For å starte med begynnelsen på den der. En påstand som selvsagt har ulike vinklinger og som i mitt tilfelle aldri kommer til å bli en realitet, heldigvis.
Nå er det slik at jeg har skrevet om målpress tidligere og da er det jo gjerne slik at jeg ynder å trekke frem dette av og til. I dag gikk Søndagsmilen fort innledningsvis og jeg lå i følge klokken min an til å sette ny runderekord. Jeg kjente at jeg ble litt ekstra giret for dette og la meg i et tempo som var litt høyere enn det jeg vanligvis legger meg på. Dette var selvsagt før de bratte motbakkene på Vindenes og i medvind og lett nedoverbakke. Jeg husker vagt at jeg tenkte på om dette var lurt, men lot meg lokke rett ut i hengemyra av meg selv og et femti år gammelt overmot.
Og selvsagt fikk erfaringsbiten av meg selv rett. Rundt 50 meter opp den bratteste bakken lå jeg godt an til ny rekord, og da traff veggen meg. Varmen og tempoet traff meg og trakk ut overmodig kraft og vilje til å holde oppe tempoet. Plutselig gikk det sent. Veldig sent. Men med godt mot smilte jeg til meg selv og fortsatte i rolig tempo resten av veien. Blytungt enkelte steder, men litt lettere andre. Det var da det slo meg hvor lett det er å møte veggen. Både den veggen som ødelegger målene dine, men også den veggen som gjør treningen vond. Såpass at det er lett å tenke at dette skal bli lenge til jeg gjør igjen.
De fleste gangene jeg har løpt disse milene mine har jeg hatt det flott. Hver meter har vært en god følelse, men altså med en eneste gang jeg begynner å tenke på at jeg skal slå et eller annet mål så kommer ulike elementer, vegger og tap av motivasjon samt potensielt mestringstap opp i hodet mitt. Jeg kan forstå dem som konkurrerer i et eller annet om at dem skal bli bedre, men hallo? Meg og andre mosjonister? Hva pokker tror vi at vi er?
Hvis det å løpe 10 kilometer uten pause ikke er godt nok for oss, så hva i H?. er da godt nok? Hvis trening og aktiv livsstil skal så til de grader preges av målpress, så blir vi alle tapere i vår søken etter god nok helse. Og da mener jeg GOD NOK!
Vi er ikke idrettsutøvere. Vi er ikke 20 år. Vi er ikke i nærheten av å løpe tilnærmet lik en toppidrettsutøver eller en som har trent hele sitt liv. Vi som har søkt etter en livsstilsendring i voksen alder eller om du er en ungdom som har vært inaktiv hele livet. Vi må på ett eller annet tidspunkt spørre oss selv om hva det er vi ønsker å oppnå. Vi må deretter være såpass ærlig med oss selv og våre nærmeste, at vi ikke hele tiden søker etter det som er uoppnåelig eller at det koster så mye for oss at prisen for god helse blir dyrere enn det vi hadde tenkt å betale.
Siste del av løpeturen brukte jeg til å jogge i rolig tempo. Litt etter litt kom gleden tilbake. Jeg kommer aldri mer til å ofre gleden med fysisk aktivitet og trening på måloppnåelsens alter. Jeg har sagt det tidligere og jeg kan godt si det igjen. Jeg har ett eneste mål og det er å bli 167 år gammel. Les mer om det her.
Om jeg klarer det eller ikke er irrelevant, men jeg vil se hvor langt jeg kommer og hvor god helse jeg kan få på veien. Og en ting har livet lært meg. Man må også evne å nyte livet og finne ro og nytelse i de treningene man driver med. Ellers er det game over.
For å komme tilbake til halvmaraton på 30 minutter. Hjertespesialisten som jeg var til for en tid tilbake sa det slik,
«Jeg kan godt anbefale alle å løpe en halvmaraton hvis det er morsomt, men ikke lengre. Da er det bedre å løpe intervaller i 30 minutter med relativt høy intensitet. Det handler ikke så mye om hvor langt du løper, men hvor effektivt du får trent. En 30 minutters effektiv økt kan gi minst like god helseeffekt som en rolig løpt halvmaraton». Det viktigste er uansett at man gjør noe man synes er gøy. Er det ikke alltid slik da?
Mvh Willy
#løpe #trening #mål #overtrening #helse #helsegevinst #nyte #effektivitet #treningseffekt #aktivitet #hverdagsaktiv
