Sixpack i reklamepausen?

Nå er ikke målet mitt verken sixpack eller store muskler både her og der. Kjekt å ha, men slitsomt å oppnå. Ser ikke meg selv pumpende på jern i et treningsstudio heller. Av mange ulike årsaker. Kanskje synes jeg det er for dyrt jevnt over? For dyrt til sammenligning med hva kan man spørre. Noen finner glede og motivasjon til denne formen for trening. Det har jeg ingen vansker med å forstå og faktisk er jeg innerst inne litt misunnelig også?

 

Samtidig så er vel jeg egentlig litt gnier og en smule sær. Jeg foretrekker å være sjef i eget liv. Sjef på den måten at jeg ikke liker å forplikte meg til trening. Forplikte meg til å måtte gjøre noe er for meg noe som virker mot sin hensikt. Litt slik at jeg faktisk mister litt lysten når jeg føler at jeg må noe? Kanskje det er kunstnersjelen i meg som viser seg frem på den måten? Sært ville i alle fall noen si. Kanskje de har litt rett.

 

Så hva gjør da en stakkar i midtlivskrise. Gniten nok til ikke å ville betale for trening og sær nok til å synes at sosiale aktiviteter smaker vondt. Man vil da i alle fall sørge for at man ikke ender opp med ølmage før tiden og såpass vet man da at magefett er livsfarlig i vår alder. Men, jeg har heller ikke lyst til å ofre absolutt alle livets goder på helsealteret. Jeg er av den enkle typen som synes at all ekstremitet er av et onde og at alt med måte er et bedre valg enn å leve på strenge ditter og diatter.

Alt med måte altså. Ja det å si alt er vel å ta litt i. Det i seg selv er vel også ekstremt da alt faktisk innbefatter alt. Så røyk og snus og alt annet som ikke skal eller bør nevnes.

Litt med måte er vel mer presist kanskje.

Så hva med den gryende ølmagen og sixpackmålet?

«Jeg trøster meg med at ALLE har sixpack! Det er bare ulik avstand inn til den»

 

Men fra spøk til alvor. Magefett for oss gutter og jenter som vokste opp når posebuksene herjet motescenen og håret var både kreppet og stylet med hjemmepermanent, er ikke å spøke med.

Slenger med et bilde fra det herlige året 1986!

 

Nå er ikke magefett i noen alder å spøke med så hvis man er i faresonen så bør man ta grep.

Det finnes heldigvis mange måter å ta grep på og det første grepet handler ikke om å reise seg fra sofaen engang. Tenk, for en fin nyhet da? Trodde du kanskje at du måtte slite deg ned på treningsstudioet å kjøpe avlat i dyre dommer? Trodde du kanskje at du måtte løpe mil etter mil på veien der alle kunne se pondusen hoppe opp og ned i takt med støtene mot knærne som du sleit ut en gang på 90 tallet?

Nei du det er mye enklere. Eller?

Ja hva er egentlig enkelt? Vel, det er enklere å smøre seg færre skiver enn flere ikke sant? Det er både enklere å billigere å kutte ut smør ikke sant? Spiser man for stor mengde i forhold til det man klarer å forbrenne så tar det lengre tid og er dyrere enn å redusere mengden mat ikke sant?

Så hvis man reduserer mengden mat i kosten samt finner mat som er tilpasset deg selv i et sunt og godt kosthold så har man en god start.

Sjekk gjerne ut bra mat for gode kostholdstips her.

 

Så var det gjort! Du har startet en livsstilsendring uten å flytte deg fra sofaen. Gratulerer! Så er det bare å komme i gang med å prøve å gjennomføre dette! Prøve ja, smak litt på ordet prøve! Prøve! Er det et sterkt eller svakt uttrykk?

Jeg skal! Er ikke det sterkere enn PRØVE?

Jeg er i gang! Det er sterkt også ikke sant? Hvordan man formulerer sine mål har faktisk noe å si. Ikke si til deg selv at du skal prøve! Hvis du vil så er du allerede i gang!

Ikke sett deg urealistiske mål sies det ofte. Jeg for min del må være ærlig å si at jeg ikke har andre mål enn bedre helse resten av livet! Hvis jeg setter meg delmål så har jeg erfart at jeg ofte feiler og da er jeg såpass svak at jeg gir opp. Så først når jeg kvittet meg med målene så oppnådde jeg suksess. Nå kan det tenkes at målene mine var feile, men er det ikke slik vi mennesker er skrudd sammen? Vi har en iboende tendens til å sette mål som er liiiitt over det som er realistiske. Spesielt vi menn i vår beste alder. Og så går det til pieces!

 

La meg fortelle hvordan jeg arbeidet sixpacken fremover i buken, litt nærmere overflaten. Uten å reise meg fra sofaen, sengen, kontorstolen, kjøkkenstolen where ever!

På en vanlig kveld liker jeg å se nyheter samt en og annen dokumentar. Dette liker jeg godt, men det som irriterer noe salig er reklamepausene! Helsikes avbrudd. Kun egnet til å raske sammen noen peanøtter og en iskald en samt løpe ut på do før jeg må inn å få med meg hvordan nattpatruljen sirkler rundt i Bergen sentrum.

Hva med å bytte peanøtter og øl ut med trening? Som sagt så gjort. Hver eneste reklamepause setter jeg meg ytterst på stolen, lener ryggen mot ryggstøtten slik at det er en centimeter igjen før jeg er helt borti. Så løfter jeg bena og tar beinløft øvelser. Dette skal kjennes i magemusklene. Hvis ikke du kjenner noe så gjør du det feil. Dette gjentas i hver eneste pause og du holder på helt til repetisjon maksimum som det så fint heter. Altså til du ikke klarer mer. Effektivt hvis du er nybegynner og ikke har tonus i musklene i det hele tatt.

Du vil snart oppdage at om ikke sixpacken din er helt oppe og vaker i underhuden så vil musklene i allefall ha fått mer enn du har gjort de siste årene. Noe som kanskje er grunnen til at du starter med dette i det hele tatt.

Så enkelt ikke sant!

Bare så det er nevnt så bør man ha et riktig kosthold. Dette er essensielt for å redusere magefett. Jeg går ikke inn på kostholdtips her, men bra mat er et greit sted å finne gode tips.

 

Når det gjelder treningen så anbefaler jeg alle å generelt bevege seg mer i hverdagen. Bruk enhver anledning til å få ekstrapoeng i bevegelse. Hverdagstrening og hverdagsaktivitet er en undervurdert treningsform og har god effekt hvis man utøver en viss mengde av den. En viss mengde er 150 minutter i uken! Bli gjerne litt andpusten innimellom for ytterligere effekt.

Litt dårlig med tid sier du? Pøh! Her er fire minutter med tabata.

4 minutter med trening som kan plasseres når som helst på dagen. Og husk jo flere jo bedre!

Og ikke minst husk at siden målet er bedre helse resten av livet, så gjør det ingenting om du glemmer det en dag eller 3. Bare husk på å begynne igjen!

 

Og husk å kose deg med måte! Litt med måte!

 

Lykke til Mvh Willy

 

#trening #sixpack #livstilsendring #tabata #endring #motivasjon #hverdagsaktivitet

Jeg eier verden – Om selvtillit

Det finnes selvtillit og det finnes arroganse. Det finnes uhøflige mennesker og det finnes mennesker som går rundt med hevet hode. Det finnes mennesker som ikke klarer å løfte hodet i det hele tatt. Vi er da alle ulike.

Selv bruker jeg ulike teknikker for å leve med manglende selvtillit og utilpasshet i sosiale situasjoner. Jeg selv har skiftet fra å være introvert til ekstrovert mange ganger i livet. Frem og tilbake!

 

«Hvordan går det til» kan man spørre. Hva har jeg gjort og hva har jeg opplevd for at det har blitt slik? Mye. Men denne reisen har lært meg en hel del. Mange strategier som jeg har lært meg å bruke til min egen fordel. Jeg har selvsagt ikke bare vunnet spill. Jeg har også tapt grundig. Men det å leve med denne forståelsen og finne ut at det er helt slik det skal være, kan være berikende. I alle fall hvis man velger aktivt og la det berike ens liv i stedet for å trekke en ned.

Jeg har fått høre at jeg noen ganger oppleves som arrogant. At jeg fremstår som ufyselig selvsikker og overlegen. Jeg har også fått høre det stikk motsatte. Hva ønsker man selv å være? Jeg vet hva jeg vil være. Selvsikker og med en god porsjon evne til å le av meg selv!

Så det valgte jeg å være! Jeg har valgt vekk det å bry meg om hva andre sier av negative ting om meg selv. Jeg trenger ikke en slik negativitet i mitt liv! Har ikke tid til det, da jeg har valgt å leve og nyte hvert eneste bidige sekund av det livet jeg har fått utdelt!

 

Mitt valg! Mitt liv!

 

Sjenerte mennesker vil ofte oppfattes som tilbaketrukne og introverte. Men gitt tryggeheten i eget selskap blomstrer og agerer dem gjerne som «King of the world». Tilbaketrukket i sitt eget miljø der PC og gaming er skjoldet. Der spillverden er deres domene, der de kan være konger og selvtillitsguder. Dette oppleves som trygt for mange.

 

Hvorfor er de ikke det i den virkelige verden?

Jeg er ingen psykolog, men jeg har levd et liv med mange og brokete erfaringer som har påvirket og skapt den jeg er. Jeg har opplevd mye og jeg har dratt erfaringer med meg i livet der både blindveier og labyrinter har blitt utforsket. Der også veien ut av labyrinter har blitt funnet.

Det finnes mennesker som har hatt selvtillit og god selvfølelse, men som på et tidspunkt i livet har mistet alt dette. Gjerne på grunn av en ytre påvirkning eller hendelser som har brutt en ned.

Det viktige er å faktisk vite at når det finnes en vei inn i en labyrint, så finnes det alltid en vei ut igjen! Hva med å tenke: «Når man møter veggen, så har man i hvert fall noe å støtte seg til».

 

Tanker styrer det vi gjør. Hjernen vår er en datamaskin. En spillkonsoll som styrer figuren «oss selv». Våre omgivelser er spillverdenen.

Vårt eget univers eller hva det nå enn er som tiltaler oss eller skaper frykt hos oss. Eller kanskje det ikke skaper frykt, men mer usikkerhet? Noen ganger vet vi ikke helt hvilken sti vi skal ta i ulike situasjoner. Kanskje nettopp fordi selvtillit, selvfølelse og mangel på sosiale ferdigheter har gitt oss verktøy i hverdagen som spillkonsollen vår der oppe finner utilstrekkelig i ulike situasjoner?

Våpnene vi har fått i level 3 oppleves som for dårlige til å kverke monstrene i oss selv. De som styrer hvordan vi takler sosiale settinger på en god måte. Situasjoner vi kan kontrollere og er fylt med selvtillit og mot til å være utadvendt.

 

Like mye som det finnes ulike ting som forstyrrer ens selvtillit og sosiale ferdigheter,så finnes det metoder for å bedre dette. Psykologer arbeider mye med det. De har mye kompetanse på ulike områder. Dette kan hjelpe de fleste.

 

Men hva hvis du ikke engang klarer å snakke med behandleren? Kommer deg ikke ut av døren? Venteliste til psykologen er så lang at man ikke ser for seg at dette er noe vits? Man har vært hos to psykologer tidligere og de forsto faktisk ikke en dritt av hvordan du har det inne i deg? Hva da?

Da er nok opplevelsen egnet til å gi deg nok en tapsopplevelse som du nærer og forer til å bli noe som fort blir en sannhet.

«Var det ikke det jeg visste, dette virker heller ikke» Setningen ligger som en subtittel i spillkonsollen din og styrer hvilken vei du tar. Man foretrekker å ta stiene som gir minst sjanse for å møte «The main boss.» Monsteret som avslutter spillet. Man ønsker å være i den trygge delen av spillet av frykt for å tape for bossen. Monsteret som har makt til å si «Game over, you loose!».

 

Etter mange år og erfaringer har jeg egentlig landet på at jeg trives best med å ha mer selvtillit enn manglende som sådan. Det betyr at man må ta et valg om å kunne leve med at ikke alle liker en, og at du som menneske ikke trenger å bli likt av alle. Det å akseptere dette var en øyeåpner i seg selv. Og vet du hva?

Hvis man tenker over det, så bryr egentlig de fleste mennesker seg døyten om hva vi selv går rundt og tenker. De bryr seg katta om hva du som person egentlig tror at de tenker om deg. Som regel tenker de ikke på deg i det hele tatt.

De fleste har mer enn nok med seg selv. Dermed så er det egentlig våre egne tanker som tillegger andre mennesker kvaliteter som kanskje ikke eksisterer i det hele tatt?

Husk at den neste personen du møter kan kanskje komme til å bli din beste venn!

Og hvis ikke så er vel det også greit?

Behøver du å kaste bort verdifulle livspoeng i spillet på å bruke tid på mennesker som ikke er kompatible med deg selv?

Svaret er selvsagt nei. Lev ditt eget liv. Lev dine dager uten å bry deg om uinteressante mennesker som er med på å dra deg ned. Vær deg selv. Ta kontrollen i ditt eget liv, være snill og grei med dine medmennesker.

Smil til verden og verden vil smile til deg!

Dette er selvsagt ikke like enkelt å gjøre, som det er å si det. Dette krever trening. Noen ganger lang trening. Mitt forslag til dette er å installere en selvtillitsmodul i spillkonsollen din. En du kan aktivere når du vil.

Se for deg situasjoner som er svært vanskelig. Analyser hva det er som er vanskeligst og trykk på knappen som aktiverer selvtillitsmodulen. Løft brystet og hodet opp mot horisonten når du går ut eller tren foran speilet. En god ting kan ikke sies for ofte, så si til deg selv at du eier verden! Du er konge i verden, din del av verden. Ditt eget domene der du bestemmer. Der du behandler andre med respekt! Da vil også pendelen langsomt snu og selvtilliten øke.

Hvis man slutter å bry seg om hva andre tenker og samtidig oppfører seg med normal folkeskikk, så har man i grunnen det som trengs for å være et hyggelig menneske som de fleste lever godt med,  og andre ikke!

Jeg kan leve godt med det! Og det kan vel egentlig du også?

 

Mvh hverdagsaktiv

 

#selvtillit #helse #selvfølelse #modig #trygg #respekt #empati #angst #usikkerhet #sosialangst #holdninger

Den forbanna angsten!

Den forbanna angsten. Den forbanna depresjonen.

Helt umerkelig bare overtar den kropp og tanker når den har bestemt seg for å plage deg. Torturere og vise deg at livet leves best under dyna.

 

Den kan snike seg innpå deg selv når du har det moro og helt uten forvarsel bare stikker den deg i ryggen med angstkniven. Borer seg inn i selvtillitsgenet, river over nervetrådene som leder til språksenteret i hjernen og gir deg umiddelbar afasi. Fryktsenteret i hjernen overstimuleres av en million impulser som alle advarer mot umiddelbar fare.

Flight or fight!

Som regel vinner flight

 

Det verste er at dette har en slags ond sirkel eller spiral som ikke i utgangspunktet lar seg kontrollere av logikk og kunnskap om temaet. Når angsten først angriper så finnes det ikke noe som logisk sett demper den ved hjelp av ytre ikke medisinsk påvirkning. Det hjelper ikke der og da at man har all verdens støtte og at man gjentakende får bekreftelser på at dette går over. Ikke der og da.

Men det er likevel viktig. For logisk og fornuftig sett er det en svært viktig intervensjon fra ens omgivelser på lengre sikt. Det å bry seg!

Angst har som jeg tidligere har skrevet, mange ulike former og ansikter. Alt fra det å være redd for edderkopper, flyskrekk og klaustrofobi, til store dyptgripende angstformer som virkelig er funksjonsnedsettende som alvorlig sosialangst og angst for å delta i samfunnet generelt.

For fysisk aktivitet er angst for å endre noe samt angst for å bli sykere av selve treningen noe som virkelig gir en nedadgående spiral mot tilleggssykdommer. Det er selvsagt et paradoks når man vet utmerket godt de positive effektene fysisk aktivitet har på angst og depresjon.

 

Men, som sagt, angstlidelser kjennes ikke logisk ut. Og angst for selve angsten vil også kunne utløse negativ adferd hos de som har angst. Alt kjennes plutselig svært håpløst og angsten følges av sin gode venn depresjonen. Når angsten kjennes ut som en håpløs tilstand som ikke er mulig å komme ut av, vil den til og med få hjelp av sin følgesvenn depresjonen.

Depresjon. Den overveldende følelsen av tristhet og som fjerner enhver logisk tanke om det å noen gang kunne klare å være lykkelig. En tung hemmende følelse som gjør at man føler seg overveldet med en tretthet som ikke kan beskrives på en annen måte enn fysisk utmattelse. Man kunne glatt ha sovet rundt i samfulle 2 uker uten problemer. Man kjenner at øynene fysisk blir tunge. Så tunge at man ikke klarer å åpne dem uansett hva ens omgivelser prøver å hjelpe med av motiverende tiltak eller god gammeldags kjeft.

God gammeldags kjeft virker forresten forsterkende på angsten og bør være kontraindisert i alle angst og depresjonstilstander. Skal man ha noen verre så er det bare å pøse på med «Skjerp deg»!

 

En annen ting som burde vært kontraindisert, er helsearbeideres evinnelige trang til å overhjelpe med alle mulige forståelsesfulle systemer og evidensbaserte tiltak. En trang til å ubevisst presse mennesker med angstlidelser inn i et mest mulig likt system fordi bøker skrevet på 60 tallet underbygger nyere forskning innen angst og trening for eksempel.

Det er vel ingen i dag som motsier seg effektene av fysisk trening og effektene av ulik forskningsbasert samtaleterapi, men jeg vil likevel påpeke at det ikke alltid finnes en snarvei inn til denne formen for behandling.

 

Helsepersonell bør være klar over at disse tilstandene ofte mangler logiske innganger til selve middelet for å nå målene om en mer fysisk aktiv hverdag. Og for ikke å snakke om hvordan man speiler sine egne interesser og kunnskapsgrunnlag mot mennesker som har angst og depresjon.

Man kan selv være en veldig fysisk aktiv person som har nytt virkelig godt av trening og selv kjent på kroppen alt det positive trening og aktivitet gjør med en og ha en sterk og klokketro overbevisning på hvor enormt supert dette er. Det endrer ikke på det faktum at personen man har foran seg er noen ganger av en helt annen oppfatning på dette tidspunktet. Han eller hun trenger da noe helt annet enn press, motivasjon eller overbevisende ord om hvor bra trening og fysisk aktivitet er for en.

All verdens forskning, kunnskap og erfaring endrer ikke på det faktum at alle har en individuell inngang mot bekjempelsen av angst og depresjon.

Det er helt klart at i angst og depresjonsbehandlingen finnes klare og velutviklede kjøreregler, anbefalinger og i dag svært gode generelle pasientforløp. Men selv vi som har denne kunnskapen om hvor godt dette virker og som selv blir rammet av angst i ulike former, samt depresjonslidelser skjønner at dette noen ganger ikke virker. Fordi hjelpen noen ganger ikke individualiseres og tilpasses den enkelte slik jeg ser det.

Nå er det selvsagt mange årsaker til dette som jeg ikke skal gå innpå her, men jeg ønsker meg selv et pasientforløp som har en begynnelse? en behandlingsfase ? og et ettervern av pasienter som er mye mer individuelt tilpasset.

En utopi muligens, men endring av noe begynner vel kanskje med at noen ikke forstår hva utopi betyr? De har ikke det i sitt vokabular i det hele tatt?

Hvis ingen ønsker å utgjøre en forskjell eller å stadig se etter forbedringer så hadde heller ikke penicillin vært oppfunnet?

Jeg ville ønske meg at uansett hvor mye man har som personlig erfaring og kunnskap, møtte mennesker med en individuell forståelse i hvert tilfelle. En forståelse og ikke minst aksept på at ikke alle ønsker å trene. Ikke alle ønsker å slutte å røyke. Ikke alle vil ut av huset. Ikke alle ønsker å være sosial.

Man kan godt være alene uten venner å likevel ikke være ensom! Aksepter det selv om det er vanskelig å forstå for mange. Man kan da ikke ha et godt liv hvis man er uten «venner»? Nei kanskje ikke du eller noen du kjenner. Men kanskje personen foran deg vil?

Endring skjer ofte hvis man i forhold til personen foran en, evner å forstå individuelle mekanismer. Hva som er den egentlig indre motivasjonen til den som sitter foran deg. Det å bruke individuell tid på å forstå og bygge relasjoner ut ifra dette er ofte bedre enn klokketimepraksis, klokkeukepraksis og klokkeforløp som er gruppetilpasset.

Det å bruke tid på relasjonsbygging er ofte en kamp mot de til enhver tid eksisterende ressurser, men bør etter min oppfatning prioriteres.

Utopia er et begrep som ofte brukes om det såkalte perfekte samfunn. Dette tror jeg ikke er verken oppnåelig eller ønskelig, men forbedringer er noe vi alle både ønsker og som heldigvis skjer hele tiden i et samfunn på alle mulige felt. Det vil alltid være rom for forbedringer også innen forståelsen av individuelle forløp innen angst og depresjon.

Mye godt arbeid gjøres i dag og heldigvis så behandles svært mange tilbake til gode liv og gode hverdager. Dette gjøres utmerket og har svært gode levekår slik jeg ser det. Likevel er det en gruppe som sliter. En liten gruppe som man ikke når. De som av ulike grunner ikke kommer seg ut av sine tilstander. Mange med flere ulike diagnoser der den ene behandlingen er kontraindisert mot den andre. En sirkel av håpløshet der god samtalebehandling, medikamentell behandling, fysisk aktivitet ikke virker. Hva med dem? Jeg har ikke svaret selv, men ønsker meg i alle fall en større forståelse og vilje til å tre ut av tradisjonell tenkning der dette er påkrevd.

Helsearbeidere har ofte en forståelse der man sier til seg selv: «Man kan ikke redde alle!»

Jeg sier da: «HVORFOR IKKE!» Må ikke dette være målet? Alltid? Må ikke nettopp fokuset være å treffe tiltak der ingen utelates eller gis opp? Bare fordi vi ikke finner forløp som passer inn i eksisterende behandlingskjeder? Burde vi ikke evne å tenke utradisjonelt og i noen tilfeller også helt motsatt av eksisterende kunnskap i våre møter med andre mennesker? Nettopp kanskje for å finne nye og innovative løsninger?

Selvsagt må fremtidige tiltak være kunnskapsbaserte og forskning må støtte opp om nye ting, men kan utvikling og endring også hemmes av tradisjonstenkning inne ulike fagretninger og i bestemmelsesprosesser samt nye forskningsområder?

Jeg vet ikke, men ønsker meg at så ikke er tilfelle.

Hvert eneste menneske er unikt! Hvert eneste menneske har muligheter som er større enn man tenker selv. For hvert eneste menneske finnes det håp! Hvert eneste menneske kan klare det umulige! Og for hvert eneste menneske finnes det en vei som ikke er helt lik andres veier ut av vanskelige situasjoner i livet.

Å møte mennesket med forståelse, for deres forståelse av hva som er virkeligheten og hva som er viktig for dem.

Å begynne med å gi tid til denne forståelsen, å behandle med respekt og empati. Å forstå at prefasen mot behandling er en lang prosess der endring har særlig dårlige vekstkår.

Å forstå at prefasen egentlig noen ganger er selve behandlingsfasen fordi man ikke alltid nødvendigvis klarer å komme til tiltaksfasene. Å forstå at man da opprettholder behandling sett i lys av eksisterende tenkning, forståelse og forskning? Uten nødvendigvis hva vi tenker er de beste tiltakene?

Kognitiv overbelastning?

Kanskje de tradisjonelle tiltakene egentlig er såpass forstyrrende og krevende for en som ikke passer inn i tradisjonell tenking at man egentlig gjør angst og depresjon verre fordi hjernen overbelastes med impulser som egentlig er kontraindisert til akkurat denne personen?

Selv ble jeg bedre ved hjelp av blant annet fysisk aktivitet og trening!

Det gjør det nødvendigvis ikke til det rette middelet for alle. Det må man faktisk ha forståelse for. Det vil noen ganger være en annen vei inn til det å nå målet med nødvendigvis andre midler enn det som står i boken? Kanskje intense treningsregimer kunne eller burde i noen tilfeller vært erstattet med daglige aktiviteter som er mer tilpasset individet? Kanskje det å kun leve sitt liv slik en ønsker det inne i hjertet sitt, uten pekende formaninger om hva som burde vært bra for en egentlig er den intense fysiske treningen man bør ta sikte på?

Noen ganger kan det være «helt allright!»

Min tanke, mitt Utopia, min forståelse av noe som opptar meg, min personlige beretning av hvordan jeg selv ble forstått. Min egen vei ut av det. Til å leve aktivt og med livsglede, selvtillit og med en helt ny forståelse til dem jeg måtte møte på min vei. Og likevel vil jeg møte mennesker som ikke kjenner seg igjen i dette. Det må også jeg ha forståelse for.

Mvh Hverdagsaktiv.

#angst #psykiskhelse #depresjon #helse #aktivitet #trening #forståelse #empati

Løp for livet! – Eller gå –

 

Etter lange dager med faglig input fikk jeg mulighet til å gå på tur i Trondheim by. Fin by men selvsagt ikke så flott som selveste Bergen.

Målet var Nidarosdomen og i flotte minus 1 grad spaserte jeg med gode kolleger mot målet.

Nå har jeg sett Nidarosdomen tidligere, men det var i tidlig ungdom og den gang var jeg nok heller ikke så opptatt av arkitektur av denne typen, på samme måte som i dag.

At noe av forskningen som ble formidlet på konferansen også understreket at det å gå målrettede turer som er lystbetonte har like god effekt som kort intensiv trening hvis man går en viss distanse sett i forhold, gjorde selvsagt turen enda mer verdt! Så gå en lang tur folkens! Det er bedre enn å sitte.
Eventuelt ta en kort intensiv økt, gjerne tabata type intens!

Selve turen var nok ikke så lang, men som alltid er det fornuftig med kvalitet like mye som kvantitet.

Nidarosdomen er intet mindre enn et mesterverk. Badet i flomlys i vinterlige omgivelser gav det frysninger på ryggen. Frysninger av den gode typen.

Mektige vegger der lys og skygge skapte en illusjon av den gode og den onde der den gode ser ut til å vinne.

Alt i alt en flott opplevelse og det å gå eller løpe turer som gir en gode opplevelser er viktig innen hverdagsaktivitet og hverdagsmestring.

Så gå eller løp for livet! Det funker!

Mvh Hverdagsaktiv 

#hverdagsaktiv #trondheim #spasertur #livsstilsendring #nidarosdomen #løpe #gå

Flyskrekk og konferanse

Sitter nå på hotellrommet i Trondheim der jeg for tiden deltar på rehabiliteringskonferanse.

Det er mange svært interessante tema, men spesielt et tema utpeker seg særlig for min del.

Dette er om autisme, kosthold og rehabilitering.

Det er en blanding mellom spenning og forventning jeg møter opp på dagens foredrag om dette temaet.

Selv med betydelig grad av flyskrekk kom jeg meg avgårde tiiiidlig i morges i aldeles nydelig flyvær.
Godt støttet av gode kolleger og beroligende gikk turen overraskende fint og jeg landet i live!

Programmet er tettpakket i to hele dager så dette blir hektisk, men når man brenner for faget og temaet rehabilitering så blir dette bare moro.

“Finn et arbeid som du elsker så vil du aldri arbeide igjen” var det en klok person som sa engang. Det stemmer iallefall for meg.

Et kort innlegg i dag, men følg med fremover for nye spennende innlegg om livsstilsendring, helse og rehabilitering samt mye annet!

Her et par stemningsbilder fra Trondheim i minus 13 grader!


Mvh hverdagsaktiv

#rehabilitering #helse #konferanse #trondheim

 

Musikk påvirker treningen din

 

Dagens trening består av

10 minutter gåing/dansing på stedet.
Bruk musikk som gjør deg glad og dans ivei!

50 tåhev på hver fot. (Ja det skal brenne)

20 sekunder pause så knebøy så mange at du ikke kommer deg opp siste repetisjon
Gjenta knebøy 3 x med et minutt pause mellom settene

1 minutt rolig gange på stedet.

Planke.
Vær nøye med å utføre denne korrekt. Trekk inn magen og stram rumpen samtidig. Ikke for høyt med rumpen og vær nøye med å ikke ha bøy/svai i ryggen. Hold til du ikke klarer mer. 20 sekunder pause og så gjenta dette 2 ganger til.

Sideplanke på begge sider samme som over.

Pushup.

Så mange du klarer x 3 sett.
20 sekunder mellom hvert sett
Hvis du ikke klarer noen av øvelsene så skal man gjøre alt man kan for å prøve å klare 1. Jo flere ganger man prøver så vil man bli litt sterkere for hver gang og til sist vil man klare 1. Da er neste mål 2 osv.

Husk at treningen ligger i forsøket 😊

Ved å bruke positiv og glad musikk som har fine og gode rytmer så vil treningen føles lystbetont. Musikk påvirker innsats og intensitet og vil således gi deg et ekstra gir i treningen. Beveg deg gjerne konstant i takt ned musikken. På den måten kan rytmene være din egen PT. løft blikket mot horisonten og skyt brystet opp og frem. Bare dette vil gi deg økt produksjon av testosteron hvis du er mann 👍

Mvh Hverdagsaktiv

#musikk #trening #motivasjon

Femti, feit og ferdig!

 

«Løft ditt blikk du raske gutt!»

 

Hva er egentlig femti? Hva er Feit og hva i hinmannen er egentlig ferdig?!

Okey så er man bikket den magiske grensen. Femti år! Kjennes egentlig uvirkelig, men kalenderen den jævelen, lyger ikke. Og for ikke å snakke om feit! Var en tur ute hos mine foreldre for noen dager siden. Kjente meg super, levende, ungdommelig og godt trent på samme tid. Så meg selv i speilet før jeg gikk og synes jeg så en antydning til at speilet rødmet av synet. Etter å ha vurdert meg selv til å være en blanding mellom en gresk Gud og Tor med hammeren, gikk jeg med blikket løftet ut til mine foreldre.

Som vanlig var det hyggelig, helt til min mor elskverdig kommenterte: «Du har pinadø fått litt mage du!»

Jaha. Jeg kjente jo stikket der selvtilliten som jeg hadde bygget opp hele den morgenen bare lakk ut av lungene, litt som om noen stakk hull på et bildekk. Det samme bildekket som nå lå som en lufttom belg rundt det samme livet som tidligere den morgenen Poseidon hadde vært misunnelig på.

Speilet i gangen til min mor fikk plutselig en form som jeg kun tidligere har sett på Lunds tivoli. Et speil der bisarre former i alle slags forferdelige proporsjoner lyste mot meg som en slags jevn buing fra fanden i speilet.

Mage!? Jeg har da ikke mage! Alle andre femtiåringer har mage, men ikke jeg! Ikke lenge siden jeg leste et sted at alle har sixpack!!!! Det er bare ulik avstand inn til den!

 

Selvsagt, handler det å få sixpack om kostholdsendring, men jeg har da et sunt kosthold? Jeg spiser stort sett sunt. Det er bare det at når man som mann passerer femti så hender det noe med appetitten og man begynner å få særinteresser om kulinariske mesterverk og det å nyte det viktige i livet med god mat og drikke.

Likevel spiser jeg da sunt. Det er bare det at jeg nok spiser for mye, for ofte og litt uregelmessig sammensatt. Og så var det det med hukommelsen da. Klokken ca. lunch spiser jeg en middagstallerken med noe sunt og godt og en liten time senere repeterer jeg dette gjerne. Da med en liten stikkende kommentar fra min kone om at det er bare en time siden jeg spiste så mye sunt forrige måltid.

Hun mumler noe om hukommelse som en inntørket rosin.

Og som voksen mann med egen fri vilje og et stort behov for å markere revir så later jeg som jeg ikke hører og overser mumlingen hennes på stedet! Ja jeg hørte den kommentaren om selektiv hørsel, du.

Men alvorlig talt. Magefett er ikke å spøke med og første skritt til å fjerne dette er å se på kosthold og tening i fin kombinasjon. Mange spiser relativt sunt, men da er gjerne problemet at man spiser uregelmessig og i for store mengder. Har du tenkt på det? Hvis du som stolt mann på femti år titter ned og ikke ser «tærne» dine så er det vel på tide å ta grep eller?

Hva med å bli femti og fit for fight i stedet for femti, feit og ferdig?

 

Jo før du begynner livsstilsendring jo før kommer du dit du vil! Ikke nødvendig å hive seg rundt for å starte en radikal endring med mindre du er helt sikker på å klare dette, men for mange som føler seg litt mer tilbakelent så kan en regulering av kaloriinntak være en god start.

Spis sunt og i riktige mengder og intervaller så er du i gang. Sett deg gjerne mål om å finne gastronomiske sunne høydepunkt.

Og fortsett å se deg i speilet å sammenlikn deg med en gresk Gud, løft brystkassen opp og frem så øker både selvtillit og mengde livgivende luft inn i lungene. Begynn å bevege deg mer og tren gjerne korte økter med høy belastning. Kos deg i hverdagen, men alt med måte og ta på alvor at helseresultater kommer ikke av seg selv.

Du må faktisk gi noe for å få noe!

Lykke til

Mvh Hverdagsaktiv

#helsefremming #forebygging

Noen trenger skilting, selv i kjent terreng

Du synker ned i sofaen, og ser tomt foran deg. Hva skjedde nå?

En rolig dag, med hverdagslige begivenheter svinner hen. Dagen har den samme følelsen som dagen før, og før og før. Avtaler ble gjort, og brutt. Det er ikke noe nytt, for det er som oftest angsten som styrer og bestemmer over avtalene.

Men ut fra intet, dundrer det noe inn i roligheten. Utløst av hva? Et sinne, et rop om håpløshet og en følelse av en så stor og overveldende uro, at den eneste løsningen din er å reagere, protestere og utagere.

Hadde du bare sagt i fra før, tenker jeg, men det blir jo ikke helt riktig. Det er jo det som er så vanskelig. Ingen varsellamper. Ingen «pop-up» som sier at nå nærmer det seg meltdown. Ingen brannmur som hindrer at livet trenger i gjennom.

For det er jo selve livet som blir for mye. Små uoverkommelige nyanser som ligger seg lydløst oppå hverandre. Stille, vel viten om at det vil snart bli for mye.

Struktur og forutsigbarhet, blir til uoverkommelige hindre, for struktur og forutsigbarhet går ikke sammen med å ha en dårlig dag. Ikke når den først er blitt dårlig. Planen på kjøleskapet blir fienden, den som skal hjelpe å få kontroll, gjør dagen umulig før den er begynt.

Snikende ligger oppgavene seg i lag, på lag, på lag. Ingen merker at det hoper seg opp, ikke en selv engang. For hverdagen skal se ut på en spesiell måte, den må se make ut til det som står på planen. For det er jo planen. Men jeg er jo så sliten, så sliten i hode! Det trykker og surrer og gjør meg helt lam. Du sier: «I dag er hjernen helt bortkastet», og jeg forstår.

 

Riktig medisin, men til feil tid

De lærdes lære forteller om struktur, forutsigbarhet og aktivitet. Så lenge man driver det lenge nok; repetisjonene, avtalene, treningen, aktivitetene, så vil det bli bedre. Sier vi. Tror vi på. Vi vet hva som er best, vi som har lest de lærdes bøker. Men når forsøk etter forsøk feiler, ingenting virker og du stanger med hode og knyttede never mot veggen, hva da?

Da må man snu. Være tøff nok å stoppe med det man gjør. Tørre å ta utradisjonelle valg. Søke mot det som er enklere, for deg. Hjernen er sliten, utslitt. Systemet holder på å slå seg av, den finner ingen annen løsning.

Da må man komme til den anerkjennelse om å snu, nytt kapittel, bytte bok med andre briller.

Så mange vanskelige oppgaver det er i å sørge for sitt eget beste?

Når hjernen er fylt til randen, når den ikke har plass til mer. Toleransen for nyanser, uvesentligheter og flisespikkeri blir mikroskopisk liten.

 

Planer går i vasken og man må til med en helt ny plan, en plan man aldri har tenkt på før og ikke har gjort før. Usikkerheten og krisen stiger i takt med katastrofetanker. Du er på vei til stupet, og angsten skubber deg i ryggen, til slutt så klarer du ikke å holde deg oppreist lenger, føttene klarer ikke å bære.

 

Sånn blir det av og til, men noen ganger er det lurt å gjøre noe rart.

 

Noen ganger er det lurt med rart

Her står vi da, meg og deg på tur. Ingen jakke eller sko. Ingen sekk på ryggen eller beskjed om hvor vi skal. Vi har forberedt oss godt. Minst i 3 dager. Vi har snakket planlagt og vurdert risiko og fordeler. Vi har til og med sjekket været. Forventningen stiger mens vi venter på at vi er klar, til å gå. Til å bestige toppen av topper, denne uken. Det er om å gjøre å ikke trå feil, gjøre noe som setter oppdraget i fare.

Så her står vi. Utenfor døren med hånden trygt på dørhåndtaket. Trekker pusten godt ned i lungene. Nyter den kalde luften som tar plassen til den gamle innestengte pusten. Vi ser forsiktig på hverandre og smiler. Ler litt. For det er jo litt rart å gå på tur på sin egen trapp.

Så går vi inn igjen fra trappen, vel viten om at vi har gjort noe godt, litt rart men veldig stort. For i dag var dette stort nok. I morgen? Da skal vi kanskje hente posten.

 

Kan man gi hjelp til noen, selv om de klarer det selv?

Livredd for å gjøre deg en bjørnetjeneste. For å ta over for mye. For jeg ser jo at du ikke orker, men jeg vet du klarer. Det har du jo gjort før. Men ikke så mye nå. Derfor. Derfor gjør jeg det. Derfor hjelper jeg deg med ting som jeg vet du klarer selv. Jeg burde ikke være redd for det, redd for å ta fra deg selvstendighet. Den må komme senere, når du har fler oppe dager enn nede dager. Når lysten og orken gjør at du selv vil prøve. Nå skal du bare ta litt imot, hvile kaoset ditt. For kanskje risikoen ved å hjelpe for mye, er mindre enn risikoen for å hjelpe for lite.

For noen trenger skilting, selv i kjent terreng.

Klem Merethe ❤

 #asperger #autisme

 

Game over eller game on?

 

Mange har sagt og mange mener mangt om det å sitte inne å game og spille og ikke bedrive allslags andre aktiviteter. Jeg vil i dagens innlegg her på bloggen forsøke å nyansere dette temaet som tidvis både kan irritere og provosere, men også gi glede og muligheter til enkelte.

 

La meg først få avklare et par ting om hva jeg selv mener om inaktivitet og mangel på fysisk fostring i samfunnet sånn generelt. La det ikke være tvil om at mangelen på aktivitet og fysisk fostring er kilde til mange samfunnsproblemer og personlige utfordringer med hensyn til sykdommer og livsstilsproblematikk.

La meg være like klar på at forebyggende tiltak må satses på helt fra barn er små og gjennom hele livet. Dette er nødvendig for å klare å møte fremtidens utfordringer innen helse.

Dette alle sitt ansvar. Også den enkeltes eget ansvar, men samfunnet har etter min oppfatning et stort ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende tiltak i enda større grad enn i dag. Det må legges til rette for økte aktivitetsmuligheter fra barnehagealder og til seniorer i samfunnet. Det må i tillegg legges til rette for at kunnskap om aktivitet og kosthold gjøres i skole og i helsetjenester i enda større grad i fremtiden, men det er også like viktig å kunne evne å se individene i fremtiden samt å evne å ta vare på ulikhetene i hvert enkelt individ gjennom å skimte nyansene som jo finnes i hvert enkelt menneske.

 

Så er det dette med nyansene, da.

Hvis vi hadde sett inn i fremtiden kunne man kanskje forutse at livsstilssykdommer ikke eksisterte lenger. Men realiteten er at dette nok dessverre er utopi. Det vil nok alltid eksistere en andel av befolkningen med aktivitetsutfordringer knyttet til livstil og inaktivitet.

 

Men dette betyr vel ikke at vi bare skal gi opp å gjøre noe med problemene?

Og jeg vil antyde at en del av problemene skyldes hvordan vi som voksne står frem som rollemodeller og hvordan vi ser på inaktivitet hos våre barn. Og ikke minst hvordan vi selv kan være med å påvirke våre omgivelser til økt aktivitet.

Det vi gjør som voksne vil altså være med å påvirke hvordan våre omgivelser utvikler seg. Hvordan man kan selv være forbilder er svært viktig i kampen mot en negativ livsstil.

 

Så var det det med å forsøke å forstå.

Ungdom har vel alltid vært i ulike faser og i opposisjon til sine foreldre i større eller mindre grad. Vi som foreldre vet dette godt. Hvordan vi velger å agere mot dette kan ha avgjørende betydning for aktivitet og deltakelse i fremtiden for våre unge.

Så stå opp å vær så gode rollemodeller som mulig gjennom eksempelets makt, altså det du gjør vil barna også med stor sannsynlighet også gjøre.

Men det er også viktig å holde et fokus på endringer i generasjonene. Spesielt vil jeg i dag nevne dette med gaming da jeg vet at mange foreldre er oppgitt over podene som ikke gjør annet enn å spille. Tilsynelatende i alle fall.

Hvis dette ligger så langt i fra det du som voksen kan forstå og akseptere så synes jeg man skal tenke nøye igjennom hva det egentlig en del av disse unge gjør og hvorfor de gjør det.

Endring begynner alltid med en forståelse i eget hode først. Og for å endre noe må man forstå hvorfor ting er slik det er.

Hvorfor spiller man i stedet for å løpe ut på fjelltur eller spille fotball med venner, eller løpe, sykle og alt annet du selv synes var fantastisk da du var på samme alder?

Hvorfor sitter man inne med headsettet på og snakker med venner over hele verden i stedet for å gå ut å møte dem i real life slik du selv måtte gjøre da du var ung? Jeg husker det så vel selv. Jeg måtte løpe gjennom snø og sludd flere kilometer i oppoverbakke for å komme meg til kameratene mine. Dette var før mobiltelefonens tidsalder, men du og du så moro vi hadde det! Og ikke å forglemme hvor god form vi var i!

Ja, det var tider det!

Eller?

Man må kanskje endre sitt eget bilde på hvordan ungdommen i dag har det kontra hvordan vi selv hadde det den gang? Den gangen var det selvsagt ingen bønn om vi skulle på trening. Far i huset digget fotball og da måtte dette leves ut gjennom barna. Her var det potensial til å bli den nye Kniksen eller noe slikt. Og det var da så ufattelig sunt! La gå at poden heller ville være inne å leke med lego fordi han drømte om å bli ingeniør! Nei her kom trening først koste hva det koste ville!

Når man velger å presse eller overmotivere til ulike fysiske aktiviteter så bør man ikke ta utgangspunkt i egne gamle erfaringer, men heller finne ut hva de unge ønsker. Ungdom som sitter inne og spiller i dag er ikke nødvendigvis late slabbedasker og inne i en ond sirkel av inaktivitet. Ungdom i dag er for det meste svært bevisst på hva de vil og med et syn og verdensbilde som ofte overgår oss voksne på en måte som er langt mer fremme enn vi selv var på samme alder.

La dem sitte inne å spille! La dem bygge sine sosiale nettverk fra datamaskinen selv om det er vanskelig for oss å forstå at dette kan være sunt! La dem få frihet til å vokse inn i en verden som ser helt annerledes ut enn den verden vi selv vokste opp med! Min erfaring med dette er at hvis de får denne friheten til å leve i sine digitale sosiale nettverk selvsagt med et utgangspunkt der voksne skal og bør sette de grenser som er nødvendige og fornuftige. Men ikke tving dem vekk fra dette fordi du selv ikke liker det. Da er faren tilstede for at du vil skape en enda større motstand mot andre aktiviteter.

 

Husk at vi var sannelig ikke mye fornuftige når vi selv vokste opp og ungdom i dag er vel kanskje tidenes sunneste generasjon der fysisk fostring og aktive sunne interesser er i fokus.

Så vil det alltid være noen som gjør for mye av gaming og inaktivitet. Har man da spurt seg om det kan være andre ting enn kjedsomhet og «latskap» som ligger bak? Har man tenkt over at det kan ligge sosiale, psykiske, eller andre underforliggende årsaker bak og kanskje man heller skal ta tak i dette i stedet for å riste oppgitt på hode over all spillingen?

Kanskje det å vise sin motstand og oppgitthet til den unge kan være med å ligge et visst press på det å være aktiv også? I en negativ retning? Her bør man kanskje være varsom med hvordan man som rollemodell er?

Kroppspress er det nok av i samfunnet generelt, men må vi bevisst eller underbevisst gi dem et press på å være i aktivitet i tillegg? Passer vi på hva og hvordan vi sier ting som kan trigge motstand og fremme opposisjon mot alt som har med fysisk aktivitet å gjøre?

 

Jeg synes det er på sin plass å nevne at noen unge, og stadig flere driver med såkalt e-sport. Man sitter altså og deltar i ulike spill, i beinhard konkurranse med andre over hele verden. Og la meg bare si at dette er i sannhet en utholdenhetsøvelse. For å hevde seg i toppen MÅ man være i god form både fysisk og psykisk. Kan det være at man kan motivere til økt aktivitet ved å spille på lag med de unge i stedet for konsekvent være uenig i alt de gjør som ikke passer vår oppfatning av hva som er fysisk aktivitet?

 

Kan det være at ungdommen overhodet ikke ønsker eller har interesse av å drive med sport eller annet som man selv ville ønsket at de skulle drive med?

Mitt forslag er å ta ungdommens parti. Vær der for ungdommen din og vis oppriktig interesse for det de driver med. Vis dem hva du selv liker å hvordan du selv ønsker å komme i form og vær gode rollemodeller uten å «tvinge» dem med på alt du vil og som ikke nødvendigvis de selv vil.

Min erfaring er at de da selv velger de sunneste valgene når det er tid for det.

Da vil på et tidspunkt inaktivitetspillet være game over og livet vil være game on!

 

Mvh Hverdagsaktiv

#aktivitet #gaming #helsefremmende #forebygging #asperger

Riddere av det runde bord

Litt om alt

Etter noen innlegg fra meg og følelsen av at flere er på vei, kan det være greit å fortelle litt om bakgrunnen for de ulike temaene jeg har og ønsker skrive om videre.

Gutten vår fikk diagnosen Asperger Syndrom våren 2017, 16 år gammel. I tillegg til Asperger har han også sterk sosialangst og OCD. Dette preger livet hans, og vårt eget, i så stor grad at det var best for alle, at jeg ble hjemme. En stund. Være tilstede fullt og helt, 24/7.

Jeg ønsker å skrive for en som ikke klarer å uttrykke seg så lett, men som har gitt meg den store og vanskelige oppgaven å snakke og forklare på vegne av. Andre ganger blir det bare løse tanker som trenger å samles litt.

Det blir lettere for meg å uttrykke meg mer konkret når jeg nå forteller litt om hvorfor. Det vil være tanker jeg vet eller tror kan være der hos gutten vår. Men alltid fra mitt ståsted.

 Å skrive hjelper, å få tilbakemeldinger og hjerter hjelper enda mer. Så da prøver jeg meg, til min store skrekk og andres begeistring (eller advarsel!) ;-), å trykke noen bokstaver ned på skjermen. Åpent og ærlig og så lenge jeg føler det kan hjelpe både meg og kanskje andre.

Litt etter litt kom behovet for å ytre noe, si noe og av og til skrike litt. Fortelle hvordan det kan være eller ikke være, å leve hverdagen sammen, i «ups and downs», først og fremst for min egen del.

Innleggene mine må ses, å leses som små og av og til litt store betraktninger på livet som leves. Med og uten begrensninger. Om det å være midt oppi det, men likevel på siden. Litt om tillit, ansvar og ydmykhet, både til de nærmeste og til de som er litt mer ute i den store verden.

Mange tanker som noen ganger er godt å se som bokstaver, og andre som etter en stund blir visket ut. Man tråkker i kjent og ukjent vann, dypt og uten bunn, men også på kjent og trygt underlag.

Som akkurat nå, men med håp, drømmer og ønsker om andre dager og tider.

Litt av hvert, kan man si

 

Å møte seg selv og andre viktige møter

Når livet er så vanskelig at man ikke klarer å formidle hvordan man har det, må man ta den lange veien. Man må først erfare, så vise gjennom handling, for så å stole på at andre klarer å snappe opp nyansene som gjør at livet er blitt så vanskelig.

Man ligger livet sitt i andres hender og ber om at deres evne til å se akkurat deg, er tilstede.

Man blir så avhengig, så utslettet av egen sykdom at det ikke er det minste rart å tenke svarte mørke tanker når kvelden nærmer seg. Man er mer enn litt utmattet etter dagens utfordringer og umuligheter. Angsten for at morgendagen skal bli lik, like svart, like vanskelig, like ensom, like dritt som de andre dagene, eller kan det være at det blir annerledes?

Ingen vet, for livet må leves for å få vite.

Man møter seg selv hver eneste dag uten å klare å feste blikket eller heve hodet. De samme tankene, noen ganger høye og tunge og andre ganger hvisker de i det fjerne. Oppedager og nededager er en enkel men god nok forklaring for oss som står utenfor. Vi forstår ordene, men ikke innholdet.

Vil du være bufferen min?

Tenk å få en slik oppgave. Så stor, så viktig, så utrolig vanskelig.

Være en buffer. En som ser. En som klarer å snappe opp nyansene som kan gjøre så ubotelig skade om de ikke blir stoppet, regulert eller omdirigert.

Oppgaven er trolig lite eller beskjedent beskrevet eller forklart noen steder. Man skal være seg selv, men i en annens ærend.

Avgjørelser må tas, svare ja, svare nei og samtidig forstå. Og stå for konsekvensene dette blir for en annen.

På ett eller annet tidspunkt føles det som man har gått ut av rollen man en gang hadde. Man har blitt noe mer, en del av et team som skal lage en plan. Oppgaven er gitt, ansvaret er tatt og et stort sukk av ydmykhet er godt plantet innerst i sjelen.

 

Vi hadde jo en plan!

Nå har det jo seg slik at flesteparten har en overordnet plan for familien sin og livet. Man følger som oftest strømmen og det som er «vanlig». Skole, fritid og arbeid er liksom pilarer som man fester de ulike valgene man har eller får.

Det kan ta lang tid før man klarer å løsrive seg fra den oppsatte planen,  når livet ikke går den «riktige» veien, den gjennomtenkte. Man kjemper imot og prøver alt i sin makt å jevne ut, justere og dirigere videre på en vei som ikke lenger er en vei. Å innse at planen ikke er planen lenger, DET er vanskelig!

 

«Vi har en plan, Egon!!»

Så blir det en ny plan. Ikke en svevende, flytende og enkel som man tenkte, men en plan som er skrevet, redigert, godkjent, vedtatt og stemplet. Den er utarbeidet av eksperter på hvert sitt område.  Planer som blir evaluert. Noen ganger fortløpende, noen ganger sjeldnere.

Alt blir så regulert, og det er på en måte godt. Det er flere som ser, regulerer, justerer og tar ansvar. Kloke hoder som sammen finner en ny måte, ser mer enn diagnosene.

Et helt apparat skal til for å drive et menneske som ikke klarer å drive seg selv. Et apparat som holder møter, treffes, snakker sammen og finner ut av hva de nye planene er og hvem som har ansvaret for at planen skal fungere. Vi er ikke lenger alene om det som skjer og ikke skjer. Og det er godt og vondt på samme tid, det er mye som skal slippes og overleveres til andres «bord».

Og noen ganger fungerer det, de kloke hodene driver en frem enten man vil eller ikke. Hindringene blir mindre enn de var, fordi andre gir deg rom til å utforske andre dører, andre måter å gjøre ting på, tenke på. Friheten til å komme med ideer og se at apparatet er uredd, et ønske om å prøve sammen med oss, vri og vende på etablerte rutiner fordi at det er bedre å begynne et annet sted. På en annen måte. Fordi vi snakker om et menneske som aldri vil bli lik til noen andre i hele verden, uansett diagnose.

 

Riddere av det runde bord

Fleksible, kloke hoder som ser muligheter i alt, istedenfor begrensninger. Som ser verdien i å høre på, og ligge til grunn det vi forteller.

Tålmodig sitter de alle, rundt det runde bord, og lytter til hverandre. De er eksperter valgt ut til å hjelpe. De lytter til oss. Vi er også eksperter, på vårt liv og våre utfordringer. Løsningene derimot, tar vi imot med åpne armer, for de er det ikke alltid vi har eller ser. Men å komme frem til den erkjennelsen, har vært en lang vei å gå. Og der er vi nok litt enda.

Vi som sikkert mange andre, skulle klare det selv. Vi forventet det, og trodde også det var forventet av oss. Vi måtte liksom bruke opp all kunnskapen vi hadde først, opparbeidet og tilegnet etter mange års arbeid innen helse og omsorg.

Å spørre om hjelp, var ikke det det samme som å si at vi ikke kunne jobben vår? Man klarte å hjelpe andre men ikke ens egne? Det var viktig å få frem at dette kunne vi noe om, dette jobbet vi med. En følelse av at vi ikke kunne feile, ikke kunne stille de feile spørsmålene eller glemme å stille viktige spørsmål, som var forventet ut fra hvem vi var og hva vi var.

Følelsen av å ikke strekke til, ikke klare å løse problemene eller gjennomføre det man skulle, gir et så stort slag i magen at man mister regelrett pusten. Uansett hva man gjør, så virker det ikke. Det MÅ jo være oss det er noe galt med, vår evne til å hjelpe vårt eget.

Så til slutt satt vi der, rundt det runde bord og klarte ikke lenger å være så opptatt av å si det som er riktig, vise for de andre at vi var på høyde med alle teorier, behandlinger og tiltak. Etter hvert kjente vi og forsto at de andre hadde de samme tankene, var like genuint opptatt av å finne løsninger. Uvanlige løsninger, og det liker vi! Uvanlige løsninger som ikke passer for alle men passer for oss. Etter hvert så ble alle som satt rundt bordet til riddere. Riddere av det runde bord. Reddende, bestemte og fokuserte mennesker som viste vei, når vi ikke klarte å gå først lenger.

For foreldre skal ikke være behandlere, skole skal ikke drive behandling og behandling kan ikke bare skje inne på et kontor. Vi vet alle at det likevel er slik det er, blir og må være, noen ganger. Noen ganger må man gå imot alle regler og teorier, for å klare å komme i gang. Komme i posisjon til å hjelpe og å få hjelp. Dra lasset sammen, der grensene for ansvar blir sømløst.

Jeg skrev litt tidligere om at sanger og gode tekster ofte blir en ventil, de klarer å finne ordene jeg ikke finner selv. De gir en mening og kan av og til gi meg noen svar. Bjørn Eidsvåg har utrolig mange fine tekster, tunge men enn så virkelige og nære.  Godt å høre på når man står og dirrer uten ord og mening.

 

 «Det einaste ho ønska seg, var en solskinnsdag, skyfri himmel»

Ja, det kan man jo si. Det ønsket har vi vel alle. Men livet blir fort veldig mye mer vanskelig, om man hele tiden skal ønske seg bort fra det som er, istedenfor å se «dritten i øya». Heve hode, møte blikket og være den man ønsker å være. Ja det er vanskelig, men ikke umulig.

Å komme til den anerkjennelsen at det er for tiden slik vi har det, at det er slik vi kommer til å ha det, er oppi alt en befriende tanke. Man slutter å jage etter noe som ikke nødvendigvis er der eller kommer til å komme. Man gir ikke opp, absolutt ikke. Man bare justerer, tilpasser og dirigerer hverdagen frem mot en ny måte å gjøre livet på. Andre planer, med et annet utgangspunkt. For lykken ligger ikke der ute, den ligger i oss selv.

 

Klem fra Merethe <3

#aspergers #mål #leve #tid #forståelse #empati #helsepersonell #uro #mentalt #mestring #sosialangst #ocd

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top