Sosiale medier er og blir en viktig del av manges liv og hverdag. Jeg selv er intet unntak. Mange deler mye og mangt om alt og ingenting, mens andre igjen forsøker å dele viktige ting som man brenner for.
Jeg selv synes at vi i dagens samfunn trenger å spre ordet om en god folkehelse. Det å hjelpe og motivere andre til økt fysisk aktivitet er for meg svært viktig. Her ligger også bruken av sosiale medier som et viktig redskap for å spre det gode ord om aktivitetsbalanse og tilpasset aktv hverdag.
Jeg trenger selvsagt all den hjelp jeg kan få til dette og håper dere alle vil bidra til å spre ordet om gratis informasjon, motivasjon og trening i prosjektet mitt. Mitt håp er at bloggen spres mest mulig og at Instasnapface kan brukes som et verktøy for dette. Håper at bloggen selvsagt vokser seg så stor at alle finner noe bra her.
Tusen hjertelig takk for all hjelp til dette kjære lesere!
Min bestefar sa alltid at han kjente været på gikta. Et folkelig uttrykk for vondter i kroppen blandet med dritthumør over møkkavær antagelig. Men det er virkelig noe i det, etter min erfaring.
Og nettopp erfaring er et stikkord. Vi som er såkalte eksperter på smerter, vondter, sykdommer og teknikker for å klare hverdagen bedre, burde være flinkere til å erkjenne at folk “OPPLEVER” sykdom og smerter forskjellig. Det er så enkelt for oss å si at “bare å bevege seg mer, bare å trene mer, bare ditt og bare datt.
Men det er pokker meg “IKKE BARE, BARE!
Og så kommer det rekende en eller annen “ekspert”og forteller deg at “det er psykosomatisk” en finere måte å si til deg at du innbiller deg smertene? Hm.
Ok. Bare så det er sagt. OPPLEVD SMERTE GJØR VONDT!
Samme hva alle rundt deg sier. Og smerter som ingen ser gjør vondt i hodet også. Og blander du SMERTEOPPLEVELSEN med usynlige diagnoser som artroser, fibromyalgi, ryggplager og høstlig drittvær, ja så har du en vond opplevelse.
Bestefar hadde nok rett han når han ble stiv i rygg og ledd. Uansett hva noen måtte mene jamfør teknologier og forskning, så blir mange dårligere når det er vått, kaldt og rått i luften. Spesielt muskel og skjelettplager er for meg selv et helsikes kapittel hver eneste høst og vinter. Og blander du dette med mørketid og generell psykisk påvirkning i negativ retning, ja så har du oppskriften på elendighet det er vanskelig å gjøre noe med.
Bestefar var symbolet på hvordan smerter oppleves ulikt. Dette må helsepersonell, leger og behandlere ta på høyeste alvor. Det er en side av saken. Men ENDA VIKTIGERE er det at samfunnet tar hensyn til OPPLEVD SMERTE.
Du og jeg. Dem og de. Han og henne. Offentligheten, både kommunale og statlige instanser, MÅ VÆRE FLINKERE TIL Å ANERKJENNE OPPLEVD SMERTE!
Jeg har sagt det før, og kan saktens si det igjen. Mange sliter så mye med å ikke bli trodd, med ikke å bli forstått og med såkalte ovenfra og ned holdninger til usynlige sykdommer, at det står om livet til de svakeste. Dem med flere diagnoser. Dem som lever i et smertehelvete der røntgen, MR, og forskning ikke finner et klart svar.
Det kan hende at akkurat DU er kommentaren, holdningen eller vedtaket som vipper et allerede OPPLEVD fælt liv, i enda værre retning.
Vi bor i verdens beste land. Vi har et av verdens beste velferdssamfunn. Vi burde tatt mål av oss til å også ha et av verdens varmeste samfunn. Der høst og vinter, vår, og sommer ble til opplevde gode erfaringer. Der usynlige opplevde smerter ble til synlige smerter som folk og fe faktisk forstår og aksepterer. Der bestefars hypotese om vær og gikt ikke bare var et overbærende lett oppgitt smil fra samfunnet. Der psykiske multidiagnoser blir tatt på alvor og behandlet på en seriøs måte.
For husk at selv om DU aldri har kjent det på gikta, så finnes det i sannhet mange av oss som faktisk gjør akkurat det. Og jeg skal faen meg ha meg frabedt at DU kommer inn fra sidelinjen og forteller meg at det er noe jeg innbiller meg.
Er du en av dem som lar deg inspirere og motivere av å bruke pulsklokke i aktivitet og trening? Det er ingen hemmelighet at jeg elsker slike gadgets. Og jeg finner det veldig motiverende å følge med på de ulike målingene, det være seg antall skritt eller pulssoner under løping. Alt er gøy!
Men visste du at du sannsynligvis bærer klokken din feil?
Selv var jeg likegyldig i hvordan jeg bar pulsklokken. Jeg som mange andre, tenkte at den skulle bæres som, ja nettopp, en klokke. Vel surprise! Det er altså ikke helt riktig.
La oss se litt på hva en slik klokke egentlig måler. Klokken bruker altså et rødt eller grønt led lys for å lyse gjennom huden mot blodårene dine. En optisk sensor registrerer lyset som reflekteres tilbake fra blodbanen.
Dette kalles fotopletysmografi. Det vil altså være viktig at sensoren faktisk sender og mottar avlesninger fra blodbanen din. Dermed blir alt som forstyrrer signalene en kilde til unøyaktig måling. Det er nemlig forskjell på blodgjennomstrømming mellom hjerteslagene dine. Denne forskjellen registreres, og en konverter i klokken omgjør tilbakemeldingen, eller forskjellen om du vil, til antall hjerteslag i minuttet. (BPM).
Dette sånn omtrentlig forklart.
Så måten man da bør bære en slik klokke er altså som følger.
Ikke fest klokken slik du ville festet en vanlig klokke, men fest den en fingerbredde over håndleddskulen. Klokken skal være såpass stram at den ikke dingler når du beveger armen, men heller ikke så stram at det er ubehagelig. Se bildet under.
En liten, men helt nødvendig detalj i hverdagsaktive dager for oss gadgetnerder. Håper dere hadde nytte av dette lille tipset fra meg i dagens innlegg.
Det er når man sliter man virkelig kjenner at man lever, heter det seg. Om det er akkurat slik det sies, vet jeg ikke, men jeg synes selv det, der jeg løper med motvind i trynet og regnet piskende imot meg som stokkeslag mot iskalde lår.
Dagen begynte ikke helt bra med flom rundt meg i Bergensområdet både her og der. Vått var det og våtere skulle det bli. Så ble vondt verre da vindenes herre bestemte seg for å krydre bergensere og striler her ute i havet med opptil storm styrke. Ja tror faktisk det var orkan i kastene. Det er nå man kjenner at man lever, tenkte jeg og forsøkte å overbevise fanden på ryggen som dæljet løs mot meg med dørstokken. Hva faen tror den at den er tenkte jeg og dro en parallell til livets skole og slikt noe. En liten orkan skulle da for pokker ikke stoppe en gammel Landåsgutt.
Jeg knafset i meg en halv gulrot og tenkte kjapt over konsekvenser og ulemper med det å stikke ut å løpe i slikt vær. All fornuft, sammen med fanden på skulderen, tilsa at jeg burde synke ned i sofaen og ta det med ro i stedet. Min kone var på dette tidspunktet gått i kompaniskap med fanden på skulderen. Sammen sto dem og prøvde å torpedere det gamle stae tirretrynet fra Bergens gangsterhovedstad på den tid, Landås. Så da måtte det gå slik at Landås nøtteknekkers tok knekken på fanden og fine fruer fra nedre deler av Kalfaret. Hvem som egentlig var smartest, ja det snakker vi ikke så mye om.
Så da tok gamlingen bilen til nærmeste stadion og tutlet seg litt småbetenkt ut i det som nå virket som om det hadde gått fra orkan og til tyfon, stormflo, vind i seilet, overflod og alt som er av drittvær på en eneste gang. Det virket ikke helt koselig lenger, men har en sagt A, så får en si B. Mot i brystet tett i pappen tenkte jeg og løp ut på indre bane. Den første halve runden gikk overraskende greit, men det var før jeg kom rundt svingen og gikk fra medvind til motvind. Fy flate da slo Vestlandets drittvær inn mot meg og nærmest stanset meg i fra å løpe fremover. I det jeg løp to skritt frem hadde jeg mer enn nok med å ikke løpe bakover.
Jeg tenkte over livet i det jeg passerte et fotballmål som hadde blåst ned og lå på siden litt ute rundt cornerflagget til nest Sotra. Jeg lengtet etter sofaen, varm dusj og en kopp kaffe, men noe inni meg sa at dørstokkmila ikke skulle få ta knekken på den gamle høvdingen fra Landås. Det skal mer til enn litt orkan for å ta knekken på en gammel kriger. Ja, det var i alle fall det jeg prøvde å overbevise meg selv om der jeg løp i motvinden langs ene langsiden på stadion.
På en annen side så skjer det noe med deg når motstanden øker. Du kan grave deg ned å lide litt i stillhet, eller du kan åpne sinnet for å slippe inn stayer evnen din. Jeg gjorde det siste som jeg da har gjort mange, mange ganger før når det har buttet imot. Bevisst på at hjernen og fanden der inne gjør alt den kan for å ta knekken på motivasjonen din, fosset jeg fremover med ny kraft. Det er jo slik i livet at det er motgang som gjør deg sterk. Og når du løper fremover der regn, vind og vær desperat prøver å hindre deg, ja da finner i alle fall jeg indre styrke til å fortsette. Dette er jo ikke gjort av seg selv, men har vært noe jeg har måttet øve på. Og jeg har vært nødt til å utfordre meg selv på ting jeg ikke har trodd jeg skulle klare. Det er en prosess, ikke sant?
Uansett, så pleier jeg å dra frem mitt bredeste smil og nynne litt når det kjennes tungt ut. Det er da for pokker ikke belønningssenteret i hjernen min som skal vinne sammen med fanden som mater den med falsk informasjon?!
Nei her er det jeg som bestemmer! Vi kjører på med verdens bredeste smil i det jeg passerer 24 runder. Å tror du ikke jaggu, at solen titter frem mellom to byer, skyene flytter seg og lyset smiler til meg i det endorfinrushet slår innover i signalsubstansen min og fyller kroppen med godfølelse. Et vakkert øyeblikk står alt stille. Dørstokken finnes ikke og lyder er som bomull. Et vakkert øyeblikk er det kun meg i hele verden. Regn, vind og faenskap er borte sammen med problemer, sykdom og smerte. Det var dette øyeblikket jeg kom for. Det var dette jeg kjente da jeg passerte målstreken. Dette lille, men akk så viktige øyeblikket der demotivasjon er forsvunnet ut i det store intet. Der motivasjon trumfer fanden på skulderen. Der gamle nøtteknekkers fra Landås er i ett med universet. Uovervinnelig og i stand til å takle alt. Det er da det er på tide å reise hjem til en varm dusj og sofaen. Til en varm kaffekopp og til en bekymret kone som har tenkt at jeg har fått et fotballmål i hodet. Nei, alt er bra med meg. Veldig, veldig bra.
Dagen i dag innebar andre søndagen med vårt gratis treningstilbud.
Denne gangen kom det dobbelt så mange som forrige gang, og det er jeg veldig fornøyd med. Hvis vi kan få til flest mulig hadde det vært utrolig mye helsegevinst til den enkelte. Jo flere, jo bedre!
Vi har ikke noe mål om annet enn å lete etter treningsglede, utfordre seg selv og få kunnskap om egen kropp, utholdenhet og smertegrenser. Dette er flotte erfaringer som man kan lære av og bruke når man sliter av ulike grunner. Livsglede og glede i aktivitet kan med fordel blandes i en cocktail av mestringsfølelse.
Selv om du i praksis kun klarer en runde den første gangen, er det altså første steg til noe bedre. Som klovner i kamp sier, “hvordan spiser man en hval? En bit av gangen”.
Akkurat, ja. Og som alltid når man ikke klarer en eneste, så er det i FORSØKENE treningen ligger. Man bør jo aldri si til seg selv når man ikke får til ting, at “nei det fikk jeg ikke til så det gjør jeg aldri mer”.
Man må øve for å bli bedre. Slik er det bare. Så kan man jo si til seg selv at alt er noe dritt. Eller man kan finne glede i forsøkene, i veien og i det man øver på. Å finne treningsglede, øvingsglede og aktivitetsglede er MYE BEDRE ENN Å PRESTERE HELE TIDEN!
FUCK PRESTASJON OG FUCK KRAVENE!
Nei folkens, nyt veien, livet og sansestimulien fra alt rundt deg i stedet. Nyt å være aktiv, nyt å kjenne på slitet, nyt produksjonen av endorfiner. Når jeg selv blir sliten etter 20 runder med løping, ja da smiler jeg mitt bredeste smil, senker tempoet og lytter til fuglene, vinden og tanken på det jeg faktisk har klart. Og klarer jeg det, ja så klarer du også det!
Det er på tide å si takk fordi jeg synes det er så mye å takke for. Ikke minst fordi vi bor i det rikeste, lykkeligste, og naturskjønneste landet i verden. Jeg vil si takk for at jeg er så heldig å få leve i en tid der mennesker tross alt har det bedre enn noen gang. Selv om vi hører om mye elendighet i verden sier jeg takk for at det likevel er forsvinnende lite i det globale perspektivet.
Jeg vil også si takk fordi jeg fremdeles klarer å gråte over urettferdighet, fattigdom og vår ødeleggelse av jorden. Jeg vil si takk fordi jeg fortsatt er i stand til å føle empati over dem som sliter, dem som er forfulgt og dem som har det verst av de verste. Fordi de aldri har bedt om å havne der de er.
Jeg vil også si takk fordi jeg selv har forstått at andre mennesker trenger å bli møtt med respekt. Jeg vil også takke for at jeg selv kan føle stolthet og lykke over andres glede, lykke og livsmål.
Jeg vil takke alle dem som aldri takkes. Dem som blir sett ned på, misforstått og uglesett. Jeg vil takke for at jeg klarer å se at hat ikke fører til noe godt. Takke for at kjærlighet trumfer alt. Jeg vil takke for at noen en gang gav verden begrepet “Peace and love” og at dette mantraet fortsatt ligger i hjertet mitt.
Jeg vil takke for at fiender oftere blir venner enn at fiender forblir fiender. Fordi i et større perspektiv i verden er det faktisk flere som er venner enn folk som er fiender. Jeg vil også takke for at det faktisk er mulig å skape fred i verden. Jeg vil takke for venner og kolleger, familie og ukjente som smiler til meg på gaten. Jeg vil takke for at jeg har god helse og jeg vil takke for et helsevesen der engler sørger for å gi håp til dem som ikke har god helse. Jeg vil takke for at jeg ikke trenger å gråte over at skattepengene mine går til å finansiere lønn til disse englene. Jeg vil takke for at jeg overlever fordi ambulanser og nødetater kommer seg frem i trafikken. Takk for at jeg får muligheten til å bidra litt ekstra for bedre veier, infrastruktur og velferd. Takk også fordi jeg ikke fylles med misunnelse og smålig sinne over at andre får det bedre. Takk for en verden av mangfold og takk for at jeg har kunnskap nok til akseptere.
Takk også fordi jeg har kapasitet til å smile når jeg må betale mer i skatt, for forståelsen av at det å leve i slik overflod som vi tross alt har her i dette landet faktisk koster penger. Takk for at jeg har kapasitet til å akseptere at man ikke kan få i pose og sekk, men faktisk forstår at velferd koster.
Takk for sykdom og smerter jeg har og har hatt. Fordi det har gitt meg en forståelse av hvordan andre har det og hvordan andre kan lære av dette. Takk for at jeg tross alt slit og vondt kan være lykkelig i hjertet og i sinnet. Takk for at lykken er sterkere enn smertene.
Takk for mat på bordet og takk til dem som gir av sin mat slik at andre som ikke har mat får dette. Takk til godhet og takk til snillisme. Takk for regn, vind og høststorm, til sommer og vær. Takk for at verden er ulik fordi jeg da får en bredere kunnskap og forståelse. Takk til kritiske røster fordi det å akseptere kritikk er det som skaper innovasjon. Takk for meg.
Så hva menes da med ubetydelig trening som da egentlig burde blitt regnet som betydelig?
Har du noengang tenkt på at det du vanligvis gjør i hverdagen egentlig kan regnes som trening? Med kun små justeringer kan daglige gjøremål bli til gode treningsøkter. Alt handler om å justere det man gjør.
La meg ta et kjent eksempel. Alle kjenner til eksempelet med “å ta trappene i stedet for heisen”. Greit nok det. Et helt ok råd, men hva med å løpe opp trappene hver gang i stedet for? Det gjør jeg hver eneste gang jeg tar trappene på jobben.
Og hva med å finne ting man kan løfte et par ganger i timen gjennom arbeidsdagen? Dette kan være hva som helst. Løft tre serier ganger 10 der knebøy inngår i øvelsene. Og bær gjerne med deg noe tungt mellom etasjene hvis du beveger deg gjennom flere etasjer i en arbeidsdag.
Det er også fullt mulig å samle en liten gjeng med kolleger å ha litt stretching mellom slagene. Man trenger ikke mange minuttene på dette for å få effekt. Bruk fantasien for å maksimere det du gjør til vanlig og du vil raskt få resultater du ikke ville fått ellers.
Husk at alt teller og at det som egentlig man tror er ubetydelig, faktisk er mye mer betydelig enn man tenker.
Et utrykk som ble etablert i norge allerede tilbake i 1879 i en avis. Antagelig er det en oversettelse fra en engelsk tekst der “lone majesty” et i dag lite brukt uttrykk i engelsk dagligtale. I ensom majestet betyr noe slikt som at noe “står alene, i all sin prakt”.
Ok. Det var referansen til overskriften min i dag. Litt slik som jeg følte når hele banemannskapet til Nest Sotra fulgte meg med øyne og ører der jeg i ensom majestet løp mine 25 runder på #ågotnes idrettspark Søndag. Det var hjemmekamp og altså ivrig banemannskap som jobbet med matten og i kulissene.
Uansett. Jeg hadde jo #hverdagsaktiv søndag der jeg hadde invitert alle som ville komme til gratis trening og motivasjon. Denne gangen var det ingen som hadde anledning og det var derfor jeg da altså løp i ensom majestet.
Etter rundt 18 runder løping tror jeg banemannskapet synes synd i meg. De sørget for å sette på god 70talls rock og det løftet humøret betraktelig. Løpingen gikk da på autopilot resten. Takk til #nestsotra og deres banemannskap!
Så der løp jeg altså i egne tanker og fikk en god gjennomgang og tilførsel av endorfiner. Jeg håper dog at det til syvende og sist er inspirerende for flere at slike initiativ eksisterer. Jeg fortsetter tilbudet hver søndag fremover og håper flere blir med meg på fellestreninger fremover. Denne gangen var vi kun meg og min kone, altså vi som utgjør teamet hverdagsaktiv.
Kanskje vi kan løpe flere majester sammen fremover da ensomme majesteter ikke er så morsomt som fellesmajesteter.
I dag kjører jeg #gratistrening med fokus på #løpeglede på Ågotnes idrettspark.
Klokken er nå 0900 og jeg er i gang med forberedelser. For meg betyr det en god varm dusj og bevegelsesøvelser og stretching før løpetur. Været kunne ha vært bedre, men slik er det jo på Vestlandet på denne tiden av året. Kan ikke la det stoppe en god times økt!
Selv om du ikke kan være med oss denne gangen så ikke la det stoppe deg fra å være litt ekstra hverdagsaktiv i dag. Vi kommer til å fortsette med dette om søndagene fremover uansett.
Vel, mange sier at kunnskap er makt. Jeg er ikke uenig i det. Når manglende kunnskap faktisk er usunt, så tar imidlertid alt en helt ny og særs dramatisk vending.
Vi trenger jo ikke vite alt om alt her i verden, men saker og ting som angår oss som mennesker, burde vi vel vite noe om? Eller er det slik at vi bør la noen ting være slik at vi er lykkelig, eller ulykkelig uvitende om egen helsetilstand som har ledet til sykdom vi burde eller mer korrekt ønsket at vi hadde visst noe om tidligere.
Vi kan da altså ikke gardere oss mot alt her i livet, og det eri hvertfall ikke slik at vi skal gå rundt i konstant frykt for å pådra oss ulike sykdommer. Men jeg må si at det er i alle fall heller ikke riktig å la ting skure å gå heller på de områdene man kunne gjort noe med.
Et eksempel på det er livsstilssykdommer. Nå generaliserer jeg selvsagt, men når manglende kunnskap leder til alvorlige tilstander for en selv er det en ting. Det vil alltid være slik og det er derfor svært viktig at vi fortsetter å opplyse og informerer om folkehelse.
Det verste etter min mening er når det gis kunnskap og denne kunnskapen blir “sabotert” av useriøse innspill fra ulike hold. Alt fra velmenende selvutnevnte helbredere uten et fnugg av vitenskapelig hold i det dem gjør, til veiledere og guruer innen heller tvilsomme områder der tro og penger overstyrer solid forskning og faglig godt fundamentert kunnskap.
Slik kvasivitenskapelig tilnærming er med på å vanne ut det som er korrekt og er således en fare for folkehelsen. Men også såkalt valid forskning fra etablerte forskningsmijøer har et spesielt ansvar for å publisere forskning som kan leses av menigmann. Også presse, og ulike fagmiljøer har et ansvar for å formidle kunnskap på en riktig måte.
Et godt eksempel på dette er den generelle oppfatningen mange har angående gulerøtter.
“En uke er det sunt, neste uke er det livsfarlig”
Vin er sunt en uke, neste uke er det usunt.
Utydelig presentasjon av data kan være farlig. Det er mange der ute over det ganske land som ikke tror på generelle folkehelseråd. Som ikke tenker at det er så farlig, fordi
“min oldemor røykte som et svin og levde til hun ble 102”
Fake news er overalt nå og for noen er den viktigste kunnskapen i livet hentet fra “livets harde skole”. En kunnskap som er svært god, men ikke hvis denne kunnskapen trumfer alt som er viktig for egen helse og eget liv. Hvis man ikke tror på at det er helseskadelig å røyke så er den eksisterende kunnskapen man har for dårlig.
Hvis man tenker det er innafor å drikke hver dag eller hver helg, så er det ikke bra. Hvis man tror at det er sunt å spise masse pommes frites hver eneste dag fordi man tror potet er sunt, så er dette kunnskap som potensielt kan føre til til helseskade.
Så er dette også et spørsmål om individets valgfrihet. Kunnskapen om sitt eget liv og hvordan man bør leve det, er individets egen rett. Fri og bevare oss hvis noen skal fortelle oss hvordan VÅRT EGET LIV skal leves. Men det er selvsagt ikke det jeg mener. Selvsagt skal vi leve vårt liv. Selvsagt skal vi ha suverenitet over egne valg. Selvsagt skal vi velge selv om vi skal røyke eller ikke.
Det som er bekymringsfullt er når manglende eller uriktig kunnskap gjør at vi VELGER Å IKKE TRO på det som er riktig. Nettopp fordi vi lever i en tid der kunnskap har lett for å baseres på tolkning, eller kan vris på i den retningen som passer oss kommersielt eller for andre grunner.
Fake news er blitt et begrep. Fake kunnskap er herved et begrep som er betegnende for dagens informasjonssamfunn der unøyaktige påstander, kvasivitenskap og andre ikke dokumenterte kunnskapskilder får mer fotfeste enn det som er riktig. Vi vet snart ikke hva som er riktig og hva som er galt.
Samfunnet bør kanskje stikke fingeren i jorden av og til for å resette sunn fornuft. For å normalisere viten om ulike ting igjen. For å ufarligjøre det som er rett og kanskje få et fornuftig og normalisert forhold til ens liv, helse og det å leve uten frykt. Uten å være redd for å spise det man vil.
Uten å være redd for å bli syk av å spise normal mat, normal fordi man er seg selv og ikke et manipulert bilde i et glanset blad.
Få lov til å bestemme seg for å få leve etter normale og velkjente regler og normer der stikkordet er “måtehold” der aktivitet i hverdagen er viktigere for folk flest enn at 50 åringer er bedre trent enn toppidrettsutøvere i 20 årene. Det er nemlig ikke normalen, men folk flest lever godt med å være aktive hver dag og er ikke mislykket fordi du som 50 åring ikke setter ny norsk rekord på 400 meter.
La oss normalisere ting. La oss få leve uten presset fra fake kunnskap. La oss få lov å trakke feil en og annen gang uten å få et møte med fordomspolitiet. La oss få være usunn innimellom fordi det gjør ingenting. Det er vedvarende usunn som er problemet, ikke lørdagskosen.
La oss normalisere trening. Det er ikke nødvendig å drive som toppidrettsutøver for å være sunn. Tvert imot. La oss være sunn skeptisk til det som presenteres. La oss nyte livet uten å ødelegge kroppen bare fordi det er VÅR EGEN. Stahet trumfer ikke sunn fornuft.
Noen tanker fra meg i dag. Kanskje til ettertanke for noen og i hvert fall litt til ettertanke for meg selv.
