Slankingen som alltid går galt!

 

Du har sikkert lest om og forsøkt utallige metoder for å redusere vekt, kvitte deg med magefett, bli sunnere og endre en negativ livsstil. Kanskje du er en av dem som ikke lykkes med noen ting av det du kaster deg ut i og i desperasjon forsøker på. Hver eneste gang du «feiler» så synker selvtilliten. Lysten til å prøve igjen får en knekk for hver gang.

Utallige «utfordringer» treningstips, og metoder for å redusere vekt presenteres i ulike fora godt støttet av ulike studier som antyder at akkurat dette virker.

 

PR eksperter leies inn for å selge de ulike produktene og få mest mulig blest om akkurat deres produkter og så kaster du deg i gang med liv og lyst. Atter en gang.

Og atter en gang så går du ned noen få kilo, og så skjer det noe. Du går uforståelig opp igjen. Hva er det egentlig som skjer? I mitt tilfelle var det vektøkning som var problemet. Hvordan gå opp i vekt uten å legge på meg selvsagt. For de fleste er det vel motsatt som er det vanskelige. Det meste handler om livsstil. Hvordan valgene vi tar i livet påvirker kroppen.

Og ikke minst at vi forsøker å behandle symptomene på denne sykdommen istedet for å behandle årsakene.

 

Nå er det slik at jeg ikke er noen ekspert på slanking da dette aldri har vært et problem for meg. Jeg har alltid vært litt for tynn og har heller hatt vansker med å legge på meg. Helt til jeg passerte 50 år og gikk uforståelig opp ca 10 kilo. Forferdelig og uforståelig siden jeg aldri har trent mer enn nå i livet. BMI viser tydelig at jeg er såkalt «overvektig».

«Vel, vel. Forstå det den som kan»

Jeg har i grunnen aldri vært i bedre form etter at jeg passerte 50. Så her er det noe merkelig som ikke henger helt sammen. Til pieces med BMI, dette er uansett ikke helt til å stole på da det er mange faktorer som bestemmer om hvorvidt det er overvekt eller for eksempel en godt trent muskuløs kropp. Uansett hjelper det mer å se seg selv i speilet. Da ser man hvilken trivselsvekt man eventuelt ikke har. Og akkurat det med trivselsvekt er viktig. Hvis du trives med deg selv og din kropp og ikke har vanskeligheter med det livet du lever så har jeg EN ting å si. SUPERT! Fortsett med det!

Men hvis du innerst inne har det skitt med dette, så foreslår jeg at du behandler tilstanden din så godt det lar seg gjøre. Man skal ikke gå rundt å ha det skitt i livet!

Som de fleste menn i min alder, så er mitt største problem å ha kontroll på kjærlighetshåndtakene. Ringen av dårlige vaner som ligger rundt livet.

Men da jeg gikk igjennom hvor sunn jeg egentlig er, og analyserte hva det er som ligger seg hvor så fant i alle fall jeg ut hva som skurret.

Egentlig ganske enkelt, men likevel akk så vanskelig. Jeg er for glad i å nyte livet! Jeg har en tilbøyelighet til å tilføre kroppen min saker og ting som forbrennes for lite, for sakte, for ditt og for datt. Selv om jeg trener så legger jeg på meg. Er det fett? Er det muskler? Eller er det en kombinasjon?

I mitt tilfelle er det en kombinasjon tenker jeg. Jeg har blitt adskillig mer bevisst på hva som skal til for å kontrollere hva det er som er sunt og hva som leder til sterkere muskler, samt hva som gir «belte» rundt livet.

Så hvis man skal ha en varig effekt av det å gå ned i vekt så har jeg noen råd som kan hjelpe i en innledningsfase.

 

  • Definer og analyser din egen vilje til å forandre livsstil for resten av livet. Det holder ikke å kaste seg på dietter, kurer og alle slike ting hvis man ikke tenker å opprettholde et endret liv for, ja nettopp resten av livet. Er du villig til å arbeide med deg selv resten av livet? Hvis svaret er ja, så start i dag. Hvis svaret er nei så har du noen mentale ting å arbeide med først, før du får nok motivasjon til å endre nei til ja. Det å avklare din egen vilje til endring er den viktigste jobben du må gjøre. Hvis du ikke er villig til å ta et oppgjør med enkelte sannheter i livet, så er det svært vanskelig. Mye og usunn mat, godteri og snus, røyk og øl kan man gjerne ha en tanke om at dette er ting som setter en spiss på livet. Det er liksom ikke snakk om å fjerne dette fordi man er «avhengig» av slikt. Jo mer du forbruker det som er usunt, jo vanskeligere er det å få en varig vektnedgang. Det er heller ikke farlig å kutte ut usunne leveregler. Tvert imot!

 

  • Når du nå har startet så er det en ting som gjelder! «Keep up the good vibes» Start med å se på hva det er du spiser. Nøkkelen til vektnedgang er å vite hva, hvorfor og hvor mye man får i seg. Overdriver man her øker muligheten for å feile. Husk at du skal endre et liv. Ditt eget liv. Dette krever tid. Faktisk resten av livet så sørg for at du er forberedt på en overdrevet mengde tolmodighet. Glem sommerkropp, vinterkropp og slike ting. Arbeid deg sakte men sikkert ned i vekt ved å regulere kostholdet ditt. Husk at de fleste ikke spiser direkte usunt, men heller i for store mengder i forhold til forbrenning.

 

  • Trene mer og spise mindre? De fleste vil ha vansker med å leve etter strenge regler rundt dette. Enkelte studier antyder også at dette har mindre effekt enn hva man tidligere har tenkt. Det er også individuelle forskjeller på hvordan ulike mennesker i ulike livssituasjoner klarer å gjennomføre. Den viktigste faktoren er imidlertid slik jeg ser det å finne en måte som man kan glede seg over og som man kan kose seg med resten av livet. Det er klart at hvis man øker aktivitetsnivået så forbrenner man mer. Hvis man reduserer/fjerner inntaket av usunn mat generelt i tillegg, så er man i alle fall på riktig vei. Dette litt enkelt forklart. Jeg er ikke en kostholdsekspert, men et bra sted og starte er her.  Tallerkenreglene.

 

  • Finn din egen balanse. Med det mener jeg at du må selv avklare en balanse mellom økt bevegelse i hverdagen og inntak av mat. Mitt eneste forslag rundt dette er å ikke legge opp til et regime som du ikke vil klare å leve etter resten av livet. Kos deg gjerne med noe snadder som ikke inneholder en eksplosjon av kalorier bare fordi du synes det er godt. Et eksempel er brus. Sukkerholdig brus er en kaloribombe som hvis man overdriver bruken vil føre til at du legger på deg. Mange sier da til seg selv at det er noen ting i livet man bare MÅ kunne unne seg og så fortsetter man med de verste uvanene man har. Man reduserer kanskje ubetydelig eller kanskje til og med litt mer enn det, men skal man lykkes så er det ulike ting man bare må kutte helt ut.Dette er litt som å slutte å røyke. Alle er i dag heldigvis enig om at røyking er skadelig og vi har i dag et fåtall som røyker i forhold til for bare 20 år siden. De usunne valgene i livet får dessverre ikke så mye oppmerksomhet. Det vil ikke være en tanke fra noen om å merke sukker, godteri og frityrstekte varer med samme merking som på sigarettpakken og det skal man kanskje heller ikke gjøre. Folk må få opprettholde en frihet i livet til å spise hva man vil og for noen inklusive meg selv er dette noe som krydrer livet. Forskjellen her ligger i hyppighet, mengde og hvilke varer man velger til slutt å kutte helt.

Det valget skal ikke jeg gjøre for noen, men jeg selv har i alle fall kuttet ut alt som er laget på en bensinstasjon og som er kokt i olje. Brus med sukker er også kuttet helt ut, men jeg nyter gjerne en lettøl i helgen. Vær bevisst på at du tar noen valg som kanskje er like vanskelig som å slutte å røyke. Bare ved å kutte ut sukkerholdige drikker er det mye å hente inn på.

 

  • Overvekt er en sykdom. Når man blir syk så må man ha behandling og gjerne medisin. Medisin smaker som oftest vondt, men med trening som medisin kan man faktisk velge å like det. Det hjelper heller ikke å behandle symptomene hvis man ikke fjerne selve årsaken til hvorfor man er syk. De underliggende årsakene til at man overspiser eller ikke klarer å ha et balansert forhold mellom inntak og uttak på vektkontoen. Det som ofte er helt nødvendig for å finne dette er å kontakte profesjonelle fagfolk for å avdekke og snakke om selve årsakene til hvorfor det er slik det er. Økt innsats med trening og aktivitet i hverdagen som du ikke slår deg selv ut på sammen med samtaleterapi viser seg ofte å ha en god effekt.Krydrer du dette med et fornuftig og godt kosthold så har du gjort mye. Kontakt gjerne også en kostholdsveileder for et optimalt tilpasset opplegg som er tilpasset akkurat deg.

Masse lykke til

Mvh Willy

#overvekt #slanking #kosthold #motivasjon #livsstilsendring #aktiv #trening #bramat #tallerkenregler #sunn #hverdagsaktivitet

10.000 skritt daglig? Glem det!

Reklame

Intersport  Feelunique

I mange år har vi blitt pumpet full av informasjon og anbefalinger om at man bør gå 10 000 skritt daglig. Og stadig vekk dukker det opp nye såkalte «utfordringer» fra spreke folk i det ganske land om å klare så og så mye for å starte en livsstilsendring. Presset på å klare det setter en ekstra spiss på livet som nysprek!

Deilig og sunt? for hvem?

Det er mye som er sunt og 10 000 skritt daglig er definitivt sunt, det er ikke det som er problemet. Problemet med slike «utfordringer», er at de oftest krever for mye for den delen av befolkningen som sliter mest med dørstokkmilen og som også har det største behovet.

Frivillig inaktiv?

Det er i utgangspunktet ikke noe problem hvis man tilhører en kategori der «jeg gidder ikke trene, jeg orker ikke trene, jeg har ikke tid til å trene, jeg er ikke motivert til en dritt»

Er du ellers i relativt grei nok form, men sliter med å komme deg i gang med noe du egentlig burde så tilhører du sannsynligvis den største gruppen. Nemlig gruppen av frivillig inaktive. For denne gruppen kan en slik utfordring ha noe for seg.

Den mest utsatte gruppen derimot er dem du aldri ser har sine skippertak. Det er den gruppen som allerede har multiple diagnoser, som er rammet av livsstilssykdommer. En gruppe mennesker som ikke har kapasitet til å gjennomføre veldig mye i løpet av en «utfordring» eller flere. Denne gruppen lar seg i høyeste grad påvirke av at ulike trendy utfordringer fremmes overalt. Det er ikke noe problem hvis folk faktisk klarer å gjennomføre det, men min erfaring gjennom mange år er at akkurat denne gruppen faktisk blir enda dårligere av å bli «inspirert» til å forsøke seg på dette.

Min kjennskap og erfaring på dette er at de forsøker alt de kan og så varer det en liten stund. Smerter, manglende motivasjon, liten fremgang, sosiale og miljømessige faktorer, manglende støtte, økonomiske vansker med mer, vil oftest føre til at man ikke klarer å gjennomføre.

 

Så hva skjer da? Jo, man opplever nok en gang et nederlag. Og dette er mennesker som har opplevd sin del av ulike nederlag i livet. De trenger pokker meg ikke flere!

 

Dette er gruppen ufrivillig inaktiv

Denne gruppen mennesker trenger individuell oppfølging fra fagfolk som kan motivasjon og som har menneskekunnskap. De trenger absolutt ikke å bli minnet på alle de andre som lykkes fordi utgangspunktet deres er i en litt bedre verden enn gruppen de selv tilhører.

Denne gruppen klarer ikke 10 000 skritt om dagen. Denne gruppen klarer ikke plankeutfordringer eller andre ulike utfordringer. De lar seg derimot altså rive med av «hypen». Håpet deres og pågangsmotet er stort innledningsvis, men erfaringen viser at det er vanskelig å opprettholde resten av livet. Nederlagsfølelse er ikke å spøke med! Så vit hva det er dere setter i gang før dere kaster ut den ene utfordringen etter den andre. Mitt forslag er at dere holder dette internt på treningsstudioet eller i den mer eller mindre godt trente indre kretsen av venner og kolleger som ikke sliter med det som mennesker uten sjanse til å klare dette kan gjennomføre!

Og hvis man i det hele tatt skulle finne på å kaste ut en utfordring så er 10 000 skritt om dagen, enten det er i 100 dager eller resten av livet sinnsykt vanskelig å opprettholde. Selv klarer jeg sjelden å nå 8000 skritt og jeg er relativt godt trent. Jeg har valgt tre små økter som gir meg høyere puls et par ganger daglig. For meg er dette utfordrende nok. Og jeg er frisk!  Her er en artikkel som sier noe om effekten av dette.

Finn en aktivitet som alle kan opprettholde i det minste.  Opprettholde lenge. Lenge som i resten av livet. Først da vil en oppnå å få flere mer aktive. Der mestring av det aller enkleste fører til motivasjon til videre aktivitet. Og så kan snøballen begynne å rulle derfra.

Gi heller din støtte til mennesker som ikke klarer store og tunge utfordringer. Støtt dem på at det er helt greit hvis du beveger deg mer i hverdagen enn før. Ingen mål om hvor mye, bare mer enn før. Stå mer i hverdagen. Ingen mål om hvor mye mer, bare mer. Gi din støtte på at det er greit å ikke klare alt det andre klarer. Klarer du mer enn før så er det også en begynnelse. Man må nødvendigvis lære å krype før man kan gå. Det er vel helt elementært.

Så derfor kan det for en del mennesker være dumt å be dem om å løpe maraton hvis de ikke engang kommer seg opp av stolen. Hjelp dem heller med motivasjon til å kontakte fagfolk som kan motivasjon eller ulike frisklivsstilbud for å få hjelp til å bli mer aktiv. Så kan utfordringen være der i stedet for 10 000 skritt om dagen.

Og for dere som klarer 10 000 skritt for dagen anbefaler jeg at dere fortsetter med dette resten av livet samt krydrer dette med ulik annen variert trening i tillegg. Det viktigste er at aktiviteten er tilpasset den som den er ment for.

 

Mvh Willy

Følg oss også på snapchat

#titusen #skritt #utfordring #challenge #aktiv #hverdagsaktivitet #helsegevinst #helseutfordring #motivasjon

Kunst, terapi og fotografering

 

Innlegget i dag har en litt kunstnerisk side. I alle innleggene mine illustrerer jeg gjerne med ulike bilder som oftest er tatt med mobiltelefonen.

Noen av bildene jeg publiserer her på bloggen er imidlertid en del av min kunstproduksjon gjennom mange år med fotografering og billedkunst.

Jeg startet som fotograf allerede for over 25 år siden. Dette som et sideprosjekt til akvarell og oljemalingen min den gang.
På et tidspunkt på veien ble fotoapparatet min viktigste pensel og i 2006 startet jeg eget foretak som kunstner.

Det er ofte en kombinasjon av fotografi og digital maling som er mitt medie og det abstrakte og halvabstrakte landskapet som står i fokus i mine bilder.

 

 

Det å arbeide med en dypere forståelse rundt fantasi, form og farger gir meg også en slags innsikt i hvordan nonverbal kommunikasjon foregår mellom mennesker. Dette gir meg også en annen og tidvis nyttig ny dimensjon i arbeidet mitt med alvorlig syke mennesker. Forståelsen av abstraksjoner er et nyttig kommunikasjonshjelpemiddel i mitt kliniske arbeid som ergoterapeut innen rehabilitering. Spesielt ved kognitiv rehabilitering og rehabilitering av hodeskader.

I Norge er kunstfotoet preget av en dragning mot det nasjonalromantiske. Naturbilder dominerer sosiale medier og ellers på fotosteder rundt omkring på nett.

Den type bilder jeg selv foretrekker er mer populære i utlandet og da spesielt i Tyskland, Nederland og i deler av østen.
Også østeuropa har stor interesse for fotokunst.

Det var litt om min bakgrunn som kunstner og fotograf. Har dere apørsmål om dette så legg gjerne igjen en kommentar.

Mvh Willy

Flere bilder fra meg finner dere her.

#foto #kunst #bilder Fotograf #billedkunst #interiørbilder #terapi #kognitiv #rehabilitering

 

 

Følge boken eller gi faen?

Etter en diskusjon med studenter for endel år tilbake som i fremtiden fortalte meg at de ønsket å ta en master samt lede store prosjekter i fremtiden, ønsket jeg å formidle til dem et par visdomsord på veien. Flotte ambisjoner hadde de og etter å ha fulgt dem i mange år så ser jeg at de har lykkes godt med deres mål. Jeg er veldig glad for det. 

 

La meg fortelle i dagens blogginnlegg hva jeg formidlet. En liten sann historie fra slutten av 80 tallet.

Den gang jeg som nyutdannet industrirørlegger arbeidet på et større skipsverft her i Bergen.

Her var det mange flinke folk i mange ulike fagområder. Alt fra høyt utdannede ingeniører til hjelpearbeidere uten annen skole enn livets erfaringsbaserte kunnskap. Men med en erfaring som ingen av de høyt utdannede ingeniører hadde. En erfaringsbasert kunnskap som var helt nødvendig og avgjørende for å løse små og store problemer i ferdigstillelsen av ulike deler av prosessene som man holdt på med.

En dag kom ingeniøren med flotte tegninger som viste nøyaktig hvor man skulle brenne hull i dørken til slukene man skulle ha i mannskapsdusjene. 12 stykker hull i alt.
De erfarne platearbeiderne fant raskt ut at dette ikke gikk da selve hullet kom til å komme midt i veggen mellom dusjbåsene.

Men ingeniøren sto på sitt og siden han hadde den formelle kompetansen, så fikk han siste ord.

Hullene ble laget og det viste seg raskt at erfaringen trumfet den teoretiske kunnskapen. Alle hullene måtte tettes og flyttes til riktig plass.

Siden den gang har jeg fått anledning til å arbeide som rørlegger i mange år. Jeg har også fått ødelagt ryggen min tidlig på 1990 tallet og blirt tvunget til å bli pasient og ufrivillig falt mellom alle stoler i NAV systemet. Her var jeg i ca 11 år. 

I denne perioden utforsket jeg min kreative side og begynte som billedkunstner og fotograf og ved en tilfeldighet så fikk jeg i 2002 mulighet til å bli utdannet til ergoterapeut. 

Så gjennom mange år som ergoterapeut har jeg alltid brukt min livskunnskap i arbeidet mitt. Alltid støttet i faglige kunnskapsbasert viten, men med et tidvis ganske skrått blikk på behandlingsmetodikken som til enhver tid benyttes. Så hver gang jeg møter “ingeniører” som mener at de vet hvor hullet i dørken skal være så sørger jeg for å stille korrigere dette uten altfor mye fuzz.

Det finnes en masse forskning rundt terapeutisk erfaringsbasert intervensjon, men helt korrekt forståelse vil man egentlig ikke ha før man har livserfaring nok til å vite hvordan folk egentlig har det og hvordan man da skal forstå hvordan verktøyet vi bruker kan benyttes i hvert enkelt tilfelle.

Så husk på det neste gang du møter en “hjelpearbeider” som forteller deg hvor hullet bør være. Lytt til vedkommende, vær ydmyk nok til å stole på at erfaring blandet med formell kunnskap ofte gir noe som unge nyutdannede ingeniører, flinke teoretikere, men uten livserfaring,  har.

For ordens skyld kan jeg nevne at jeg har både den formelle kompetansen i det jeg gjør, med videreutdanning, men viktigst av alt en livserfaring som innbefatter de fleste av livets sider. Alt fra de lette og lyse erfaringsområder i livet, til de dypeste mørke skyggesidene i livsarenaer de færrest har opplevd.

Helsevesenet har i dag en utfordring med å være endringsvillig samt innovativt på endel arenaer etter min mening.

Litt som å snu et tankskip i lille lungegårdsvann midt i Bergen sentrum. Dette krever både faglig dyktighet, men også en erfaren los som kjenner bunnforholdene som sjøkartet ikke viser. 

Da bør dere i fremtiden ikke bli en kaptein som ikke vil la losen og styrmannen samt dekksguttene arbeide sammen å gis tillit til å snu tankskipet. Ikke bli “ingeniører” som krever å vente i ukesvis på beskjed fra rederiet før man snur båten, hvis man ser at faren for å gå på grunn er overhengende.

Det kan fort vise seg å koste mer enn det smaker…

Jeg fortalte mine studenter den gang for mange år siden at hvis de skulle ende opp som kapteiner på egen skute et sted så støtt det private initiativ der kunnskap og erfaring danner grunnlaget for arbeidet som utføres. Ikke vær en ingeniør som krever at hullene i dørken må lages fordi det står beskrevet på tegningen hvis årevis med formell og uformell kunnskap forteller deg at tegningen er feil. Sørg for at du som kaptein stoler på og applauderer innovative initiativ som er egnet til å utvikle, fremme og legge til rette for innovasjon på en båt som trenger å skifte kurs i noen av farvannene den reiser i.

Vær en kaptein som stoler på at mannskapet ditt har erfaring og kunnskap nok sammen til å ta avgjørelser som fører båten i riktig retning. Og til dere som representerer rederiet foreslår jeg at dere innimellom sjekker om mannskapet gis den frihet til å unngå at skipet grunnstøter. Det kan dere fort spare store summer på. Just sayin!

 

Mvh 
Willy

#endring #helse #innovasjon #ergoterapeut #livserfaring #kompetanse #erfaring

 

 

 

 

 

Dagens hverdagstrening – Fanden på skulderen

Som passe makelig anlagt er det klart at trening er en utfordring i hverdagen. Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv til en økt etter en lang dag på jobb og etter at man har spist middag. Kvelden kommer og man siger umerkelig lenger og lenger ned i sofaen.

Kjenner på en måte hvordan pondusen drar en lengre og lengre bort fra smerten som ofte følger med når man i et desperat forsøk prøver å reise seg for å dra noen fine HIIT økter eller en spretten liten 4 minutters Tabata økt. Dette kan være like effektivt som 30 minutters løping på tredemølle!

Det gir jo så mye overskudd!

Små smertedrag glir over ansiktet. Og mens du forbanner den spretne PT damen som ruller over skjermen i youtube videoen foran deg, forsøker du å sette opp en tapper mine til de andre i rommet. «Jeg tror jeg tar en treningsøkt» Stemmen glir ut over leppene dine uten at du egentlig ville det. Hvem i helsike sa det!? Fanden på skulderen din som forsøker å piske deg til treningshelvetet smiler fornøyd sammen med resten av familien rundt deg. «Så flink du er» lyder det fra andre enden av sofaen. Du skjønner at slaget er tapt. Du må faktisk reise deg og gjøre noe.

 

Slukøret tutler du ut til badet for å ta på deg treningsbukse. Den er faen blitt mindre siden sist og du slenger ut en forbannelse mot den eller de som har kokt den på 90 grader.

Vel, vel ikke noe å gjøre med det nå. Bare å sette i gang. Hva skal du gjøre for at dette skal gå så raskt og smertefritt som mulig.

Her kunne du faktisk fylt inn hva som helst av øvelser, men jeg skal hjelpe deg i denne situasjonen. Dagens lille øvelse innebærer et minimum av smerte og krever et minimum av tid.

Dagens øvelse er hip thrust! Hvis du vil ha en vekt oppå kan du gjerne gjøre det. Da tar det mindre tid før du er på repetisjon maksimum.  

Men aller først stiller du deg opp foran speilet på badet eller i gangen alt ettersom. Begynn å gå på stedet i takt til musikk som du synes er ok. Litt festmusikk eller last ned noe tabata musikk fra spotify for å få opp tempoet og gå i takt til dette i 10 minutter. Sørg for at de neste to minuttene er gåtempoet økt til rask småløping for å klare å holde takten! Alt uten å forlate badet.

 

Neste minuttet så utfører du så mange squats du klarer!

Det er nå signalstoffene i hjernen begynner å gi deg litt fredagsfølelse. En god og varm følelse av glede. Og hvis du ikke kjenner det så fortsetter du egentlig å håpe på at dette snart tar slutt!

 

Uansett har du allerede blitt litt andpusten og helsegevinst kan inkasseres i form av mestringsfølelse og litt bedre helse i kroppsfibrene dine!

Når du nå er blitt sliten kan du legge deg ned på matten. Ligg på ryggen og ta så mange hip thrust du klarer. Ikke gi deg! Forestill deg hva som helst i denne situasjonen slik at motivasjon til å prestere gir deg liiiitt mer enn du trodde du kunne.

 

Når du når repetisjon maksimum gir du deg for denne gangen. Du har nå gjennomført en haug mer trening enn du ellers ville gjort hvis du tok valget om å ligge på sofaen. Finn glede i de små tingene. Lær deg selv å like smerten som følger med. At dette smaker vondt kan man vel leve med når man vet at dette gjør sitt til at man lever lengre i snitt. La det begynne å smake litt godtvondt. Det er i det minste en begynnelse til å like å stå i krigen.

 

Ikke gi deg, vær mann eller kvinne nok til å stå i det! Husk at det vil bli bedre etter hvert!

 

Lykke til!

Mvh Willy

#trening #tabata #hiit #øvelser #hverdagsaktivitet #motivasjon #helsegevinst #inaktiv #dørstokkmila

Sixpack i reklamepausen?

Nå er ikke målet mitt verken sixpack eller store muskler både her og der. Kjekt å ha, men slitsomt å oppnå. Ser ikke meg selv pumpende på jern i et treningsstudio heller. Av mange ulike årsaker. Kanskje synes jeg det er for dyrt jevnt over? For dyrt til sammenligning med hva kan man spørre. Noen finner glede og motivasjon til denne formen for trening. Det har jeg ingen vansker med å forstå og faktisk er jeg innerst inne litt misunnelig også?

 

Samtidig så er vel jeg egentlig litt gnier og en smule sær. Jeg foretrekker å være sjef i eget liv. Sjef på den måten at jeg ikke liker å forplikte meg til trening. Forplikte meg til å måtte gjøre noe er for meg noe som virker mot sin hensikt. Litt slik at jeg faktisk mister litt lysten når jeg føler at jeg må noe? Kanskje det er kunstnersjelen i meg som viser seg frem på den måten? Sært ville i alle fall noen si. Kanskje de har litt rett.

 

Så hva gjør da en stakkar i midtlivskrise. Gniten nok til ikke å ville betale for trening og sær nok til å synes at sosiale aktiviteter smaker vondt. Man vil da i alle fall sørge for at man ikke ender opp med ølmage før tiden og såpass vet man da at magefett er livsfarlig i vår alder. Men, jeg har heller ikke lyst til å ofre absolutt alle livets goder på helsealteret. Jeg er av den enkle typen som synes at all ekstremitet er av et onde og at alt med måte er et bedre valg enn å leve på strenge ditter og diatter.

Alt med måte altså. Ja det å si alt er vel å ta litt i. Det i seg selv er vel også ekstremt da alt faktisk innbefatter alt. Så røyk og snus og alt annet som ikke skal eller bør nevnes.

Litt med måte er vel mer presist kanskje.

Så hva med den gryende ølmagen og sixpackmålet?

«Jeg trøster meg med at ALLE har sixpack! Det er bare ulik avstand inn til den»

 

Men fra spøk til alvor. Magefett for oss gutter og jenter som vokste opp når posebuksene herjet motescenen og håret var både kreppet og stylet med hjemmepermanent, er ikke å spøke med.

Slenger med et bilde fra det herlige året 1986!

 

Nå er ikke magefett i noen alder å spøke med så hvis man er i faresonen så bør man ta grep.

Det finnes heldigvis mange måter å ta grep på og det første grepet handler ikke om å reise seg fra sofaen engang. Tenk, for en fin nyhet da? Trodde du kanskje at du måtte slite deg ned på treningsstudioet å kjøpe avlat i dyre dommer? Trodde du kanskje at du måtte løpe mil etter mil på veien der alle kunne se pondusen hoppe opp og ned i takt med støtene mot knærne som du sleit ut en gang på 90 tallet?

Nei du det er mye enklere. Eller?

Ja hva er egentlig enkelt? Vel, det er enklere å smøre seg færre skiver enn flere ikke sant? Det er både enklere å billigere å kutte ut smør ikke sant? Spiser man for stor mengde i forhold til det man klarer å forbrenne så tar det lengre tid og er dyrere enn å redusere mengden mat ikke sant?

Så hvis man reduserer mengden mat i kosten samt finner mat som er tilpasset deg selv i et sunt og godt kosthold så har man en god start.

Sjekk gjerne ut bra mat for gode kostholdstips her.

 

Så var det gjort! Du har startet en livsstilsendring uten å flytte deg fra sofaen. Gratulerer! Så er det bare å komme i gang med å prøve å gjennomføre dette! Prøve ja, smak litt på ordet prøve! Prøve! Er det et sterkt eller svakt uttrykk?

Jeg skal! Er ikke det sterkere enn PRØVE?

Jeg er i gang! Det er sterkt også ikke sant? Hvordan man formulerer sine mål har faktisk noe å si. Ikke si til deg selv at du skal prøve! Hvis du vil så er du allerede i gang!

Ikke sett deg urealistiske mål sies det ofte. Jeg for min del må være ærlig å si at jeg ikke har andre mål enn bedre helse resten av livet! Hvis jeg setter meg delmål så har jeg erfart at jeg ofte feiler og da er jeg såpass svak at jeg gir opp. Så først når jeg kvittet meg med målene så oppnådde jeg suksess. Nå kan det tenkes at målene mine var feile, men er det ikke slik vi mennesker er skrudd sammen? Vi har en iboende tendens til å sette mål som er liiiitt over det som er realistiske. Spesielt vi menn i vår beste alder. Og så går det til pieces!

 

La meg fortelle hvordan jeg arbeidet sixpacken fremover i buken, litt nærmere overflaten. Uten å reise meg fra sofaen, sengen, kontorstolen, kjøkkenstolen where ever!

På en vanlig kveld liker jeg å se nyheter samt en og annen dokumentar. Dette liker jeg godt, men det som irriterer noe salig er reklamepausene! Helsikes avbrudd. Kun egnet til å raske sammen noen peanøtter og en iskald en samt løpe ut på do før jeg må inn å få med meg hvordan nattpatruljen sirkler rundt i Bergen sentrum.

Hva med å bytte peanøtter og øl ut med trening? Som sagt så gjort. Hver eneste reklamepause setter jeg meg ytterst på stolen, lener ryggen mot ryggstøtten slik at det er en centimeter igjen før jeg er helt borti. Så løfter jeg bena og tar beinløft øvelser. Dette skal kjennes i magemusklene. Hvis ikke du kjenner noe så gjør du det feil. Dette gjentas i hver eneste pause og du holder på helt til repetisjon maksimum som det så fint heter. Altså til du ikke klarer mer. Effektivt hvis du er nybegynner og ikke har tonus i musklene i det hele tatt.

Du vil snart oppdage at om ikke sixpacken din er helt oppe og vaker i underhuden så vil musklene i allefall ha fått mer enn du har gjort de siste årene. Noe som kanskje er grunnen til at du starter med dette i det hele tatt.

Så enkelt ikke sant!

Bare så det er nevnt så bør man ha et riktig kosthold. Dette er essensielt for å redusere magefett. Jeg går ikke inn på kostholdtips her, men bra mat er et greit sted å finne gode tips.

 

Når det gjelder treningen så anbefaler jeg alle å generelt bevege seg mer i hverdagen. Bruk enhver anledning til å få ekstrapoeng i bevegelse. Hverdagstrening og hverdagsaktivitet er en undervurdert treningsform og har god effekt hvis man utøver en viss mengde av den. En viss mengde er 150 minutter i uken! Bli gjerne litt andpusten innimellom for ytterligere effekt.

Litt dårlig med tid sier du? Pøh! Her er fire minutter med tabata.

4 minutter med trening som kan plasseres når som helst på dagen. Og husk jo flere jo bedre!

Og ikke minst husk at siden målet er bedre helse resten av livet, så gjør det ingenting om du glemmer det en dag eller 3. Bare husk på å begynne igjen!

 

Og husk å kose deg med måte! Litt med måte!

 

Lykke til Mvh Willy

 

#trening #sixpack #livstilsendring #tabata #endring #motivasjon #hverdagsaktivitet

Jeg eier verden – Om selvtillit

Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.

Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!

 

«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.

Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!

Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!

 

Mitt valg! Mitt liv!

 

Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.

 

Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?

Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.

Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.

Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».

 

Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.

Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?

Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.

 

Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.

 

Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?

Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.

«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».

 

Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?

Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.

De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?

Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!

Og hvis ikke så er vel det også greit?

Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?

Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.

Smil til verden og verden vil smile til deg!

Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.

Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.

Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med,  og andre ikke!

Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?

 

Mvh hverdagsaktiv

 

#selvtillit #helse #selvfølelse #modig #trygg #respekt #empati #angst #usikkerhet #sosialangst #holdninger

Den forbanna angsten!

Den forbanna angsten. Den forbanna depresjonen.

Helt umerkelig bare overtar den kropp og tanker når den har bestemt seg for å plage deg. Torturere og vise deg at livet leves best under dyna.

 

Den kan snike seg innpå deg selv når du har det moro og helt uten forvarsel bare stikker den deg i ryggen med angstkniven. Borer seg inn i selvtillitsgenet, river over nervetrådene som leder til språksenteret i hjernen og gir deg umiddelbar afasi. Fryktsenteret i hjernen overstimuleres av en million impulser som alle advarer mot umiddelbar fare.

Flight or fight!

Som regel vinner flight

 

Det verste er at dette har en slags ond sirkel eller spiral som ikke i utgangspunktet lar seg kontrollere av logikk og kunnskap om temaet. Når angsten først angriper så finnes det ikke noe som logisk sett demper den ved hjelp av ytre ikke medisinsk påvirkning. Det hjelper ikke der og da at man har all verdens støtte og at man gjentakende får bekreftelser på at dette går over. Ikke der og da.

Men det er likevel viktig. For logisk og fornuftig sett er det en svært viktig intervensjon fra ens omgivelser på lengre sikt. Det å bry seg!

Angst har som jeg tidligere har skrevet, mange ulike former og ansikter. Alt fra det å være redd for edderkopper, flyskrekk og klaustrofobi, til store dyptgripende angstformer som virkelig er funksjonsnedsettende som alvorlig sosialangst og angst for å delta i samfunnet generelt.

For fysisk aktivitet er angst for å endre noe samt angst for å bli sykere av selve treningen noe som virkelig gir en nedadgående spiral mot tilleggssykdommer. Det er selvsagt et paradoks når man vet utmerket godt de positive effektene fysisk aktivitet har på angst og depresjon.

 

Men, som sagt, angstlidelser kjennes ikke logisk ut. Og angst for selve angsten vil også kunne utløse negativ adferd hos de som har angst. Alt kjennes plutselig svært håpløst og angsten følges av sin gode venn depresjonen. Når angsten kjennes ut som en håpløs tilstand som ikke er mulig å komme ut av, vil den til og med få hjelp av sin følgesvenn depresjonen.

Depresjon. Den overveldende følelsen av tristhet og som fjerner enhver logisk tanke om det å noen gang kunne klare å være lykkelig. En tung hemmende følelse som gjør at man føler seg overveldet med en tretthet som ikke kan beskrives på en annen måte enn fysisk utmattelse. Man kunne glatt ha sovet rundt i samfulle 2 uker uten problemer. Man kjenner at øynene fysisk blir tunge. Så tunge at man ikke klarer å åpne dem uansett hva ens omgivelser prøver å hjelpe med av motiverende tiltak eller god gammeldags kjeft.

God gammeldags kjeft virker forresten forsterkende på angsten og bør være kontraindisert i alle angst og depresjonstilstander. Skal man ha noen verre så er det bare å pøse på med «Skjerp deg»!

 

En annen ting som burde vært kontraindisert, er helsearbeideres evinnelige trang til å overhjelpe med alle mulige forståelsesfulle systemer og evidensbaserte tiltak. En trang til å ubevisst presse mennesker med angstlidelser inn i et mest mulig likt system fordi bøker skrevet på 60 tallet underbygger nyere forskning innen angst og trening for eksempel.

Det er vel ingen i dag som motsier seg effektene av fysisk trening og effektene av ulik forskningsbasert samtaleterapi, men jeg vil likevel påpeke at det ikke alltid finnes en snarvei inn til denne formen for behandling.

 

Helsepersonell bør være klar over at disse tilstandene ofte mangler logiske innganger til selve middelet for å nå målene om en mer fysisk aktiv hverdag. Og for ikke å snakke om hvordan man speiler sine egne interesser og kunnskapsgrunnlag mot mennesker som har angst og depresjon.

Man kan selv være en veldig fysisk aktiv person som har nytt virkelig godt av trening og selv kjent på kroppen alt det positive trening og aktivitet gjør med en og ha en sterk og klokketro overbevisning på hvor enormt supert dette er. Det endrer ikke på det faktum at personen man har foran seg er noen ganger av en helt annen oppfatning på dette tidspunktet. Han eller hun trenger da noe helt annet enn press, motivasjon eller overbevisende ord om hvor bra trening og fysisk aktivitet er for en.

All verdens forskning, kunnskap og erfaring endrer ikke på det faktum at alle har en individuell inngang mot bekjempelsen av angst og depresjon.

Det er helt klart at i angst og depresjonsbehandlingen finnes klare og velutviklede kjøreregler, anbefalinger og i dag svært gode generelle pasientforløp. Men selv vi som har denne kunnskapen om hvor godt dette virker og som selv blir rammet av angst i ulike former, samt depresjonslidelser skjønner at dette noen ganger ikke virker. Fordi hjelpen noen ganger ikke individualiseres og tilpasses den enkelte slik jeg ser det.

Nå er det selvsagt mange årsaker til dette som jeg ikke skal gå innpå her, men jeg ønsker meg selv et pasientforløp som har en begynnelse? en behandlingsfase ? og et ettervern av pasienter som er mye mer individuelt tilpasset.

En utopi muligens, men endring av noe begynner vel kanskje med at noen ikke forstår hva utopi betyr? De har ikke det i sitt vokabular i det hele tatt?

Hvis ingen ønsker å utgjøre en forskjell eller å stadig se etter forbedringer så hadde heller ikke penicillin vært oppfunnet?

Jeg ville ønske meg at uansett hvor mye man har som personlig erfaring og kunnskap, møtte mennesker med en individuell forståelse i hvert tilfelle. En forståelse og ikke minst aksept på at ikke alle ønsker å trene. Ikke alle ønsker å slutte å røyke. Ikke alle vil ut av huset. Ikke alle ønsker å være sosial.

Man kan godt være alene uten venner å likevel ikke være ensom! Aksepter det selv om det er vanskelig å forstå for mange. Man kan da ikke ha et godt liv hvis man er uten «venner»? Nei kanskje ikke du eller noen du kjenner. Men kanskje personen foran deg vil?

Endring skjer ofte hvis man i forhold til personen foran en, evner å forstå individuelle mekanismer. Hva som er den egentlig indre motivasjonen til den som sitter foran deg. Det å bruke individuell tid på å forstå og bygge relasjoner ut ifra dette er ofte bedre enn klokketimepraksis, klokkeukepraksis og klokkeforløp som er gruppetilpasset.

Det å bruke tid på relasjonsbygging er ofte en kamp mot de til enhver tid eksisterende ressurser, men bør etter min oppfatning prioriteres.

Utopia er et begrep som ofte brukes om det såkalte perfekte samfunn. Dette tror jeg ikke er verken oppnåelig eller ønskelig, men forbedringer er noe vi alle både ønsker og som heldigvis skjer hele tiden i et samfunn på alle mulige felt. Det vil alltid være rom for forbedringer også innen forståelsen av individuelle forløp innen angst og depresjon.

Mye godt arbeid gjøres i dag og heldigvis så behandles svært mange tilbake til gode liv og gode hverdager. Dette gjøres utmerket og har svært gode levekår slik jeg ser det. Likevel er det en gruppe som sliter. En liten gruppe som man ikke når. De som av ulike grunner ikke kommer seg ut av sine tilstander. Mange med flere ulike diagnoser der den ene behandlingen er kontraindisert mot den andre. En sirkel av håpløshet der god samtalebehandling, medikamentell behandling, fysisk aktivitet ikke virker. Hva med dem? Jeg har ikke svaret selv, men ønsker meg i alle fall en større forståelse og vilje til å tre ut av tradisjonell tenkning der dette er påkrevd.

Helsearbeidere har ofte en forståelse der man sier til seg selv: «Man kan ikke redde alle!»

Jeg sier da: «HVORFOR IKKE!» Må ikke dette være målet? Alltid? Må ikke nettopp fokuset være å treffe tiltak der ingen utelates eller gis opp? Bare fordi vi ikke finner forløp som passer inn i eksisterende behandlingskjeder? Burde vi ikke evne å tenke utradisjonelt og i noen tilfeller også helt motsatt av eksisterende kunnskap i våre møter med andre mennesker? Nettopp kanskje for å finne nye og innovative løsninger?

Selvsagt må fremtidige tiltak være kunnskapsbaserte og forskning må støtte opp om nye ting, men kan utvikling og endring også hemmes av tradisjonstenkning inne ulike fagretninger og i bestemmelsesprosesser samt nye forskningsområder?

Jeg vet ikke, men ønsker meg at så ikke er tilfelle.

Hvert eneste menneske er unikt! Hvert eneste menneske har muligheter som er større enn man tenker selv. For hvert eneste menneske finnes det håp! Hvert eneste menneske kan klare det umulige! Og for hvert eneste menneske finnes det en vei som ikke er helt lik andres veier ut av vanskelige situasjoner i livet.

Å møte mennesket med forståelse, for deres forståelse av hva som er virkeligheten og hva som er viktig for dem.

Å begynne med å gi tid til denne forståelsen, å behandle med respekt og empati. Å forstå at prefasen mot behandling er en lang prosess der endring har særlig dårlige vekstkår.

Å forstå at prefasen egentlig noen ganger er selve behandlingsfasen fordi man ikke alltid nødvendigvis klarer å komme til tiltaksfasene. Å forstå at man da opprettholder behandling sett i lys av eksisterende tenkning, forståelse og forskning? Uten nødvendigvis hva vi tenker er de beste tiltakene?

Kognitiv overbelastning?

Kanskje de tradisjonelle tiltakene egentlig er såpass forstyrrende og krevende for en som ikke passer inn i tradisjonell tenking at man egentlig gjør angst og depresjon verre fordi hjernen overbelastes med impulser som egentlig er kontraindisert til akkurat denne personen?

Selv ble jeg bedre ved hjelp av blant annet fysisk aktivitet og trening!

Det gjør det nødvendigvis ikke til det rette middelet for alle. Det må man faktisk ha forståelse for. Det vil noen ganger være en annen vei inn til det å nå målet med nødvendigvis andre midler enn det som står i boken? Kanskje intense treningsregimer kunne eller burde i noen tilfeller vært erstattet med daglige aktiviteter som er mer tilpasset individet? Kanskje det å kun leve sitt liv slik en ønsker det inne i hjertet sitt, uten pekende formaninger om hva som burde vært bra for en egentlig er den intense fysiske treningen man bør ta sikte på?

Noen ganger kan det være «helt allright!»

Min tanke, mitt Utopia, min forståelse av noe som opptar meg, min personlige beretning av hvordan jeg selv ble forstått. Min egen vei ut av det. Til å leve aktivt og med livsglede, selvtillit og med en helt ny forståelse til dem jeg måtte møte på min vei. Og likevel vil jeg møte mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette. Det må også jeg ha forståelse for.

Mvh Hverdagsaktiv.

#angst #psykiskhelse #depresjon #helse #aktivitet #trening #forståelse #empati

Løp for livet! – Eller gå –

 

Etter lange dager med faglig input fikk jeg mulighet til å gå på tur i Trondheim by. Fin by men selvsagt ikke så flott som selveste Bergen.

Målet var Nidarosdomen og i flotte minus 1 grad spaserte jeg med gode kolleger mot målet.

Nå har jeg sett Nidarosdomen tidligere, men det var i tidlig ungdom og den gang var jeg nok heller ikke så opptatt av arkitektur av denne typen, på samme måte som i dag.

At noe av forskningen som ble formidlet på konferansen også understreket at det å gå målrettede turer som er lystbetonte har like god effekt som kort intensiv trening hvis man går en viss distanse sett i forhold, gjorde selvsagt turen enda mer verdt! Så gå en lang tur folkens! Det er bedre enn å sitte.
Eventuelt ta en kort intensiv økt, gjerne tabata type intens!

Selve turen var nok ikke så lang, men som alltid er det fornuftig med kvalitet like mye som kvantitet.

Nidarosdomen er intet mindre enn et mesterverk. Badet i flomlys i vinterlige omgivelser gav det frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen.

Mektige vegger der lys og skygge skapte en illusjon av den gode og den onde der den gode ser ut til å vinne.

Alt i alt en flott opplevelse og det å gå eller løpe turer som gir en gode opplevelser er viktig innen hverdagsaktivitet og hverdagsmestring.

Så gå eller løp for livet! Det funker!

Mvh Hverdagsaktiv 

#hverdagsaktiv #trondheim #spasertur #livsstilsendring #nidarosdomen #løpe #gå

Flyskrekk og konferanse

Sitter nå på hotellrommet i Trondheim der jeg for tiden deltar på rehabiliteringskonferanse.

Det er mange svært interessante tema, men spesielt et tema utpeker seg særlig for min del.

Dette er om autisme, kosthold og rehabilitering.

Det er en blanding mellom spenning og forventning jeg møter opp på dagens foredrag om dette temaet.

Selv med betydelig grad av flyskrekk kom jeg meg avgårde tiiiidlig i morges i aldeles nydelig flyvær.
Godt støttet av gode kolleger og beroligende gikk turen overraskende fint og jeg landet i live!

Programmet er tettpakket i to hele dager så dette blir hektisk, men når man brenner for faget og temaet rehabilitering så blir dette bare moro.

“Finn et arbeid som du elsker så vil du aldri arbeide igjen” var det en klok person som sa engang. Det stemmer iallefall for meg.

Et kort innlegg i dag, men følg med fremover for nye spennende innlegg om livsstilsendring, helse og rehabilitering samt mye annet!

Her et par stemningsbilder fra Trondheim i minus 13 grader!


Mvh hverdagsaktiv

#rehabilitering #helse #konferanse #trondheim

 

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top