Ensomhet har mange former. Urett gjort, likeså. Urett gjort kan enkelt unnskyldes med at man tar ting til etterretning. Dog uten å verken innrømme skyld eller langt mindre endre på noe etter at soldaten har falt. Gjort er gjort liksom. Med iskald beregning sendte man avgårde skuddet som nesten tok livet av den fremmede. Med ignoransens edle øksehugg lot de ham ligge i grøften. Slengt fra seg for å dø.
Men den fremmede døde ikke. Han utviklet kun sin egen evne til å leve uten det livgivende vannet. Uten den næring som skulle til for å vokse til beste for ørkenens blomster som av ulike grunner trengte næring.
Den fremmede har ikke alltid vært en fremmed. Men årelang reise gjennom en ørken uten verken nok vann eller gjødsel gjorde sitt til at han langsomt ble en utstøtt blomst. Endte opp mer som en kaktus enn en orkide’.
Slik går det ofte med blomster når de ikke gis den næring de behøver for å vokse. Og blomstre. Man blir lett den fremmede. En ensom rytter i en tørr og uinspirerende ørken. En ørken der lovløse skyter på alle fremmede som prøver å vanne de få orkideene som finnes.
Den fremmede sleper seg videre. Alene med megetsigende blikk kastet mot seg fra kaktusene som bare er der. Bare står der uten å ha noen annen funksjon enn å opprettholde klisjebildet om en ørken der blomster ikke gis anledning til å gro. Der kampen mot blomstrende enger vil ta fra dem den ene muligheten de selv har til å skinne som livgivende sol. Istedet blir de til stekende ørkensol med kun det for øye å tørke ut livsgrunnlaget for de som fortsatt kan blomstre.
Den fremmede reiser videre. Til hva vet han ikke, men reisen gjennom ørkenen har han gjort før. Kunnskapen han har plukket opp på reisen tar han med seg til den eller de som er villig til å gi den fremmede den næringen som trengs for å blomstre.
Det finnes mange ørkener der ute. Og det finnes anleggsgartnere som er villig til å styre mot blomstrende enger. Som trenger menn og kvinner lik denne fremmede. Med kunnskap nok til å ta vare på de enkeltblomster som finnes. Som vil gi den fremmede mulighet til å bli en bekjent, en venn, ja kanskje bli hans venn som tar vekk den ensomhet som har vært fremdyrket hos ham over svært mange år. Der skudd fra urettferdighetens pistoler gang på gang har truffet ham. Alene har den fremmede vandret i denne ørkenen. Tilsynelatende med et og annet støttende og oppmuntrende ord på veien, men stillheten har vunnet over rekkevidden til støttende ord. Stille blir det når ørkenens gartnere kommer for å pleie sine kaktuser å sørge for at ingen av blomstene får blomstre slik at de selv må stå i skyggen.
Den fremmede trekker pusten for siste gang. Han holder hånden ut og ser mot himmelen. Alene står han der. Ser utover det tørre landskapet. Blir det regn tro?
Langsomt treffer støvlene bakken. Sakte går han fremover. Et lite skritt om gangen. Han begynner å kjenne til spillet som foregår. Små støvskyer virvles opp rundt støvlene idet hælen treffer bakken og sporene klirrer i den tunge luften i denne støvete spøkelsesbyen.
Hovedgaten i denne gudsforlatte byen er nesten folketom. Et kaldt gufs fra prærien fyller frakken hans med iskald frykt. Han har imidlertid vært her før. Han vet hva som kommer. Tre ravner flyter sakte over himmelen og luften rundt dem fylles av hånlige skrik som bare for å understreke hvor sympatien ligger.
Sakte går han i retning av saloonen. Med et fast og bestemt rykk trekker han døren opp og går inn i rommet. Stillheten er øredøvende. Mannen ved pianoet reiser seg og forlater rommet med raske steg. Han som satte tonen sammen med sin bror, eieren av saloonen og barkeeperen snudde seg vekk. Ville ikke ha noe med den fremmede å gjøre. De forsvant raskt uten et eneste ord. Lukten av feighet sprer seg i hele rommet i det de snur seg vekk og går.
Mannen ved veggen bak bordet fortrakk ikke en eneste mine. Han flippet kortene sine tett inntil seg og det var tydelig at han visste hva han gjorde. Dette hadde han gjort før. Dette spillet kunne han.
Hallo fremmede! Hva med et slag kort?
Den fremmede så lenge på ham før han svarte. Et slag kan vel ikke skade?
Han satt seg ned og kortene ble delt ut. Den fremmede følte seg ukomfortabel. Han sanset at ikke alt var som det burde være.
Litt usikkert kikket han seg bakover over skulderen. Han lente seg litt mot høyre bare for å kjenne tyngden av kunnskapen som hang tungt på hoften hans.
Mannen med kortene la dem ut på bordet. Tre ess lyste mot den fremmede. Selv satt han på fullt hus. Han nølte litt før han la kortene sine på bordet. Stillheten var som en tykk grøt i rommet. Han var klar.
Han stirret på mannen med ryggen mot veggen. Visste at mannen foran ham hadde fordelen. Døren bak den fremmede gled opp og det skarpe smellet fra svik gjallet i rommet. Den fremmede rakk ikke å forsvare seg, men sank sakte sammen. Han visste at han ikke burde sitte med ryggen mot døren.
Smerten fra svik og bedrag spredte seg rundt hullet i ryggen. Blodet som forlot kroppen sved som en bitter frukt som dryppet ned i såret. Livet han kjente, ebbet sakte ut. Mannen med kortstokken presset frem en liten grimase som skulle forestille et smil. Faren over for denne gangen. Another one bites the dust.
Roen senket seg raskt i spøkelsesbyen. Alt var tilbake til normalen da den fremmede ble kastet i grøften nær boot hill. Der var han i selskap med flere andre som gjennom tidene hadde forsøkt å utvikle ro og orden i denne noe lovløse byen.
Tilsynelatende livløs ble han slengt ned i en grøft. Denne fremmede med gode intensjoner glippet med øynene. Han trakk pusten og karret seg opp. Han tenkte med seg selv at de fikk ham ikke denne gangen heller. De hadde fått et overtak og satt en kule av svik i ryggen på ham, men den fremmede var ikke ferdig. Han hadde bare reist videre.
Neste gang skulle han sitte med ryggen mot veggen. Neste gang.
Høyt blodtrykk eller hypertensjon er ikke en sykdom i seg selv, men en tilstand som ofte kan lede til andre og svært alvorlige sykdommer hvis man ikke får behandling. Faktisk viser det seg at 4 av ti nordmenn ikke har peiling på hva deres eget blodtrykk er. Dette er svært bekymringsfullt og kan få svært alvorlige konsekvenser for mange.
Hjerneslag, hjerteinfarkt og nyreskader kan oppstå som følger av høyt blodtrykk.
For min egen del som arbeider mye med rehabilitering etter hjerneslag er jeg pinlig klar over hvilke følger dette kan få for den enkelte. Alt fra plutselig død til det å være avhengig av rullestol, hjelp til å spise, mat gjennom slange, tap av språk og nedsatt kognitive funksjoner kan være følgene av et hjerneslag.
Dette er noe man absolutt ikke vil ha folkens!
Den beste måten å unngå dette på er naturligvis å forebygge på best mulig måte. I Bergens Tidende i dag står det en artikkel om at ja, nettopp 4 av 10 nordmenn ikke kjenner sitt eget blodtrykk og hvilke konsekvenser dette kan få.
Jeg som arbeider med dette både forebyggende gjennom friskliv, og rehabiliterende etter at skader har oppstått, kjenner meg ganske så fortvilet når jeg ser hvilke skader på enkeltpersoner som KUNNE VÆRT UNGÅTT hvis fokus ble satt inn på forebygging.
Livsstilen vår er en av flere faktorer som kan lede til høyt blodtrykk. Måten vi selv velger å leve på vil noen ganger ta livet av oss. Den desperate jakten på lykke og nytelse leder ofte mange til feile strøk av byen. De lar seg lokke inn i bakgatene i livets by der kneiper og stuer med farlig god mat regjerer. Der røykfylte små restauranter og overforbruk av alkohol, røyk og usunn mat styres av livsnytermafiaen som regjerer disse smugene.
Grafittien som blinker mot oss fra strøkets vegger er blankpolert og tidsriktig. Flasher mot oss for å selge en livsstil som forteller oss at det er fanden så deilig å bare leve. Ikke tenke på morgendagen, men nyte mye og mangt i mengder.
Grafittien spyr ut sine korte konsise meldinger også på nettet. For mange er det ikke en grense i det å nyte og da blir nytingen til misbruk.
En klok mann eller dame sa en gang noe om «Alt med måte». Det er fine ord, men hva ligger egentlig i ALT?
Er «alt» lov? Bør man som livsnyter ha lov til å nyte absolutt alt eller har man lov til å ta noen enkle valg i livet som gjør at man kan nyte så lenge som mulig og ikke bare så mye og så raskt som mulig?
Jeg regner meg selv som livsnyter. Mitt mål er å bli 167 år gammel. Pluss eller minus noen år selvsagt. Alt med måte! Om jeg klarer å nyte livet så lenge er vel noe usikkert, men jeg skal jaggu gjøre et godt forsøk.
Da jeg var ung sa vi gutta alltid til hverandre når vi gjorde noe usunt eller tidvis ulovlig: «Dø ung og bli et vakkert lik»
Det var litt sånn enten eller. Enten var man i live og levde til det fulle, eller så var man død og det var jo litt kjedelig for den dèt gjaldt.
Med årene kom der sigende inn litt visdom. Sakte men sikkert kom den krypende inn over en som tåke fra havet. La seg som et teppe over en og fylte en med halvparten fryd og halvparten skrekk. Visdommen min var blant annet å se livet på en litt annen måte. Jeg hadde overhode ikke lyst til å bli et vakkert lik lenger. Nei jeg måtte på en eller annen måte forebygge en litt for tidlig død. Og samtidig opprettholde livskvalitet og evnen til å nyte livet med alle dets smaker og krydder.
Jeg tenkte tilbake på «alt med måte» Hvis jeg skiftet ut «alt» med «en god del» var jeg vel likevel innafor!?
Jeg tok på et tidspunkt noen livsstilsvalg og sluttet med det som åpenbart tok livet av meg, samtidig som jeg beholdt deler av det som skulle nytes. Bare ikke i så store mengder som før. Måtehold var stikkordet. Måtehold på noen områder og fjerning av de tingene som var verstingene på listen. Slik som frityrstekte ting, røyking, hurtigmat og en kraftig reduksjon i SALTMENGDEN.
Samtidig begynte jeg med kanskje det viktigste tiltaket etter dette. Jeg gikk til lege regelmessig for å få sjekket alt mulig. Også blodtrykket. Og selvsagt var det for høyt. Jeg var altså i en risikogruppe for å kunne bli en av de jeg selv behandlet som ergoterapeut innen nevrorehabilitering.
Jeg hadde ikke noe valg. Endring av livsstil er en nødvendighet hvis man skal ha et mål om å bli 167 år gammel. + – selvsagt.
Regelmessig trening i tillegg til å nyte livet med forsiktighet og med måtehold er den viktigste årsaken til at folk overlever hjerneslag og faktisk klarer å rehabilitere seg tilbake til et relativt normalt liv.
Men viktigst av alt så vil det forebygge nevnte sykdommer MYE mer enn folk flest er klar over. Ta dine livsstilsgrep nå og start en prosess der du faktisk blir i stand til å nyte livet så lenge som mulig.
Det er ingen grunn til å dø ung bare for å bli et vakkert lik!
Hva livet bringer, er det heldigvis ingen som vet. Vi vokser på prøvelser og vi kjenner at vi lever når vi får dager som røsker godt i roten. Det er dette vi er laget for, vi mennesker. Laget for å takle, tåle og lære av erfaringene. De ligger seg i sekken som vi alle har med oss hvor vi enn er i livet.
Vi velger veien vår etter hvilket menneske vi er. Er vi praktikere? Er vi teoretikere? Er vi en av dem som ønsker å gi, gi til dem som blir så uendelig glad for så lite. Små gleder som blir til vill jubel?!
Det er det beste jeg vet! Å se mennesket ovenfor meg JUBLE av glede, fordi vi setter på favoritt musikken eller gjør noe så rart som å spise dessert før middag.
Jeg elsker følelsen det gir meg når jeg kan være viktig for noen. Ja, for hvem ønsker ikke å være det? Være en av dem som kommer så nært, ofte nærere enn de nærmeste.
Er så utrolig ydmyk, som har fått velge min vei og funnet akkurat det som gir meg så utrolig mye glede, alvor, ansvar og ikke minst følelse av å kunne gjøre en forskjell.
Å komme så nært at man nærmest tenker tankene før de er tenkt, ser før andre ser og hører mer enn det som sies.
Et stort ansvar å få. Å drive et annet menneske som ikke kan drive seg selv. Å finne balansen mellom å lede an der det er vanskelig, å slippe opp når det trengs.
Utrolig takknemlig for at jeg har blitt utfordret i mitt arbeide, lært, veiledet og blitt gitt mye kunnskap. På mange plan. Det har gitt meg en styrke og tro på meg selv til å kunne ta avgjørelser, gjennomføre og handle. På vegne av andre og nå på vegne av gutten vår.
Er så utrolig takknemlig for at andre mennesker har villet satse. På meg. Ville delt av sin kunnskap, vennlighet og vennskap.
Så utrolig heldig man kan være!
Jeg savner likevel å være en del av noe. Oppleve gledene til andre, over små ting som gjør en så inderlig varm når man oppdager det sammen med dem.
Men, akkurat nå? Akkurat nå er det ikke rom for det. Nå skal jeg bare være mamma. Og bare for å få det sagt: «Det er ikke bare, bare!»
Den gangen man seilte årlig over biscayabukten og så vidt klarte seg i stormer rundt Kapp det gode håp.
Det var den gang menn var menn. Det var et hardt og tøft miljø om bord på skuten som seilte på de syv helsehav den gangen. I vanskelige situasjoner ble man belønnet for å være kreativ og fast bestemt. Man ble belønnet med respekt når beslutningene ble tatt før de ble et problem for kapteinen. Etter uker og måneder om bord ble man herdet av havets piskende reprimander når noe gikk galt. «Kjølhal dekksgutten!» Det kunne bli slengt mot en og man skjønte at det fort kunne bli en realitet. Kapteinen ville at mannskapet skulle sees, ikke høres.
Det betydde at mannskapet kunne sine ting og skipet var i de beste hender. Kapteinen var den som ledet skuten i all slags vær. Han var bindeleddet mellom rederiet og skuten. Det var hans jobb å skaffe best mulig mannskap. Og å få dem selvstendig så raskt som mulig. Det verste en kaptein visste om var jyplinger av dekksgutter som løp rundt å skulle ha råd og hjelp til de minste ting om bord. Derfor hadde man erfarne båtsmenn og i verste fall en strebersk styrmann som visste hvordan han skulle få matrosene til å styre skuten uten å blande inn kapteinen for alt slags unødvendig tøv.
Her gjaldt den sterkestes rett. Det var ingen kjære mor på dette havet. Her rådet også en sterk og gjensidig respekt, kameratskap og evne til å yte sitt aller beste pluss litt til under kapteiner som visste hvordan de skulle lede et skip.
Disse skutene var ettertraktet. Dyktige sjøfolk kom fra fjern og nær for åarbeide på båter der kapteinen og rederiet hadde god inntjening på grunn av at mannskapet var dyktige. De manøvrerte over stormfulle hav og under vanskelige forhold både natt og dag i stiv kuling rundt Kapp Horn og i sterk storm utenfor Spitsbergen.
De båtene med dårlig mannskap og ubesluttsomme ledere og kapteiner, ja de gikk ned.
Samholdet ble styrket gjennom landlov. Da mannskapet ble gitt landlov og havnet i alle slags rare og farlige situasjoner hjalp man hverandre, støttet hverandre uten bønn og hjalp hverandre mot alle de urettferdige og feige angrep som man ble utsatt for i havneområdene rundt om i verden. Sårene fra disse turene ble den gang regnet som hedersbevisninger.
Som «dette kuttet fikk jeg i havnen i singapore i 72»«kulehullet her er fra en kneipe i shanghai 74» Og «denne tatoveringen er fra statene i 79»
Så noen ganger gjennom livet kan en gammel sjømann som seilte på ulike hav rundt omkring i ulike farvann, som kjente til bunnforhold og hvert eneste sjømerke rundt Norskekysten, som var vant til at mannskapet skulle synes ikke høres, som visste hvordan trosser skulle festes, kjetting skulle legges og ølet skulle drikkes, ja noen ganger kan den gamle sjømannen tenke at slik skulle det jaggu ha vært mange andre steder også innimellom. Det var noe helt annet i storm rundt Biscaya. Den gang menn var menn!
Det stikker i brystet når jeg reiser meg. En liten fugl på skulderen letter mens den skriker ut hjertesvikt! Neh, ikke denne gangen heller heldigvis. Jeg puster lettet ut, mens hostekulen jager gjennom mellomgulvet. Det er nok kun muskulært som legen sa sist jeg var der. For tre år siden. Helsikes hoste, men jeg tror egentlig at det er med å styrke magemuskulaturen min? Vet ikke men det kjennes sannsynlig.
Sitter jo her hjemme og ser på tv boksen. Kona maser om livsstilsendring og treningssenteret. Spinning og yoga, pilates og løping i skog og mark. Vedder på at hun ikke har peiling på at slike ting kan være direkte livsfarlig for voksne mannfolk i min alder?
Vedder på at hun ikke vet at det å ha magebelte, hengepupper og skvalperæv faktisk er et symbol på makt i noen kulturer? Husker bare ikke hvilken kultur.. men en eller annen i alle fall.
Dessuten så er dette uaktuelt da det er lite mandig å iføre seg kondomdress. Man er da for faen MANN!
Jada, har nok sett disse selvmordskandidatene i 50 årene løpende langs landeveien i all slags vær. Og har også hørt på nyhetene at folk i den alderen stuper som fluer når de sykler, løper og på død og liv skal være med i triatlon og slikt vanvidd. Har nok fått med meg at skadestuene rundt omkring fylles ekstra opp når fjols til fjells fyker over 7-fjellsturer og andre toppturer i regi av diverse turgale lag og organisasjoner rundt det ganske land!
Kona mener for øvrig at jeg burde komme meg i gang med livsstilsendring så snart som mulig. Hun minner meg på at jeg hadde lovet noe om «inntil døden skiller oss» Men det er da ikke meningen at dette skal skje lenge før tiden. Se til pitlande å komme deg til legen for en 100.000 kilometerservice! Det var ikke et spørsmål, mer en kommando. For svingende, jeg liker dårlig kommandogreier. Det fikk jeg mer enn nok av i militæret.
Jeg, en voksen og selvstendig MANN med stor M, bestemmer da for pokker selv!?
Ikke det nei. Litt motvillig måtte jeg krype til korset å dra meg avgårde til legen. Hovedmålet var å sjekke hele dritten. Med særlig fokus på hjerteformen, blodtrykk og slikt. Ja og så selvsagt en PSA prøve. Bedre med en PSA prøve enn å høre de fæle ordene «slapp av og legg deg i fosterstilling» etterfulgt av en lege som trekker på gummihansken og peker faretruende mot deg.
Jeg skjelver bare med tanken. Takk og pris er det snakk om en blodprøve og ikke pekefingre som er greien nå. Og takk for det!
Og selv synes jeg hele greien var fryktelig. Jeg tenkte at nå har jeg alle verdens sykdommer opphopet i kroppen. Tette årer, prostatakreft, blodforgiftning, hjerteflimmer, angina ditt og angina datt, osteoporose, leddgikt og demens.
Ja, det med demens var jeg vel egentlig litt mer forberedt på enn de andre diagnosene da min kone mer enn en gang hadde antydet at jeg med stor sannsynlighet led av noe hun kalte midlertidig kognitiv svikt antagelig relatert til vaskulær demens. Hva det egentlig betydde har jeg glemt!
Ok. Jeg bestemte meg for å vise dem alle sammen! Jeg bestilte time til legen og tutlet meg avgårde. Lang historie kort: ALT var helt i orden!
Takk og pris. En helt egen ro fylte kroppen og der og da bestemte jeg at NÅ skal ting endres. Livsstilsendring; Here I come!
Helt til legen sa: Eh, du jeg bestiller time til hjertespesialist for deg. Bare for å gjennomlyse årene dine. Okey? En anelse tvil og redsel snek seg inn i ryggmargen. Var jeg likevel nummeret før et alvorlig hjerteinfarkt? Var jeg nummeret før bestilling av kasse med 6 håndtak på? Burde jeg skrive testamentet nå?!
Legen trøstet meg med at det var kun for å sjekke og at jeg nok var i kjempeform. Jeg klarte å ta det til meg og var egentlig veldig glad for at jeg hadde tatt initiativet til å få full service på kroppen. Det var en stor trygghet og en virkelig inspirasjon til å endre noen av de verste uvanene i livet.
Jeg hadde jo noen av dem. Alt jeg hadde av fordommer, la jeg i en bøtte jeg kalte «dritt jeg vil bli kvitt»
Jeg innså at de sannheter jeg hadde, måtte snues til å bli dritt jeg hadde blitt kvitt. Jeg forsøkte å ha en fornuftig og realistisk tilnærming til de sannheter jeg før hadde og sa til meg selv at jeg antagelig kom til å like en liten joggetur ute langs veien. Det er nok både nyttig å moro på samme tid. Dessuten behøvde jeg jo ikke å løpe så langt. Og hvis jeg skulle risikere å møte naboen så kunne jeg jo si at jeg trener til New York maraton. Det høres jo egentlig litt tøft ut! Det er jo ikke for pingler, kunne jeg jo si. En liten hvit løgn har da aldri skadet noen?
Fornøyd med meg selv, la jeg en plan for å fremstå som en slags IRONMAN light. Helt til jeg oppdaget at formen kom snikende raskere enn jeg egentlig hadde regnet med. Skulle det såååå lite til å bedre formen?
Så for å gjøre en kort og grei oppsummering, så må det være å konkludere med at menn er pingler når det kommer til å gå til legen. Jeg skjønner godt hva og hvordan menn tenker om dette temaet, la det være sagt. Jeg har likevel en klar oppfordring til alle menn om disse tingene. Ta for pokker tak i deg selv og ikke vær en pinglete hattekjører på livets vei. Kjør bestemt og selvsikkert til legen for full service på kroppen slik at du har en mulighet til å overleve noen år lenger enn dine forfedre et par hundre år tilbake i tid, som dauet i 30/40 årene.
Voks opp og vis brystkassen til omverdenen og ikke fremstå som spjælingen uten baller nok til en enkel legetime, der du til og med slipper å få en gummikledt advarende pekefinger mot deg. Ha baller mann! For pokker, du kan!
Igjen skriver jeg om tanker og undringer i vår verden. Ikke den store deres, men den lille vår. Å leve sammen med mennesker med ulike utfordringer er ikke annet enn en berg og dalbane. En hverdag som vi skulle ønske kunne være annerledes, men ikke ville vært foruten. Ville ikke vært foruten utfordringene som gjør oss til noe annet enn det vi var. Vi er blitt bedre. Vi ser det bare ikke helt med en gang. Ser det ikke når stormen er som sterkest, men etterpå.
Hjernen din er så sliten at den ikke klarer å samle deg. Samle deg rundt det du skulle si, det du skulle gjøre, det du skulle så gjerne ha husket. Tankekaoset ligger som en tåke inni der, og en økende følelse i magen din, knyter angsten sterkere til tanken om å prestere. Ikke fordi noen har sagt du skal det, men for at du tror du må det.
Hva er det som trigger deg? I dag? Det kan være hva som helst. Vi ser et mønster, men det er så vanskelig å oppdage det før det er for seint. Når det er for seint, da er det så tydelig. Uroen øker, blikket blir så usikkert, kjeven spennes og du går. Og går. Og går.
Du prøver å finne løsninger på et problem som kanskje ikke er der. Sånn bare for sikkerhet skyld. Tilfelle. Du bruker så mye energi og krefter, at stemmen til de som kan hjelpe deg, når ikke inn. Det er ikke plass.
Glasset er fullt før du står opp om morgenen. Før de første tankene er blitt tenkt og satt i arbeid.
Hvilken dag blir det?
Liker ikke å våkne, vil ikke våkne av andre. Vil våkne selv. Det gjør at morgenen kan føles som din egen. Din morgen. Du har kontroll.
For noen ganger så er kontrollen viktig, følelsen av at den er din og ikke noen andres. Er stemmene rolige, dempet, milde? Er den ivrig, utålmodig, for glad? Det er lettere å få kontroll når du ikke trenger å tenke på at andre viser så mange følelser. Du slipper å tolke, finne ut av, vurdere hvorfor.
Det er bedre når de er milde, dempet og rolig. Da kommer de ikke i veien for dine egne tanker, de tar ikke opp dyrebar plass. Plass du ikke har, må ha for å komme gjennom dagen. Ha kontroll.
Mørke ute forsvinner, dagen er på vei og vi er klar. Det er hvert fall planen. Å være klar til planen. Du har stått opp selv, våknet slik du liker best. Vært igjennom den vanlige samtalen.
«God morgen!», «Sovet godt?», «Sulten?»
«Ja!», «Ja!», «Nei!»
Så. Da er vi i gang. Ønske om at dagen vil gi oss en smidig og spontan deltagelse i de små underfundigheter som den kan gi oss. Som vi har tid til å fange opp, se og bruke.
Hvordan kan vi bruke nyansene, de små vendingene som bare du så klart ser og føler. Hvordan kan jeg lære å se det, føle det, ta hensyn til det?
Og noen ganger. Hvordan kan vi unngå dem, slik at du slipper.
Det nærmer seg midt på dagen, timene har gått og rutiner er gjort. Det er blitt stille. Hodet ditt er blitt fylt opp med planer, avtaler er gjennomført, eller ikke. Sliten og trøtt. Jeg ser du er trøtt. Du trenger en «time out». Gir deg muligheten til å kvile litt, en liten stund på puten. Koble av verden, slik at koppen ikke blir så full. Ligge litt på lading.
Så. En time alene, stille. Tusler litt rundt, utnytte tiden. Gjøre noe som gir resultater, kan sees av andre. Kjøkken, klær, gulv og bad. Leker med tanken om å ligge meg ned, sove litt, lukke øynene, ligge litt på lading jeg og. Men, nei. Ingen ro til det. Noe må gjøres, før timen er over.
Kjenner at det er godt. For min egen del. Rydde, brette, vaske. Tankene jobber bedre da, enn sittende på sofaen. Tankene blir ryddigere, klarere av å tusle rundt. Litt etter litt kjennes det godt, lettere. Kjenner grønnsåpen, lyden av vaskemaskinen og lukten av skyllemiddel gir en ro. En tilfredstillelse om at dette får jeg til, dette har jeg kontroll på, gir resultater. Batteriene blir ladet.
En time er gått. På tide å bråke litt. Romstere litt. Stryke hånden over pannen, selv om jeg vet du skvetter. Holder hånden litt lenger på pannen, så du skal kjenne at det bare var meg. Noen dager blir timen til litt mer, det blir så tungt å komme ut av søvnen. Hjernen har stengt litt mer av, enn vanlig.
Da må jeg snu. Ligge planene bort. Legge spørsmålene vekk og tenke nytt. Bare være der for deg, hjelpe deg gjennom resten av dagen som jeg vet ikke blir noe særlig. Bekrefter det jeg ser, si det jeg vet.
«Nede-dag». En dag som er nede. Akkurat som en server slår seg av. Hjernen til datamaskinen ligger nede. Av uviss grunn. Det bare skjer. Det er blitt kjørt for mange program på en gang. Virus? Angrep utenifra, noe har hacket seg inn på ditt domene.
For noen ganger så er det slik. Hjernen er datamaskinen. Det blir lettere å forklare det slik. Dette kan du. PC og sånn. Hva som kan skje når hovedkortet blir for varmt, når kjølesystemet ikke lenger virker. Da blir det «overload». Systemkrasj.
Det siste man gjør da, er å starte flere program, åpne flere filer.
På lik linje som en datamaskin mister sin kraft, sin yteevne, blir også hjernen overbelastet. Alle krav, alle sansingene, alle prosessene for å fungere, blir for mye. Hjernen blir sliten. Utslitt.
Kognitiv overbelastning heter det i boken. Vi her hjemme kaller det «overload». Passer litt bedre i vår verden. Kognitiv overbelastning =«hands off», sa damen som var ekspert. Og skal du ta dette helt bokstavelig, ja da kan det bli vanskelig å vite hvordan man i all verden skal klare å «ikke gjøre noe».
Alle de gode tiltakene som er blitt presentert, tilrettelagt og servert oss. Alle de gode menneskene som ser oss og som har så mye godt å tilby. Men, nei. Ikke nå. Ikke flere «program» enda. Gode tiltak skal sittes på vent.
Vi tar det bort. Bort med ukeplan. Bort med tiltak som trigger, som ikke mestres. Bort med tilvenning som ikke fungerer, men som vi tenkte ville, bare vi ga det litt tid. Bort med tanker om hva vi synes er bra, men som aldri har føltes bra for deg. Bort med press, planer og gjennomføringer.
Plukke fra hverandre det vi har bygget opp sammen med ekspertene. Slik at vi sitter igjen med det som mestres. Som du av deg selv kan drive, med litt hjelp av og til. Lystbetont, mestring, glede, kontroll. Ord som skal være viktigere enn alt annet, enda viktigere enn før. Viktigere enn å motivere og forhandle om å være med i butikken. Kjøre en tur. Gå en tur. Alt dette som er bra, men bare ikke nå.
Meningen er at det skal komme senere, når du er klar. Mottagelig. Har kapasitet. Har egen driv.
I mellomtiden skal vi ha is i magen. «Hands off» og dyrke de små seire, ingen store kamper. Gi kaoset fred, ikke nøre opp om nye stormer, bare fordi man kan lærer av å stå i det. Nei, nå skal vi sette klutene til, bare på en litt annen måte.
For vi har prøvd alt, bare ikke «hands off».
Mvh Merethe
Anbefalt litteratur:
Bakken, Trine Lise (2016) :«Utviklingshemming og hverdagsvansker». Gyldendal Akademiske.
«Boken er så mye mer enn en lærebok. Foruten å gi en lettfattelig innføring i ulike tema om psykisk helse fortelles historien til tre mennesker som har forskjellige former for autisme. Trine Lise Bakken beskriver personene med et nøkternt og en underliggende kjærlighet som bare unike fagmennesker er i stand til. Boken burde vært obligatorisk lesning for alle som arbeider innen psykisk helsevern, og ikke minst ved helsefaglige utdanningsinstitusjoner.»
De tause ridderne som glir over slagmarken. Krigens redsler, tragedier og sorger er deres hverdag. Stille beveger de seg med faglig dyktighet rundt på slagmarkene på helsekrigens ulike arenaer. Stille utfører de sine plikter som fagpersoner. Fyller håp i glasset til falne soldater. Deler ut trøst, sympati og medisinsk kompetanse. Uten en lyd. Uten en eneste klage.
De er ikke vant til å klage fordi de av og til må møte fiender på slagmarken, fiender som skjeller dem ut for den minste ting. Fiender som retter hardt skyts mot dem. Kanonskudd som lander ved deres sider og forårsaker skader. Noen ganger med direkte treff. Treff som i noen tilfeller dreper. Tar fra dem muligheten til å fortsette sitt arbeid for de falne. De blir selv de falne. Falne engler er det som slår meg som mest beskrivende. Falne og utslitt av det som ofte oppleves som en evig malstrøm av nye falne kamerater. Det blir ikke færre. Heller flere.
Men disse krigernes hjelpere, de blir heller ikke flere. Snarere færre. En liten gruppe tempelriddere med hjertet malt utenpå brystet. Som stolt hever skjoldet i stedet for sverdet. Som uten bønn hugges ned av en tidvis stor overmakt. Fortsatt uten å klage. Fortsatt uten å forsvare seg. Men like fullt så er de der og hjelper sine falne kamerater. På begge sider. På alle sider!
Husk det du, kriger. Husk det du, sønn og datter til dine stolte krigere. Når livet vrir seg slik at du og dine kamerater og familie faller på slagmarken. Husk da på disse ridderne. Disse stolte ridderne er der. De glir over slagmarken i helsenorge. De gir det de har av ydmykhet og yrkesstolthet. Og de gir mer enn det. De gir av selve hjertets blod til sine falne kamerater. De gir av sin innerste omsorg for både egne og fiendens soldater som har falt i slaget om «egoismens høyborg» uten å mukke. Uten å ha lov til å snakke. Uten å ha lov til å si imot. Uten å kunne løfte sverdet. I stedet så hever de hodet og fortsetter sitt arbeid. Helt til de selv faller på denne utakkens slagmark. Fordi utakk er verdens lønn.
Husk det du, kriger som ikke får salt på maten fordi forsyningslinjene er stengt. At disse hjelpere kanskje er opptatt med å redde et liv et annet sted på slagmarken. Husk det du, kriger som ikke får noe annet enn et telt å ligge i da du fikk en skade i foten. Fordi sykehus og kaserner er fylt opp med de krigerne som har fått sprengt vekk begge bena. Fordi brakker og midlertidige hytter er fylt opp med de som kun klarer å hviske sine siste ord.
De eneste som hører dem er disse slagmarkens hjelpere. De eneste som er der og holder dem i hånden, følger dem på veien inn i den evige hvile, er disse. Tempelridderne med det store hjertet. De som stille glir over slagmarken. Uten å klage. Uten å forsvare seg for luftskyts og kuler som hagler tidvis deres vei. Fordi de er sykepleiere, vernepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, helsearbeidere, miljøterapeuter, leger, portører, ambulansearbeidere og mange flere hverdagshelter. De er hjulene i helsenorge. De tause hjelpere som tar vare på våre falne krigere.
Husk det du, president eller minister som sender dine undersåtter i krigen uten nok utstyr eller ressurser. Formidle til dine generaler, offiserer sersjanter og korporaler at de støtter og er med å gi dekkild mot den urettferdighet som ofte skjer på de ulike arenaer. Og husk det du kriger, neste gang du faller på slagmarken. Der du ligger med skader som ikke er livstruende. Der du ligger og venter fordi hjelpen forsøker å redde dine brødre og søstre som er livstruende skadd. Dine falne kamerater som har et enda større behov enn deg.
La oss sammen la freden kommen til denne slagmarken. La oss sammen skrive den fredstraktaten som gir oss handlingsrom slik at forståelse, respekt og toleranse knuser egoisme, ressursmangel og kravstorhet på denne kanskje aller beste arena i verden. La oss sammen være de tempelridderne og krigerne som stolt hever fredens budskap til nye høyder og sammen utrydder vi de vanskeligheter som vi har. La oss sammen løfte i flokk slik at denne arena fortsatt er og blir vår felles stolthet.
Så hva er egentlig avslapping for deg? Det å slappe av har ulik mening for ulike personer. Noen slapper av med aktivitet mens andre igjen slapper av på sofaen. Noen slapper av alene og noen slapper av i selskap med mange. Her er vi veldig ulike. Det som er avslapping for deg kan være stress for andre igjen.
Dette er viktig kunnskap for pårørende og venner til de som faktisk trenger å slappe mer av enn det som er vanlig. Et eksempel på dette er når stress blir til overbelastning i muskulatur og i hodet. For mye av dette for ofte vil kunne lede til sykdomstilstander.
Det er ofte lett for ens omgivelser å tilføre egne erfaringer med stressmestring og demping av uro.
Et eksempel er våre svært individuelle tilnærminger til hva som virker beroligende. “Kom igjen! Slapp av! La oss ta en tur på treningssenteret” dette er mye brukt som løsningsforslag for å “støtte” den som sliter.
Noen ganger trenger man bare å lytte til hva de som sliter sier. Bare være der og lytte, anerkjenne og vise støtte. Det å forstå og akseptere at man noen ganger trenger å krype under dynen å bare forsvinne noen timer. Slappe av i ensomhet. Vær da den som gir din og dine forståelse og mulighet til dette istedet for å småpresse til ting som passer for deg selv. Det er ikke sikkert at det passer for alle.
Og for deg som trenger å slappe av. Gjør det da! Slapp av og gjør det du må for å slappe av. Finn din greie! Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for at kroppen trenger å være “unplugged” et stykke tid. Noen ganger er det faktisk nødvendig å trekke ut støpslet å bare synke sammen å tillate kroppen å kjenne på total avspenning.
La meg komme med et forslag til hva du kan gjøre hvis stress og uro stjeler energien din akkurat i dag. Hvis dagen i dag tilbringes i sengen og uroen plager hodet ditt. Dette er en teknikk jeg selv ofte benytter meg av og det funker for meg. Men som sagt det er meg. Ikke nødvendigvis at det funker for deg, men det kan være verdt et forsøk.
Avspenningsteknikker bør man trene på. Det er ikke sikkert at man oppnår gode resultater de første gangene, men øvelse gjør mester er det noe som heter. Under finner du en punkt for punkt beskrivelse av en avspenningsteknikk som jeg selv ofte bruker når jeg ligger i sengen.
Legg deg godt tilrette under dynen. Trekk pusten dypt inn og hold den i tre sekunder. Pust så rolig ut igjen samtidig som du forsøker å slappe av i alle musklene i kroppen. Gjenta denne pusteøvelsen tre ganger.
Lukk øynene og tenk på ansiktet ditt. Begynn ned pannen og muklene her. Fokuser på at musklene i pannen slapper helt av. Pust rolig inn og ut. Når dette kjennes avslappet ut retter du fokuset mot kjevemuskulaturen. Slipp taket i spenningen her. Når ansiktet kjennes “tungt og lammet” så fortsetter du nedover kroppen på samme måte.
Gjør det samme for nakkemusklene. Videre nedover over bryst og mage, ryggmuskulaturen. Hofte og rumpe. Lår, knær, legger og føtter. Helt ut til tåspissene.
La pusten gå jevnt og rolig. La hvert utpust være med å slippe taket i spenninger litt for hver gang. Ikke la deg stresse av lyder og ytre påvirkning fra omgivelsene, men se på dette som normalt. Noe som til og med er med på å ytterligere forsterke avslappingen din. Pust rolig inn og ut!
Ligg slik å kjenn at du nærmest flyter. Forestill deg en reise der du flyter i en varm og behagelig tilstand. Kjenn på at kroppen har det bra. La tankene bare komme til deg. Og tillat dem å flyte vekk etterhvert som de kommer.
Slapp helt av. Pust rolig og jevnt. Hvis en muskel i kroppen kjennes spent ut, så fokuser på den og be den om å slippe taket i spenningen. Vær i denne avslappede tilstanden så lenge du føler for det.
Helt siden oppstarten av bloggen har vi hatt mange lesere.
Det er selvsagt svært hyggelig og flott at mange leser og finner det vi skriver som inspirerende og motiverende. Vi er nå en av de mest leste blogger i Fjell kommune og ligger høyt på blogglisten innen kategorien helse. Det er vi svært fornøyd med!
Det er vårt ønske om å få veldig mange flere til å lese innleggene våre og kunne bli inspirert til å være mer aktiv i hverdagen. Fysisk aktivitet og trening er svært viktig for helsen vår . Man kommer ikke utenom at det ofte er vanskelig å finne motivasjon til å komme igang. Vi vil i fremtiden gjøre det vi kan for å informere, øke kunnskap om aktivitet og motivere til at det blir lettere å starte en livsstilsendring.
Hvis dere har noen tips til hvordan vi kan bli enda bedre så legg gjerne igjen en kommentar til oss!
Dagens lille aktivitetstips er å sitte minst mulig gjennom dagen. Arbeid gjerne med dette fra du står opp om morgenen og nekt deg selv å sitte gjennom dagen. Hvor mye du klarer er ikke så viktig, men prøv gjerne å overraske deg selv!
Legg gjerne igjen en kommentar her med hvor mange minutter eller timer du klarte!
