seg til smerten ALDRI HAR VIRKET POSITIVT.
Tvert imot så var det først når jeg trosset smertene, sto i dem, ble aktiv, først da ble livet annerledes. Først da skjedde det noe med både kropp og sinn.
Så stå på folkens! Det blir litt værre før det blir bedre, men det er helsikes mye bedre enn å bli liggende resten av livet.
Innovasjon skapes av evnen til å gjøre ting på en utradisjonell måte. For å ta livet av innovative tanker må man være villig til å stå på det tradisjonelle. Det som er konsensus i den tiden man lever. Man dreper også innovativ utvikling ved å torpedere meningene til dem som man ikke klarer å se som seg selv. Dem som faller utenfor normalen, eller tradisjonell tenkning om man vil.
For mange mange år siden fanget mine egne erfaringer om livsstilsendring den faglige nysgjerrigheten min. Jeg innså at dem som trente ikke kunne identifiseres med svært mange som var lik meg. Mekanismene som fungerte for noen og dem som det var mange selvdrevne mennesker bak, var mekanismer svært mange jeg hadde møtt, inklusive meg selv, IKKE fungerte for. Husk at dette var helt tilbake i 2012/2013.
Så hva var det som funket da? Noen svært få studier pekte på og mot såkalt HIIT trening. Høy intensiv intervall trening. Her var det en slags metode som ikke krevde lange tunge og krevende løp. Her var det en treningsform som pekte på effekt hos de fleste kun ved korte og intense treningsformer. Det var til og med noen som påsto at 20 sekunder ganger 4 repetisjoner kunne bidra til initierende endring.
Innovative og tildels kontroversielle tanker den gang. Og for oss få som ytret dette som noe som kunne få flere til å endre sine vaner og starte en ny vane med en høyere aktiv hverdag, ja vi fikk så ørene flagret av de som visste bedre. HIIT var DRITT.
I dag vet vi at mange starter sin endringsprosess nettopp ved bruk av tidsbesparende øvelser. I dag vet vi at mange av dem som var kritiske nå bruker dette for alt det er verdt.
Innovativt og kontroversielt var også tanken om at livsstilsendring og effekt kun krevde at folk skulle være selvdrevne etter kun få uker. For oss som kritisk argumenterte for at endring tok mye, mye lenger tid, ble kampen mot etablert tankesett en vanskelig og sår affære. Da de første rapportene om at folk trengte opp mot et til to år for å etablere varig endring kom, ble det stille. Vi som argumenterte for det samme tidlig, og før ekspertene på trening, ja vi blir fortsatt ikke hørt på.
Glemt er bidragene vi gav. Glemt er erfaringene vi formidlet. Bøkenes konsensus råder fortsatt over brukererfaringer, innovasjon og personlige preferanser ervervet fra den skolen, tiden og bakgrunnen man har. Evnen til å lytte, forstå og integrere andres kunnskap og brukererfaringer, begrenses til å kun nettopp si at man forstår. Men er man villig til å ta det i bruk? Jeg tviler. Er man villig til å heie frem nye tanker som ikke nødvendigvis er etablert i et akademisk miljø? Selvsagt ikke. Det har i alle fall jeg erfart. Som den gang jeg dro frem HIIT trening. Som den gang jeg fremmet tanken om lange intervensjoner for å oppnå varig endring. Fordi de fleste ut i fra både ny og eldre forskning på hjernens evner til reorganisering, vil trenge minst 7 måneder og inntil to år for å endre en vane. Vi som sa dette fikk da også den gangen høre dette. Det er fortsatt vanskelig.
Så hva bringer så fremtiden? Hva er så det nye HIIT og TABATA? Hva er det nye når “HELE NORGE” trener? Hva er det nye når en stadig større gruppe faller utenfor et nå, tilnærmet rekordstort tilbud til fysisk aktivitet og trening?
Det virker som om tilbudene om trening og varierte tilbud nå er flere enn folk som har behov. Men er det slik da at dem som nås og klarer å komme seg i gang er de som er ressurssterke nok? Er det dem som synes at tilbudene er billig nok? Tilgjengelig nok? Morsomme og sosiale nok? Dritbra nok fordi de ledes av kjente PT er, riktige faggrupper eller rett og slett så dyre at dem bare MÅ VIRKE?
Hvorfor øker da gruppene med barn og unge i overvektskategorien? Hvorfor øker inaktivitet i de grupper med flere utfordringer samtidig? Hvorfor øker antallet som IKKE klarer, har lyst til eller evne til å starte endring? Er det fordi vi ansvarliggjør mennesker som ikke er i stand til å bli ansvarligjort? Og hva med oss som fortsatt tenker i en viss grad mot konsensus? Som tenker at de som klarer å delta egentlig skulle hatt et noe mindre fokus enn dem som av ulike grunner aldri når døren til etablerte tilbud.
Ikke vet jeg, men med et rekordstort tilbud, med en rekordstor vilje til å hjelpe både fra private og offentlige aktører, da er det et tankekors at innovative tanker, etablerte brukererfaringer og stemmene fra dem som aldri når gymmen eller idrettstilbudet, turgruppen eller liknende fortsatt ikke blir hørt. Kan hende de faller utenfor dette også? Slik de fortsatt faller utenfor? Kan hende de fortsatt prioriterer brød og melk fremfor det som andre kaller billig? Kan hende de er redd for å komme fordi stigma er for stort? Kan hende dem faller utenfor de kategorier det etablerte krever for å få innpass?
Og hva da med dem som ønsker å bidra med nye tanker? Tør dem å fortsatt legge dem frem for andre? Nei. Tør dem gå på enda flere nederlag? Nei. Tør man ta sjansen på å føle seg sablet ned for sine meninger? Nei. Til det er sårene for dype og følelsen av utilstrekkelighet for stor.
Så til dere der ute som arbeider utradisjonelt. Til dere som klarer å kombinere eksisterende og valid kunnskap med innovasjon og vilje til endring av metode, system og tankesett. Stå på for det dere tror på hvis du fortsatt brenner for det du gjør. Stå på fordi endring tar tid. Stå på selv om dere møter motstand i det dere vil, gjør og ønsker. Men pass på å ikke brenn dere opp i prosessen. Det kan fort bli en høy pris å betale. Pass på at dere selv ikke ender opp i den gruppen som ikke lenger hører til. Som ikke lenger har støtte. Ta vare på dere selv i kampen for å nå dem som ikke klarer det vi sammen kjemper for, nemlig bedre folkehelse for ALLE.
Jeg hører ikke hjemme her. Jeg føler meg ikke vel Jeg kjenner på skjelvende celler i kroppen som forteller meg om hvor lite man er ønsket. Ubehaget stiger opp fra et mørkt dyp et sted inne i hodet, men det kjennes som om det sveiper innom magen og brystet først. En slags tung og ubehagelig følelse av å være femte hjul på vognen. Ubrukelig, uønsket og til overs.
Man vet at det eneste som nytter er å møte frykten, men det hjelper lite når logikken og kunnskapen slås ned og knuses av stemninger man ikke er herre over. En ufornuft man ikke klarer å styre.
Ta deg sammen! Sorry, no can do. Å bare hoppe i det virker forsterkende på frykten og hinderet blir effektivt og nådeløst for høyt.
Klokken går, sekundene tikker. Må jeg gjennom denne dritten? Må jeg være her? Må jeg være tilstede på en plass der alle nerver og fibre i kroppen forteller meg at jeg er uønsket? Noen ganger er det vel best å flykte. Noen ganger kan det være greit å finne på en unnskyldning? Eller?
Jeg vet svaret. Jeg trenger ikke å bli godtatt av alle. Jeg trenger ikke at alle skal like meg. Jeg trenger å forstå at det er greit. Jeg lever faktisk godt med det. Det jeg ikke klarer like greit er å forstå hvorfor. Hva er det som gjør at jeg føler? Hva er det som gjør at det er vondt? Jeg vet ikke. Og jeg vet ikke hvorfor jeg trenger å fundere på det.
Kan hende at det handler om så store ulikheter og kulturelle forskjeller mellom mennesker at empati ikke trumfer kalde harde såkalte fakta? Kan hende at tiden da fremgang og utvikling som kom fra diskusjoner om ulikheter og uenigheter er forbi? Der løsninger ble skapt ved at ulike veier ble utprøvd? Kan hende konsensus kun er plantet på solsiden av hagen? Der er således forskjell på kultiverte fine blomster og ugresset som vokser vilt bak huset, i skyggen.
Frykten er usynlig. Reaksjonene som gjør en stille råder. Har herredømme over det som er. Selvsagt blir ordene som ytres til piskeslag der ugresset er det som skal bort. Det er ikke plass til løvetann i en ordnet hage. Det er ikke engang plass til de villrosene som vokser utenfor hagen. De som ikke lenger fulgte gartnernes råd om å bli stusset til å passe inn. Vingeklippet for meninger som passet dårlig inn som gjødsel og næring til de vakreste og sterkeste rosene. Nå er de bare klunger.
Selv om det var de som ble plantet med rette. Med ild og overbevisning om hva som var det rette å gjøre. Det var til slutt dem som fikk beholde de vakreste fargene. Men ikke livet. Til det tilhørte de feil busk, feil jord, feil gruppe.
Kan hende jeg føler for sterkt? Kan hende frykten skal vinne over ønsket om nytenkning og innovasjon? Kan hende at man bare skal snu seg å vandre videre? Kan hende man burde stå på en fjelltopp, helt alene, skue ut over kongeriket og si “alt dette er mitt”. Kan hende man skal gjøre det motsatte.
Klokken går. Sekundene tikker. På tide å møte frykten? Vet ikke. Flammen er høyere enn noen gang, men samtidig sendes det regntunge dråper tungt nedover det bålet som engang tentes med et håp om at villrosene, og ugresset skulle få nok varme til å bidra med vekst og energi i en hage som burde være åpen for alle som brant for helheten. Der roser sto sammen med tistler, der blodbøk vokste sammen med løvetann, der myrull og brennesle fikk like mye omsorg, aksept og forståelse som de andre.
Man trekker pusten tungt. Setter den ene foten foran den andre. Så går man videre. Egentlig med en stor sorg i hjertet. Med røyklukten fra et døende bål bak meg. Vil ikke. Må ikke, men hva annet kan man gjøre?
Sekundene tikker. Minuttene går. Noen visner, andre består. I hagen vokser kun de som får næring.
I dag ville jeg kun si at hverdagen består av ulike valg. Vi og vår bevisste hjerne er den som faktisk bestemmer hva man skal velge. Så i dag sto valget for meg om det å gå ut å trene med sykt mye gangsperr, eller gi pokker og bare “velge” å glemme det.
Valget er ikke så veldig vanskelig når man tidligere har bestemt seg for å endre livsstil. Jeg valgte det som var deiligst, nemlig ut og trene. Et valg som er slitsomt, men som gir mer lykke og mestring enn det å føle seg lat og inaktiv.
Det finnes ikke dårlig vær, bare manglende motivasjon. Når høstregnet banker ned ute og vinden rusker godt tak i klærne, så er det lett å gjemme seg godt under teppe med et par gode kubber på peisen og en kopp med noe godt i hånden. Sette på serier og bare la seg synke inn i kosen.
Men, hva hvis drittværet varer og varer ofte i ukesvis slik det er her på Vestlandet i alle fall? Da er det faktisk ikke så bra lenger for vår helses skyld. Inaktive dager og kvelder følges gjerne av litt for mye godt i skåla foran en i tillegg.
Visste du at inaktivitet er en av de største faktorene i verden til å pådra seg nedsatt helse og livsstilssykdommer? Selv synes jeg det å trene i regn og uvær ØKER følelsen av treningsglede. Det kjennes faktisk ut som om produksjonen av endorfiner øker betydelig jo verre vær det er. Ikke vet jeg om det er vitenskapelig grunnlag for det, men det betyr lite hvis man kjenner effekten.
På jobben i dag med frisklivssgruppen, slapp himmelen seg virkelig løs. Store mengder vann fosset over vår lille gruppe og gjorde opplevelsen våtere enn om vi skulle hoppet i havet. DEILIG! Og vi fikk kjørt oss i mange gode intervaller i motbakker. 60 minutter med fysisk aktivitet som virkelig fikk pulsen opp.
Godt man har dusj på jobben og det å kunne gå gjennomtrent inn i dusjen når man i tillegg er søkk våt og ørlite kald, gir en euforisk følelse i hele kroppen og en vannvittig ro i sjelen. Jeg antar at gledeshormoner, endorfiner, lykkepulver og endocannabinoider i en salig blanding pumper gjennom kropp og sjel.
Så jeg vil på det sterkeste anbefale å trene ute selv om det regner og blåser. Det er bedre enn å la inaktiviteten ta overhånd. Dessuten så kjennes det faktisk ekstra godt å krype under koseteppe med en varm kopp te eller sjokolade etter en treningsøkt ute i ekte norsk høstvær!
Noen ganger kan alt bli litt for mye av det gode. Litt for mye god mat, litt for mye trening, litt for mye ditt og mye datt. Da kan det være godt å restituere både kropp og sjel. Nå finnes det mange måter å slappe av på, men for meg betyr avslapping å gjøre ting som stanser tiden for en stakket stund.
Når kroppen er sliten så er ofte hodet det samme. Da er det viktig å stoppe opp, trekke ut støpselet og hengi deg til sanseriket dom finnes rundt deg. For min del betyr dette først og fremst å fjerne støy fra omgivelsene mine.
Støy kommer i mange ulike former, men felles for den er at den fjerner deg fra ro og fred. Vi snakker altså ikke bare om stillhet som i det å fjerne seg fra et travelt bilkryss, men også det å evne å skru av de deler av sansene som gir stress.
Støyreduksjon i form av å fjerne stressende tanker som lager sus og støy i hodet er minst like viktig som støyende omgivelser fra lyd. Trekk pusten av og til og la hodet tømmes. Lær deg gode teknikker for meditasjon eller bare simpelthen ta en stille stund for deg selv i et lukket rom eller en tur i naturen. Lær deg å koble ut musikkstøyen i øret. Ikke tillat at musikken fyller hver eneste tur, trening eller avkobling. Lær deg at noen få ganger kan kun lydene fra skogen, havet, fugler eller vind være det som fjerner deg fra det “vanlige”.
Ikke det at musikk er noe galt i seg selv, men det er viktig å ha pauser der støpselet trekkes helt ut. Selv finner jeg rom for slike ting hvor enn jeg snur meg og spesielt så kan jeg leve meg inn i sansenes rike bare ved å være i dusjen. Da lukker jeg øynene og flyter inn i verdens beste spaopplevelser. Da reiser jeg til øde øyer der regnet fra dusjen er av tropisk art. Da hører jeg bølgene fra varmt vann i tropiske farvann eller kjenner varmen fra en naturlig varm kulp på Island.
Senk pulsen slik at kroppen også får hvile innimellom. Sørg for å få nok søvn hvert eneste døgn. Nyere forskning viser også at man trenger å ha mellom 7 og 9 timers søvn hver natt for å opprettholde en optimal hjertehelse for eksempel. Det gir altså en god anledning til å legge seg litt tidligere. Eller stå opp litt senere.
I helgen har jeg altså fått anledning til akkurat det å slappe av. Meg og min kone har fått anledning til å bruke en dag på hotell. I nydelige omgivelser kunne vi spesielt nyte velværeavdelingen med utebad, spabad, steambad og mye mer som gir fred og ro i kropp og sjel. Det skal ikke gå lenge før vi tar turen dit igjen. Dette var i tillegg vår bryllupsdag og min 51 årsdag. Mange fluer i en smekk!
Nå er det tid for kake og mer avslapping før jeg må ha mine tilmålte timer søvn. Ny arbeidsdag i morgen, denne gangen med fullt ladede batterier.
Og litt slik er det jo faktisk for oss alle ikke sant?
Man må for eksempel noen ganger spa om igjen hagen for å plante nye frø. Og når man så har gjort det, ja så må man også passe på å gi det omsorg og næring slik at det kan spire og gro. Man må gi det alt det trenger for at det skal kunne vokse seg stort og sterkt.
Slik er det med motivasjon og endring også. Det er noe en trenger å gi den næringen som behøves. Slik at når motivasjonen til å slite seg gjennom noe annet enn sofasliting er på bånn, så vet man at grunnen til å komme seg ut på en løpetur uansett vær, er å gi kroppen sin den energien og næring den trenger.
Hver gang jeg selv trenger motivasjon så tenker jeg på ordene til Dawson Trotman.
“Den aller mest bortkastede tiden, er all den tiden du brukte til ikke å starte”.
Det er ikke slik at man aldri skal kunne nyte hagen. Man trenger å kunne høste fruktene av hardt og regelmessig arbeid. Det er nettopp derfor vi må passe på denne edens hage i oss selv. Hvis ikke så visner den og forvitrer.
Så når det regner og blåser så er det viktig å kunne gi hagen en liten tur ut fordi frøet som er sådd trenger at du regelmessig steller pent med det, gir det næring, og vanner hagen med kjærlighet.
