Trening er å utføre et stykke arbeid. Så repeterer man dette til man er sliten. Maaaange ganger. Man kan også krydre treningen med å legge inn ulike andre elementer i øvelsene, for eksempel vitser for å le i pausene mellom repetisjonene. Dette er med å styrke magemuskulaturen og gjør treningen mer lystbetont.
Ta øvelser du aldri har gjort før! Dette skaper et ekstra moment i treningen din og er med på å skape variasjon. Variasjon i trening er supert.
Dans som trening. Bruk intense danseøkter, gjerne med kosakkdans og innslag av ulike folkedanselementer i treningen. Bare pass på å ikke skade deg.
Det er overhodet ikke nødvendig å danse “korrekt” bare du har det moro.
Bruce lee trening iblandet yoga, karate, boksing og annen kampsport. Boks, bøy og tøy. Spark, kick og hyl! Bare pass på at ikke naboen hører deg og at kona ikke er hjemme, da dette kan misforståes.
Lek med ungene trening.
En morsom variant her er gymball og froskehopp. Etter 50 froskehopp kjenner man det både her og der. Denne øvelsen kan også utføres uten ball for de som er litt viderekomne.
Lag brannøvelse i heimen. Her kombinerer man trening med noe nyttig samtidig som man inkluderer familien. Løp rundt i huset og bær ungene fra 2 etasje og ut i sikkerhet. En om gangen for mest øvelse og flest repetisjoner. Avslutt med å hente kona på loftet og bær henne ut i sikkerhet. La det gå sport i å hente 100 bøtter med vann fra nærmeste vann, sjø eller elv. Løpetrening og styrketrening i samme økt.
Bare fantasien setter grenser her. Husk at man må gjøre øvelser så ofte som mulig.
En svale gjør ingen sommer
Har du flere forslag så sleng gjerne igjen en kommentar. Hva gjør trening moro for deg?
Man ser utover veien fra der man sitter. Høyt over resten av rytterne på landeveien. De fleste rir små hester rundt deg. Raske men likevel svakere enn deg. Dine 18 hjul dundrer mot landeveiens hardpakkede asfalt. Hard asfalt. Lange strekk. Utolmodig dundrer jernhesten din videre. Uten mulighet til å stoppe når den først kommer opp i fart. Jernhesten har fryktelig mye kraft. Man har mer enn nok med å bare henge på. Dessuten er det på denne måten man tjener til livets opphold. Man er avhengig av at denne hesten virker. At den tar deg fra det ene stedet til det andre. Kun avbrutt av påtvungne søvnperioder og pitstop med dårlig mat. Har ikke tid til å spise noe annet. Må tjene. Må opprettholde inntjening og leveringstider.
Dette er en måte for deg å ri langs den endeløse prærien. Countrymusikken dundrer i høytalerne og sambandet skurrer. Cowboyene på veien har alle den samme livsfilosofien.
«Ride fast, ride hard»
Vel, kanskje det var slik en gang. Kanskje er det slik fortsatt for noen. Kanskje de fleste har en helt annen holdning til det å leve. Eller kanskje ikke.
Hvem er du? Hvem av disse er du og hvilken jernhest er det du rir? Tenker du på at noen livsstiler inneholder cowboystil, mannemat, og usunne søvnrytmer? Trening og gressmat er jo for urbane pingler som bruker veske til jobb? Tenker du slik om andre at ølmagen din er heldigvis større en e golf sin lommebok? Tenker du hånlig at de små ponniene rundt deg på prærien bare kan holde kjeft og stille gli ut til siden der du dundrer forbi med 18 hjul, ølvom og tette årer?
Med et flir trekker du i hornet. Flytt deg Teslajævel! Smokey and the Bandit er på vei. Fyller E6 på vei for å levere motordeler i Halden. Du strekker hånden ut og griper tak i pustemedisinen din som demper ettervirkningene av for mange sigaretter i siste kø du sto i.
Eller har du tatt et annet valg? Har du?
Hvis du lukker øynene og ser deg selv om 5 år. Hvor er du i livet da? Hvordan vil helsen din være? Hvordan vil dagene være da jernhesten kanskje er parkert for godt fordi du ikke lenger er i stand til å klatre opp i den?
Jernhesten her kunne vært hva som helst. Usunn livsstil har mange former. Hva er din jernhest? Hva er din «sannhet»? Hvor er DU om 5 år?
Ingenting er mer irriterende enn folk som maser på deg når man prøver på noe.
Og typisk er det gjerne ens nærmeste som er de som maser mest. Selvsagt i god mening, men resultatet av maset deres kan fort virke mot sin hensikt.
Livsstilsendring er i utgangspunktet ikke særlig komplisert, men det er tungt og kronglete å gjennomføre en endring. Det er en i utgangspunktet egoistisk og individuell prosess. Og det er det fordi vi mennesker er forskjellige. Vi må selv finne våre egne måter å prøve ut ulike veier. Finne det som passer best til oss selv. Vi må selv finne ut hva det er som trigger vår indre motivasjon til endring og så følge den veien mot VARIG ENDRING.
Så er det jo ofte slik at det kan finnes humper i veien man velger. For å nå toppen av fjellet må man noen ganger krype og andre ganger klatre. Man må av og til ta noen pauser for å få pusten igjen, og man må av og til gå tilbake noen kilo fordi en eller annen maste noe om å ta til venstre der du burde tatt til høyre. «Jeg klarte det ved å ta til venstre» Johnny var sikker i sin sak så da hørte du på ham. Han hadde jo prøvd 4o ganger så han visste jo hva han gjorde!?
Det ikke alle veier som nødvendigvis fører deg til målet. Selv om dine støttespillere er svært viktig i en slik prosess skal man passe seg vel for å overdrive både pushing og velmenende ord på en slik vei. Ikke fordi man nødvendigvis mener noe vondt med det, for man vil jo bare hjelpe, men fordi det ofte kan bli oppfattet som masete. Som blah blah.
Johnny blah blah kommer i mange varianter. Felles for dem er at de ofte har med seg 40 prøvere. Altså utallige erfaringer om hva som funket for dem. Og nå når de har klart det, så blir de i overkant ivrige med å fortelle alle hvor lett det er å klatre til toppen av fjellet. Blah blah blah.
Ta for eksempel Johnny blah blah på treningssenteret. Han kikker ofte rundt seg for å finne nye på studioet. Han er en snill blah blah som ønsker det beste for alle andre. Han er omgjengelig og utadvendt og han står trygt på toppen av fjellet. Når han kikker ned i dalbunnen så ser han de nye lett. Han ser hvor usikre de er og de har i tillegg gjerne brukt lang tid på å tørre å komme dit. Ekstra sårbare er de i denne fasen.
Her stiger Johnny blah blah ned fra fjellet som en Moses på tur. Maser høylytt om hvordan du bør bruke beinpressen samtidig som han passer på å vise deg resultatet av langvarig bruk av disse apparatene. Han forteller deg mer enn gjerne at han selv har «been there, done that». Og forteller deg villig at «Gudene skal vite hvor mange ganger jeg har prøvd før jeg i dag ser SLIK UT.» Han viser villig biceps og det er gjerne nummeret før han vrenger av seg skjorten som bare for å understreke at han vet hva han snakker om.
Hvis man i utgangspunktet er i en litt sårbar situasjon og allerede er litt over gjennomsnittet ukomfortabel så er vel egentlig denne type Ali blah blah den siste man trenger opp i trynet når man står der rødsprengt i ansiktet, svetten siler og magebeltet disser i takt med stegene man tar på møllen.
Så har du nærmeste familie. Spesielt der du har en ektefelle som vil bare det beste for deg. Og det er kanskje de verste Johnny blah blah`ene av dem alle. De har som regel vært innom utallige nettsteder og blogger med enda flere mennesker som har klatret til topps på fjellet. Husk at det finnes like mange veier til toppen som det finnes topper. Og at alle har stort sett gått til topps på sin egen måte.
Her har man alle Johnny blah blah`er som villig viser vekk kropp i sitt forsøk på å vise at måten de prøvde på funket for dem. Johnny blah blah som spiste slik og slik for å se slik ut, og Johnny blah blah som klarte det ved å prøve fiskekuren, sultekuren, steinsoppkuren, klatrekuren og uren, luren, himmelkuren. BLAH BLAH BLAH!
Men tilbake til ektefellen. Går man i denne fellen så kan dette bli tøft. Ektefelleblahblah er kanskje den tøffeste av alle fellene å gå i fordi her er det en knivsegg man løper på. Her kan man virkelig få vanskeligheter hvis man trener feil. Her har ens kjære Johnny blah blah kommet over en artikkel i «Vi med over 40 forsøk» eller et blogginnlegg om «hvordan bli tynn med lykkefjerning» Eller «gå ned 30 kilo ved å slutte å se på fotball»
Man vil IKKE trå feil her.
Som ektefelle er det viktig å støtte en prosess der man hjelper en i å nå sine mål. Altså SINE mål. Det betyr at man må evne å hjelpe på en synlig måte uten for mye blah blah. Mas virker alltid mot sin hensikt i det lange løp da det gjør at oppgavene man skal gå i gang med ikke blir særlig lystbetont. Å ha en lystbetont tilnærming til de oppgavene man velger å bruke for å nå toppen av fjellet, er avgjørende for at man skal kunne opprettholde endringer. Velg da som ektefelle eller kjæreste å trø til med oppmuntrende ord og handlinger i stedet for å pushe. Det virker ofte best. Og så er det jo dette med happy wife, happy life, ikke sant?
Og for oss menn så er det fint om vi legger til rette for å ta kjøkkenet eller utfører litt handyman oppgaver mens kona svetter på møllen. Eller hva med å gi vekk ettertreningsmassasje til sin kjære? Her setter kun fantasien grenser.
Men for alt i verden IKKE vær en Johnny blah blah som forteller ham/henne om de 40 prøverne. Alle de som pøser ut sine forsøk her og der. Ikke vær en ektefelle som presser en ut i livsstilsendring men være en ektefelle som legger til rette for at dine skal klare det, få tid til det og få lyst til det. Og ikke være en som sitter i sofaen og gir blanke f i hva din mann eller kone forsøker å motivere seg til. Vær der for hverandre og vær der som en supporter og fan av alt hun/han gjør. Ikke rist på hodet fordi hun/han ikke gjør det slik det funket for deg. Det er ikke sikkert at det funker for alle.
Man kjenner at man blir irritert og man vet samtidig at man ikke har særlig lyst til å stå opp for å fjerne lyden. Man har stått opp og vandret hvileløst rundt mange ganger de siste ukene. Natten i seg selv har vært stille, men lyden av dråpene som fikk begeret til å flyte over fyller deg med søvnløshetens bitende tvangstrøye.
Søvnløs fordi tankene dine fyller skallen din med vissheten om hvor vanskelig det er med livsstilsendring. Man kjenner sterkt på hvordan man har lyst til å gi opp. Tanken om hvor vanskelig det er å motivere seg til nye vaner, nytt kosthold og en svært langsom prosess der man tilsynelatende ikke har nevneverdig fremgang.
Og i morgen er det en ny dag med potensielt tap over viljen. Hjernen vil, men kroppen nekter. Igjen.
Len deg tilbake og la tankene akseptere at denne følelsen kryper inn under huden din. Aksept av at tanker overtar styringen er første skritt på veien til kontroll.
Tanker er kun det. Altså tanker. Tanker kan ikke skade deg eller lure deg fordi man kjenner på at de suser rundt innenfor den grå massen i hodet. Aksepterer man at de popper opp i tide og utide samtidig som man velger å la de gå inn det ene øret og ut det andre, så har man en sjanse til å kontrollere tankene sine.
La gjerne tanken du har om at det er vanskelig å følge et endringsprogram få stoppe opp i pannen. Lukk øynene og tenk på selve tanken. Analyser tanken og deg selv om det er tanken inni hodet ditt som skal få lov til å bestemme over deg, eller om du skal ta kontrollen over den. Om du skal bestemme at den skal gå opp i røyk. Forsvinne fordi den var unyttig. Akseptere at det nok vil komme en mer eller mindre jevn strøm av unødvendige, vonde, plagsomme og demotiverende tanker i hodet gjennom livet. Og da samtidig forstå at dette bare er tanker.
En tanke er bare glimt av synapseoverføringer som blinkende sender erfaringsbaserte bilder gjennom følelsene dine. Velg da å bestemme over dem. Vise kroppen hvem som bestemmer. Vise at du selv kan velge å like lyden av trommene som dundrer fra den dryppende kranen. Faktisk så kan du erstatte irritasjonstanken med en avslappingstanke. Det er nemlig ditt valg hvilke tanker du skal mane frem og beholde og hvilke tanker du skal kassere.
Og der du tenker at du ikke får til, så kan du kassere denne tanken med tanken om at du får det til. Når og hvordan betyr mindre. Fordi du har resten av livet på å nå målene om best mulig helse i kropp og sjel.
Tolmodighet er en dyd.
Tanken om suksess er det du selv som velger å beholde. Husk at det nemlig er dine egne valg som bestemmer over tankene og ikke tankene som bestemmer over deg. Ta tilbake kontrollen fordi det er faktisk du som bestemmer hva som skal få lov å summe rundt å plage deg.
Ikke velg å la lyden av en dryppende kran plage deg og fylle deg med sinne og irritasjon, men erstatt dette med tanken om en søvndyssende lyd av meditativ ro. Lyden av dråper som fremkaller søvndyssende repetativ nærmest hypnotisk ro og fyller kroppen din med bestemt ro, varme og kontroll. For hver dråpe som faller blir følelsen mer og mer søvndyssende. For hver gang lyden fyller hodet ditt blir kroppen din fylt med følelsen av glede og mestring. Fordi du bestemmer over tankene dine. Du kan kontrollere dem. Fordi du vet at tanker er bare tanker. De kan ikke skade deg. Du bestemmer.
Den ligger der som en utydelig tåke. Fremtiden. Hva vil den bringe? Er det jeg som skal komme til den eller er det den som skal komme til meg? Og når kommer den egentlig?
Hva om jeg ikke klarer å se så langt? Hva om dagen i dag er nok. Og det samme med den som kommer i morgen. Ingen fortsettelse. Ingen sammenheng. Det begynner bare om igjen. Hver eneste dag.
Håpet om å bli bedre på en dag som denne, er der ikke. Store spørsmål om fremtiden, forklaringer om at «små ting, blir til sammen noe stort».
Hver eneste lille seier er med på å styrke meg. Sier de. Sier de som ikke har mine tanker og meninger. Jeg klarer virkelig ikke å fatte hvordan noen kan si det, mene det når jeg ikke føler det!
«Hva om jeg ikke vil jobbe, da!» Desperat slenger du det ut. Provoserende og konfronterende. Sta og bestemt. Ingenting kan endre det. Du har bestemt at tankene dine er den fulle og hele sannhet.
Jeg vet. Jeg vet hva som ligger bak. Den forbannede angsten. Usikkerheten som blir et enormt intetsigende teppe som kveler alt i sin vei. Lys, varme, glimt. Alt blir kvelt ned i det samme hullet. Der du tror du hører hjemme. Der følelsene dine er. Der finner du deg selv. Som oftest.
Så sitter jeg der og ser på deg. Tenker at noen andre må gi meg de riktige ordene. For hvilke ord skulle du ha valgt om du fikk velge? Og det ordet du valgte hadde en slik kraft at det kunne helbrede den som hørte etter? Hvilket ord skal man si, når ingen ord er kraftfulle nok til å løfte, reise eller helbrede? Hva gjør du da?
Tomt ser du. Fremover. Fremtiden er der. Et sted. Hadde du bare trodd på den. Hadde du bare trodd at den kan gjøre deg godt. At alt du gjør nå er med på å forme den.
Det betyr også at om du velger å ikke gjøre noe, eller om du ikke har et valg, ja da blir fremtiden som følelsene dine. Mørke, tunge og vanskelige å bære.
Gi meg heller ett tonn med stein. Heller den tyngste børen en mann kan bære og enda litt til. Bare jeg slipper å bære følelsene mine.
Bære framtiden min, som akkurat nå ingen ende vil ta.
Ok. Gammel vits, men her er en ny vri. Har du egentlig tenkt på hva dette kan bety? Altså det med en flue i suppen? Det KAN jo være at den trener på ryggsvømming. Det kan være at den tror den er på spa. Det kan til og med være at den ønsker å dø. Til å “gå i dyp en sjø” som det heter. Det vet man ikke. Man tar bare utgangspunkt i at den ikke hører hjemme i suppen. Man vemmes til og med litt før man vinker på kelneren for å fjerne dritten som har av ukjente grunner forvillet seg opp i suppen din.
“Flua spydde da han ble født” ble det sagt. Ikke så veldig ulikt alle andre spyfluer i samme årskullet. Forskjellen var da heller ikke så veldig stor. Han var ganske lik alle andre fluer. Rent bortsett fra en ting. Denne fluen var mer nyskjerrig og leken enn alle de andre fluebrødrene og fluesøstrene i fluetuen som var hjemmet deres.
Det var forresten en god plass for en flue å vokse opp. Langt ute på landet under et tre der villsauen hadde sitt domene, der lå klatten i ly for vær og vind. Der hadde fluen sitt barndomshjem. En flott klatt. Omringet av små kuler som han kunne lande på å trene sine flyegenskaper fra.
Det var fin fin sommer. Varmt og godt med mye sol. Det var en lykkelig tid for fluen. Han flydde rundt å koste seg med opplevelsen av frihet hver eneste dag. I ungdomstiden koste han seg med mange gode fluevenner og det var vel en og annen fluejente på veien også.
Det var da katastrofen intraff.
Det hele begynte ganske så uskyldig. Han fløy rundt lengre vekk enn han pleide. Han hadde aldri vært så langt hjemmefra som nå. Helt inne i sentrum av storbyen var hans sanser ekstra skjerpet. Han koste seg med den overfloden av matrester som ble dumpet rundt alle veier. Han bodde i deilig ferskt brød som kjøpmenn i byen hadde kastet i søpla. Han drakk fra de nydeligste sukkerdrikker som menneskene villig sølte rundt seg. Han tenkte at han var kommet til fluehimmelen.
Han møtte også andre fluer. Fluer som var hardnet av et langt liv i dette “land of plenty” . Fluen fikk etterhvert smaken på rent sukker.
Han levde godt på en stripe sukker daglig. Han merket ikke engang at han var blitt avhengig. Før en morgen da han våknet i en brusboks. Vingene var fuktige og klistrete etter det som måtte ha vært en svært fuktig natt. Han husket ikke noe. Han kjente seg uvel. Han tenkte et raskt sekund på hvorfor han var en spyflue. Og reagerte deretter som en ekte spyflue. Jeg har vel fått in flue nsa
tenkte den raskt og kjente seg enda dårligere.
Må ha en stripe sukker nå. Eller kanskje han kunne få tak i litt fluesopp om ikke annet.
Desperat krabbet han ut av boksen. Vingene måtte tørkes i vinden før han kunne lette og etter en liten stund klarte han såvidt å fly et par meter. Han landet på et ispapir og forsøkte å summe seg.
Etter å ha fått summe seg litt fløy han med skjevt blikk og i det som nærmest kan kalles fyllaflyging avgårde. Alle de andre fluene rundt ham slengte ned leppene å kalte ham narkoflue! Narkoflue! Han. Han som var en enkel spyflue fra landet. En som alle likte. En som betydde noe der han kom i fra. En som hadde kraft til å være en ledende flueskikkelse.
Redusert til en gateflue. Han, en narkoflue uten håp eller hjem. Deprimert surret fluen rundt. Han slikket grådig i seg de få stripene med sukker som lå foran ham de få gangene han fant noe, men de andre byfluene jagde ham fra sted til sted. Han var en utstøtt. En flue uten fremtid i en fremmed by.
Selv de godslige og hyggelige humlene slengte seg på i hylekoret mot ham. “Jævla bananflue” summet de i kor. Summetonen hang i ørene hans lenge den dagen.
Han summet og surret avgårde uten mål og mening. Han tenkte tilbake på lykkeligere tider og visste at den tiden var forbi. Han var en utstøtt. En narkoflue uten fremtid. Og han hadde ingen utsikter til bedring. Han tenkte på dette og fluetårer rant nedover følehornet hans. Plutselig traff han vannflaten. Tårene og den noe ustødige flyvningen hadde hindret utsikten og han traff vannflaten med et plask. Det var svært varmt i vannet og han følte seg svidd på kroppen.
Men smaken. Smaken var som regn fra himmelen. Deilig suppe med en smak av landet og lukten av villsau. Lykkelige tanker for gjennom ham. Han var kommet hjem. Han var klar til å reise. Med en siste summende lykkepust sank han inn i smaken av gourmetsuppe. Det siste han hørte var menneskestemmen langt borte “kelner det er en flue i suppen” han merket det ikke da han forsvant ned sluken…”buried at sea” men med en himmelsk følelse av lykke.
Fluens historie kunne ha endt på en annen måte. Hvis fluen hadde hatt den respekt den fortjente og ble møtt med den empati den som alle andre utstøtte også bør møtes med. Dette kunne vært hvem som helst. Også deg. Husk dette når man i ulike tilfeller møter dem man ofte regner som samfunnets tapere eller spyfluer. Uansett hvor man kommer fra eller hvilken bakgrunn man har så vis respekt for andre. De fortjener faktisk det. De er alle født uskyldig enten det er i leverposteien hos kong Salomon eller i en klatt fra en villsau under et tre langt borte på landet.
Begge deler kan være nydelige. Det spørs helt hvordan man har det ikke sant?
Jeg tenker tilbake til den tiden da soloppgangene fylte meg med glede og optimisme. Da hver dag fylte meg med lyst til å stå opp og møte en ny dag. Da selv regn og sludd bare prellet av meg da det møtte smilet jeg hadde i hjertet.
Mange sliter med å kunne motivere seg for nye soloppganger. Det hjelper ofte ikke uansett hvor sterkt solen skinner. Hvis du har det slik når du våkner om morgenen så husk på at det finnes noen muligheter til å se ting annerledes enn mørkt.
Noen møter nye dager med kraft og pågangsmot. Dette gir dem kraft og styrke tilbake. Hvis man har omgivelser som er i stand til å gi deg dette tilbake selvsagt. Andre igjen har ikke lenger denne styrken fordi omgivelsene man daglig oppholder seg i har forandret seg til noe annet enn det som fyller morgenen med solskinn. Da føles hver dag som regn.
Det behøver slett ikke være egen sykdom som er årsaken til at man føler det slik. Det kan være at omgivelsene dine spiser opp den glede og det pågangsmot du en gang hadde.
Ofte ser en dette i forbindelse med endret arbeidssituasjon eller i forbindelse med uenighet i dine omgivelser eller det kan bunne i sykdom. Det kan egentlig være hva som helst. Hva det er vet bare du selv.
Morgenen blir da en solnedgang i hjertet og ikke en skinnende soloppgang som gir deg det lyset du trenger for å skinne. Solnedgangen brenner opp og tilslutt er det bare en tynn stripe med glød igjen før den slukner helt og senker deg som person ned i horisonten.
Natten kjennes svart ut. Kald og alene vandrer du rundt i eget liv. Skinnet fra gatelykten gir bare akkurat nok lys til at du skimter et hus der fremme. Gjennom regnet trasker du. Uten en sikker retning på den veien du går. Du vet egentlig kun at du forsøker å gå mot det ene lille lyset foran deg et sted. Du kan kun håpe på at ingen slukker det lyset også.
Husk da at like sikkert som at solnedgangen kom, like sikkert vil soloppgangen atter komme. Når den kommer har du ikke peiling på, men den kommer.
Samfunnet i dag er opptatt av at ting ikke skramler og lager bråk. Hvis pæren ikke lyser så sterkt lengre så må den skiftes. Den gamle pæren kastes og en ny settes på. Samfunnsaktørene er superflinke til å finne løsninger og glatte over ting som er krøllete. Et glatt, samfunn er et bra samfunn. Faller man liiiitttt utenfor dette, har man liiiitt krøller her og der, skrangler det liiiitt for mye så går solen ned for aktørene rundt deg. Resultatet blir at mennesket forsvinner. Du som person med dine erfaringer og din skinnende glød forsvinner inn i solnedgangen. Var det slik det var ment tro?
Nei selvsagt ikke.
En ny soloppgang titter opp over horisonten. En horisont som er en noe annen enn den du våknet til i går. Du valgte å forbli litt krøllete i stedet for å gå arm i arm med fandens oldemor på veien mot et kaldt, sterilt og mekanisk miljø der gambling, posisjonering og kunstige lamper sørger for soloppgangene.
Du valgte å endre ditt miljø fordi det mørket du våknet i ikke var slik det skulle være. Du valgte å gå opp på fjellet og du valgte å se en annen horisont foran deg. Bare for å oppdage at det finnes mange andre horisonter der fremme som er fylt med et annet og mer rederlig og ekte lys.
Husk det du som bare våkner til desperate forsøk på å skyve ting under teppet. Du som våkner til synet av desperate mennesker som fyker rundt å forsøker å glatte over det som er krøllete, som skrangler. Husk det du som våkner til depresjonens solnedgang istedet for livgivende lys fra energien som ligger i en fantastisk soloppgang.
Husk det at noen ganger er det helt greit å være litt krøllete. Det er helt innafor å være litt skranglete og selvsagt kan man også velge å snu seg, klatre opp et annet fjell og se utover andre horisonter. Fordi solnedganger ofte skaper et finere lys og vakrere glød enn soloppgangen.
Alt er mulig å endre til det bedre. Finn ditt lys og la det brenne for det du som person tror på. Selv om lyset står der alene i mørket så vil det alltid være noen som ser det og følger lyset. Ikke vær den som slukker lyset slik at gløden forsvinner, men reis deg og møt alle i et nytt og bedre lys. Det er ditt valg vet du.
Vekkerklokken ringer. Skoledag. En litt annerledes skoledag. Jeg står opp og lager litt kaffe, tutler rundt, rydder litt. De andre reiser i vei til jobb og skole. Men ikke meg og deg.
Jeg begynner å bråke litt, rydder litt bråkete kan man si. Ser til at døren er åpen opp til 2 etasje så jeg er sikker på at du hører meg. Vet du trenger tid for å våkne. Våkne på en god måte. Viktig, for i dag er det skoledag.
Etter hvert går jeg opp. Rolig og mild i stemmen. «God morgen». Svaret jeg får avgjør hvordan dagen blir. Tonefallet, lett eller tungt? Raskt eller stille? Du vet at det er skoledag, trenger ikke minne deg på det. Uroen for dagen har du hatt lenge. Den bygger seg opp enten du vil eller ikke. Ikke fordi du ikke liker skole, men det er så vanskelig å være klar, konsentrert, holde angsten borte, ha kontroll over situasjonen. Kontroll over deg selv.
Vi har hjemmeskole. Snart kommer læreren. Du finner frem oppgavene dine. Du gleder deg litt. Du har svart på spørsmålene. Kort. Svarer bare på det de spør om, men vi vet du kan så utrolig mye mer. Et leksikon!
Det ringer på døren. Vil du åpne? Nei, ikke i dag. Men det gjør ingenting, du åpnet forrige gang. Min tur i dag.
Blikket ditt borrer seg gjennom gulvet. Luggen henger over ansiktet ditt som et skjold. Enda ett.
De vanlige frasene blir sagt. Du liker ikke det. Småprat. Vanskelig å vite hva man skal si. Orker ikke spørre om vær og vind. Bedre å se ut vinduet selv. Kaldt i dag! Blåser det ute? Var det glatt på veien?
Ja! Ja! Ja! Bli ferdige! Ikke noe snikksnakk, la oss sette i gang!
Boken din ligger klar på bordet og venter på å bli lest.
Læreren spør, ser på deg og venter på svaret. Du ser ned, og svarer. Kort og litt tomt.
«Hvordan har du det?» «Var det vanskelige oppgaver?» «Hva har du gjort på siden sist?»
Altfor stort! Altfor mye! Klarer ikke å fortelle alt som har skjedd siden sist. Klarer ikke å fortelle om følelser, for de er jo så mange, alle veier!
Jeg ser at du begynner å stresse. Begynner å gni på tommelen, søker blikket mitt. Jeg tar litt over. Sånn som jeg pleier når jeg ser at det stopper opp, ser det er like før du gir opp og eneste utvei er å gå.
Det er derfor jeg sitter der. I sofaen. Ikke fordi jeg ikke har noe annet å gjøre. Sitter å strikker. Vet at du søker blikket mitt, innimellom. Gir deg blikket, for å gi deg trygghet til å klare å sitte litt. Og inni mellom gjør jeg det ikke. Når jeg hører at samtalen mellom dere to er fin.
Jeg vet hva som kan trigge deg til å bli engasjert. Vet hvilke knapper som kan trykkes på, og når. Det er en hårfin balanse mellom å støtte deg i samtalen og å trekke meg når jeg skal. Ingen andre enn de som vet hvorfor, kan skjønne dynamikken som skjer. Når vi sitter der. Vi blir et team, meg og læreren. Og du.
Plutselig treffer vi! Med et spørsmål om spill, favoritt tv-serien eller PC.
Blikket ditt løftes, du stryker luggen din bort, kremter litt og begynner. Ryggen blir rak, du «glemmer» å søke blikket mitt. Du svarer ikke lenger kort. Du forteller. Detaljert. På både inn og ut pust. Flere spørsmål. Flere svar.
Med ett er ikke det lenger bare korte svar på spørsmålene fra læreren, men også mer. Du gir mer. Historien blir fortalt, spontant og med eget driv. Spørsmålene blir færre, det er ikke nødvendig lenger. Vi fant knappen.
Så er du ferdig. Sliten. Utslitt. Tørr i munnen etter å ha fortalt om så mye. Vi puster litt ut vi og. Blikket ditt søker meg og jeg nikker. Du reiser deg, hode blir bøyd igjen og ryggen krummes. Du går opp og lukker døren etter deg. Tilbake sitter vi, læreren og jeg og vet vi har fått være med på noe stort. Stort for oss som har sett deg når du ikke har klart noe, når angsten har lammet alt. Til og med pusten.
Stort. Enda ett skritt opp.
Vi småprater litt, jeg og læreren. Planlegger neste skoledag, avtaler tid. 1 uke til neste gang. Nye oppgaver.
Igjen blir det stille i huset. Rydder bort kaffekoppene. Går bort til trappen. Vet at du har lagt deg, utslitt. Tung pust bekrefter det. Du har sovnet.
Jeg lukker øynene i noen sekunder og håper så inderlig at du kjenner seieren. At du klarer å se det like stort som oss. At veien til målet vårt, er gått 1 skritt lenger i dag. At kreftene dine i dag er blitt brukt til noe stort. Selv om kroppen din stritter imot.
Jeg slår øynene opp. Kjenner på den nye dagen. Min dag i dag. Kjenner at jeg ikke har særlig lyst til å stå opp riktig enda. Kjenner at jeg burde fordi kroppen krever at jeg beveger den.
Med et aldri så lite sukk står jeg langsomt opp og tusler inn i dusjen.
Jeg kjenner at det varme vannet omslutter meg og jeg føler på at leddene løsner og smertene forlater kroppen sammen med dampen fra dusjen. Det kjennes bra. Jeg har imidlertid fortsatt ikke lyst til å komme meg igang. Jeg burde ha en treningsøkt. Vil ikke så jeg bare bestemmer meg for å gjøre akkurat det.
Starter møllen og begynner å gå i rolig tempo. Etter ti minutter øker jeg farten og jogger rolig i takt med 80talls heavyen som durer i ørene på meg. Jeg kjenner at kroppen begynner å fungere bedre. Humøret stiger etterhvert som endorfinfesten i hjernen når nye høydepunkt. Full fest i hjernen gjør sinnsykt godt for resten av kroppen.
Jeg tenker med meg selv at jeg gleder meg til våren med bedre vær slik at jeg kan gjøre dette ute. Men akkurat nå trives jeg godt med å gjøre det i heimen. Hverdagsaktivitet som en liten eller lang løpetur på mølla eller 50 ganger opp trappen til andre etasje? Har bestemt meg for å gjøre begge deler. Jeg starter med å ta 3 trinn om gangen. Sakte slik at hvert steg blir som et utfall. Femti ganger kjennes bra i lårene.
Jeg tar så 50 repetisjoner tåhev. På hver fot. Før 50 på samlede ben. Der brenner i leggene, men dette gjør underverker for løpetreningen din. Iallefall hvis du er vant til å løpe på forfoten.
Jeg avslutter med så mange armhevinger jeg klarer. 10 sekunder pause. Så nye armhevinger så mange jeg klarer. Den siste omgangen klarer jeg knapt å løfte kroppen en eneste gang. Jeg er ferdig. Jeg unner meg en ny varm dusj. Fordi jeg fortjener det. Bare for å fjerne de siste smertetegnene fra leddene mine.
Ville ikke trene i dag. Gjorde det likevel bare på trass. Det kjennes fanden så bra! Anbefales på det sterkeste.
De to foregående innleggene på bloggen som du kan lese del 1 her og del 2 herhandler i hovedsak om hvordan tilværelsen kan føles når livet har blitt litt for vanskelig å klare å stå oppreist. Hvordan urettferdighet og andre ulike faktorer kan både gi og ta fra en det som du oppfatter som de viktigste tingene i det livet du lever. Akkurat i dag.
En av de kanskje vanskeligste oppgavene i livet er å kunne klare å snu vonde tanker og opplevelser til noe som løfter deg opp og frem. Til noe som styrker deg som menneske og gir deg de nødvendige verktøy til å komme deg videre i livet.
Dette er ofte en halsbrekkende og vanskelig øvelse som krever en livsstilsendring på et ganske avansert plan. Oftest når man sliter med å komme seg videre i livet kan det skyldes opplevelsen av nederlag, sorg eller manglende støtte, respekt og aksept i det man holder på med.
For alle som har erfaring med denne type negative hendelser i livet, er det lett å opparbeide seg en betydelig mengde dårlig samvittighet.
Sammen med et ikke eksisterende selvtillit eller selvbilde, raserer de ethvert forsøk på å karre seg opp igjen i knestående. Man blir lett liggende og forsøke å helbrede tapet.
Så ligger man der da. Uten verken evne eller lyst til å reise seg opp igjen. Man har heller ikke de verktøyene man gjerne skulle hatt for å klare å reise seg. Det enkleste er bare å grave seg ned og unngå. Unngå å møte vanskelighetene som satte fot på en og felte en slik at fall var uunngåelig. Man ser seg om etter hjelp til å reise seg. Kanskje en eller annen kunne gi av sin barmhjertighet og hjelpe deg opp?
Men, nei. Ingen er der for å hjelpe. Så man velger å bli liggende.Man tenker at det er andre som må hjelpe en opp.
Men har du tenkt på en ting? Det å tro at man alene er avhengig av andres hjelp, kan gjøre at du ikke klarer å hjelpe deg selv? Med hjelp fra andre kommer du deg opp, men når hjelpen smiler og går og du er overlatt til deg selv, så er faren for å falle igjen stor.
Det er kanskje fordi du har fått utlevert hjelpemidler av en kompenserende art. En som holder deg stående eller kanskje vipper deg opp, men treningen til å klare deg selv mangler.
Du trenger strategier som er nødvendig for å komme deg opp for egen maskin og gjør deg i stand til å finne en balanse som gjør at du ikke trenger å falle. De strategiene mangler!
Dette er en kjent problemstilling i hele helsenorge. Det finnes mange fine planer og mange gode intensjoner, men i praksis så deler man ut kompenserende tiltak i stedet for å trene mennesker til å reise seg først. Man driver brannslukking der man heller burde drevet med brannforebygging.
Så hva skjer da med deg? Du som har falt og ikke kommer deg opp igjen? Du som trenger trening for å klare dine daglige oppgaver. Som trenger å styrke balansen slik at selvtillit, angst og nedsatt selvbilde kan tas bort? Uten kompenserende hjelpemidler, men med den hjelpen som gir deg balanse i livet?
Som vanlig har jeg ikke et fasitsvar, men kan fortelle dere hva jeg selv ville ha gjort. Først og fremst så ville jeg anerkjent min egen situasjon. Mange sliter med å finne løsninger i livet fordi de ikke helt selv ser at det finnes vanskeligheter. Altså de har valgt å skjule sine problemer så godt at man ikke ser dem. Men man må da være klar over at slike ting er som gjedder i et ørretvann. De er hele tiden oppe og vaker for om mulig ta et nytt jafs av selvtillit og ditt velbefinnende.
Anerkjennelse av egen situasjon er viktig synes jeg for i det hele tatt kunne starte egentrening mot det å komme seg opp igjen.
Anerkjenn også at man noen ganger bør utredes av lege for om mulig komme seg inn i et system som MÅ TIL for å fjerne noen hindre slik at trening kan starte. Herunder ligger det aksept av man noen ganger trenger medisin for å komme seg videre. Dette kan sees på som et treningsutstyr og ikke nødvendigvis et kompenserende middel. Her trenger man nemlig noen ganger en PT. Se på legen som en PT som får deg i gang. Er du misfornøyd med legen så skift. Er du ikke enig med legen så diskuter med flere og innse også muligheten for at du selv kan ta feil og de har rett.
SÅ til det kanskje viktigste av alt. Ikke la dine nærmeste få hjelpe deg. La de i stedet kun få lov å være støttende! Dette betyr at du må la de få vite hva det er som er problemet, men at du selv MÅ være den som trener. Men, gjerne med MYE oppmuntrende heiarop fra sidelinjen. En god fanskare kan være forskjellen på gull eller sølv.
Vær åpen om dine vanskeligheter selv om det er vanskelig noen ganger. Spesielt hvis man opplever å ikke bli forstått eller validert fra dine omgivelser. Åpenhet rundt psykisk sykdom eller selvbilde/kroppsbilde og livsstilsendring kan være essensielt for å kunne starte trening mot å få det bedre. Samtidig som man gjerne må ta imot all mulig støtte, så er det MINST LIKE VIKTIG å innse at dette er en jobb du selv må gjøre. Andre kan ikke bære vektene dine. For å bli sterkere må du løfte dem selv. Utallige ganger inntil du er blitt så sterk at du klarer ting du ikke trodde du klarte før. HUSK AT DETTE ER MULIG! Dette er fullt oppnåelig for alle mennesker som sliter. For noen tar det bare litt lenger tid. Og det å akseptere at ting tar tid er viktig. SI til deg selv at TID har jeg nok av. Jeg har et helt liv å leve og en gang skal jeg være der. På bena. Ikke sett deg tidsmål for sjansen er stor for at det tar lengre tid enn det og da er det lett å gå på trynet igjen.
Mitt mantra er «Bedre helse, resten av livet» da har jeg ingen press om at jeg skal nå slik og slik innen det og det.
SÅ selvgjort er absolutt velgjort. Ikke vent med at andre skal hjelpe deg. Du må selv lære å ta initiativ til bedring. Akseptere at ditt NYE LIV startet i går. I dag fortsetter du og du arbeider med en ting av gangen. Ikke forvent at dine nærmeste skal bære deg fremover. Dette blir da et kompenserende tiltak og ikke et rehabiliterende tiltak. Da når du sjeldent målet. Bær dine vansker med stolthet og fortell omverden at du er på vei til noe bedre. Dette kan være en prosess der gamle vekter må kastes i søpla og nye friske vekter og løfteteknikker må skaffes?
Her mener jeg at det noen ganger nytter å si til seg selv. Hvor mange år har jeg hatt det slik? Har noen av de gamle teknikkene virket? Har noen av de gamle kurene virket? Ikke det nei? Kanskje det da er på tide å legge bort noen gamle sannheter som egentlig viser seg å være fulle av løgn?
Man kan ikke hjelpe andre før man er i stand til å hjelpe seg selv. Man kan ikke elske andre før man er i stand til å elske seg selv. Så begynn med å elske deg selv så mye at man trener på det hver dag. Hver eneste dag. Fjern gamle løgner og tanker om hva som virker og ikke virker. Se på livet med nye øyne. Du skal ikke redde verden lenger. Du skal bare redde deg selv.
