To kilometer løping. En oppskrift på å unngå å dø

 

Bergen city maraton nærmer seg med stormskritt. Jeg skal da løpe stafettdelen med gode kolleger i kommunen. To av de til sammen 2,2 milene som utgjør stafettløypen er tildelt meg. Og det til og med selveste sjarmøretappen.

Jeg har jo i et tidligere blogginnlegg skrevet om formen min på dette tidspunktet en måned før selve løpet. (Les mer om det her).

 

Men jeg har altså ikke skrevet om selve planleggingen og gjennomføringen av løpet. Altså hvordan løpe to kilometer så fort som pokker og samtidig unngå å dø i forsøket.

 

Mer nøyaktig. Hvordan forflytte en femti år gammel middels trent femtiåring på rekordtid fra Nordnesparken til Bryggen i Bergen.

 

Normalt ville dette ikke være særlig vanskelig, men som tidligere nevnt, så har jeg altså klart å løpe på meg en skade i kneet, samt også lagt paddeflat med influensa i flere uker nå. Verdifull tid er gått tapt. Formen kjennes ræva, og lungene kjennes ut som om jeg puster gjennom et sugerør. Det begynner med andre ord å haste.

 

Men heldigvis så er dette et løp der målet ikke er å vinne, men kun å ha det moro.

Det er likevel ikke så lett å spasere seg igjennom løypen hvis man ser at til og med deltakerne fra barneløpet som starter samtidig med meg, løper fra meg. Man har da en viss mannlig stolthet å ivareta!

 

Så jeg tenker også at det er flere mannfolk og kvinnfolk der ute som tenker det samme som meg. Hvorfor gjorde jeg dette? Og hvordan pokker skal jeg overleve dette med en liten smule ære i behold?

 

Vel her er oppskriften folkens! Og denne oppskriften kan i høyeste grad overføres til de som ikke skal løpe maraton. Eller stafett for den saks skyld. Bruk denne oppskriften til å komme i bedre form til våren og lad bena for livsstilsendring og løpeglede!

 

Punkt 1.

Kjøp deg gode sko. Da spesielt sko til å løpe i det nærmiljøet du skal bruke dem. IKKE ha mål om at nå skal du peise avgårde i skog og mark og fjell og dal. Da er du dømt til å slite mer enn nødvendig. La dette komme på et senere tidspunkt når løpeglede er blitt en del av livet!

 

Punkt 2.

Begynn med å gå de to kilometerne daglig. Og når du er halvveis hjemme, så øker du farten.

Etter 3 dager med dette mønsteret så økes farten halvveis. Ta så en dag pause.

 

Punkt 3.

Dette er dagen da du går med raskt tempo halvveis og når du snur så jogger du svært rolig og med korte skritt og land gjerne på forfot. Det er nå viktig at du IKKE langer ut, men holder et lavt og rolig tempo i joggingen helt hjem. Gratulerer, du har løpt din første kilometer.

 

Punkt 4.

Nå har du en dags pause.

 

Punkt 5.

Her er selve dagen da du løper hele veien. Som tidligere nevnt så er det viktig at du tar korte skritt slik at ikke knær og hofter får unødvendig juling. Hold et lavt og behagelig tempo og land mykt på forfot slik at du ikke får unødvendige støt i ledd og sånt skitt.

 

Punkt 6.

Nå gjentas dette hver tredje dag i to uker.

 

Punkt 7.

Nå er tiden kommet for å guffe opp. På samme måte som i punkt 1,2, og 3 så skal økning av fart være målet. Rolige økter frem første kilometeren og så øker du farten hjemover. Siste 100 meterne kan du gi på. Men husk å ta korte og myke steg.

 

Punkt 8.

I dag løper du med korte skritt og myk landing på forfot. Denne gangen et jevnt og såpass høyt tempo at du blir virkelig andpusten. Hvis du må stanse underveis å puste så sørg for at du kun går. Ikke stans helt. Vent i ett minutt så gir du på igjen full guffe! Så pause i ett minutt. Så gir du på og så videre til du er hjemme igjen.

Dette gjør du til en uke før start.

 

Punkt 9.

 

Siste uken her da har du muligheten til å jogge i raskt tempo, men ikke løpe fullt ut, kun i et tempo der du kan føre en normal samtale. Dette kan du ta til det er 3 dager igjen til løpet. Så slapper du av de 2-3 siste dagene.

 

Punkt 10. Løpsdagen.

Still opp i god tid og sørg for å små jogge i svært rolig tempo siste 10 minuttene før løpet. Du skal ikke være andpusten, men varm i kroppen. Sørg for lett uttøyning før du starter.

 

Pang!!! Løpet starter og du sørger nå for å holde jevnt middels joggetempo, men hold likevel igjen. Ikke gi full gass. Vær tålmodig og løp med så jevn fart som mulig. Lett på tå og finn rytmen. Øk farten noe når du er halvveis, og gi ikke full pinne før du har 200 meter igjen. Nå gir du det du har i innspurten! Da er du i mål og har fortsatt både livet og æren i behold!

 

Et betydelig pluss i denne oppskriften er at selv de som er i aller dårligst form kan bruke dette til å bedre form og kondisjon. Du må ikke løpe for å nå målene på kort sikt, men ved å pushe litt etter litt over tid, kommer også du i mål tilslutt. Den største seieren er over deg selv. Ta tiden til hjelp og øk gradvis så VIL formen bedres etter hvert!

Mvh Willy

#bergencitymaraton #bcm #løpeglede #løpe #trene #nybegynner #helse #form #kondisjon #mestring #moro #maraton #stafett #kolleger #aktiv

Trening i senga

 

Dagen har kommet. Seriestarten er endelig i gang. Litt utsatt for Brann sin del da forrige kamp ble utsatt. Men nå er det endelig i gang. Jeg hadde tenkt lenge på denne kampen og fått trent godt til dagens runde mellom Brann og Bodø Glimt.

 

Inngangen til kampen var optimal med styrkedrikk satt på kjøling og energi i form av søte proteiner og noen få karbohydrater med sjokoladesmak. Alt plassert innen rekkevidde på nattbordet her på reservebenken.

 

Med iskald humledrikke plassert innen rekkevidde stirret jeg nedover innbytterbenken og mot de 55 tommene foran meg. Litt stiv i albuleddet når jeg løftet energidrikken og sippet i meg en slurk. Dette hjalp og jeg var i gang med oppvarmingen. Alt vel og kampen kunne starte.

 

På forhånd hadde jeg en strategi om hvordan jeg skulle legge opp spillet. Forsvaret var tunge i kroppen og armene mine slet da jeg tok tak kettelbjellene og løftet jevnt 30 repetisjoner. På banen skjedde det ikke så mye så jeg tok 30 til og kjente at forsvaret, altså armen mine, var tunge etter vinterens treningskamper. Spesielt på høyrekanten var det noe nervøst og urytmisk.

 

Siden 55 tommeren flimret foran meg og både meg og Brann nå hadde kontroll på midtbanen kjente jeg at magemusklene mine fikk sitt der jeg lå på rygg i sengen med bena løftet 2 centimeter fra madrassen og med spesielt bukmuskulaturen aktivert og gluteus maksimus strammet. Jeg kjente at det var tungt, men midtbanen hadde likevel bra kontroll. Jeg tok så mange repetisjoner at jeg klarte et utall repetisjoner helt til teknisk utmattelse. Jeg følte at magemusklene mine på midtbanen virkelig fikk kjørt seg her. Ved å vri spillet fra høyre til venstre siden med lissepasninger der midtbaneankeret serverte baller både her og der fikk de skrå magemusklene sitt inntil teknisk utmattelse gjennom hele første omgang. Dette sammen med godt tak i kettlebjellene så fikk vi totalt sett en god gjennomkjøring.

 

Jeg savnet imidlertid gjennombruddspasningen som skulle føre til at vårt lag skulle ta føringen. Plutselig kom den. Den forløsende pasningen. En lissepasning fra midtre magemuskel og ned til spissen. Spissen rev til seg kettlebellene og smalt til med hip thrust 20 repetisjoner gange fire. Det var en vakker og kontant utført scoring.

 

Fortsatt hadde jeg ikke flyttet meg ut av senga. Og jeg hadde hatt 45 minutter med arm, bryst og magetrening der både fremre og skrå magemuskler hadde fått gjennomgå. Kettlebellene jeg hadde med meg i senga veide 8 kilo per stykk og dette passet meg greit nå i første kamp.

 

Jeg passet på å få i meg nok væske i pausen og så gjorde jeg meg klar for andre omgang. Andre omgang var mye en repetisjon av øvelsene fra første omgang bortsett fra at spissen hadde mange flere innlegg fra vingene å arbeide med. Dette betydde at bukmuskler fikk mer å arbeide med og repetisjon av bukmuskeløvelser dominerte omgangen. Bodø Glimt hadde ikke mange sjanser. Mest fordi både forsvaret, keeper, midtbane og angriperne til laget mitt hadde god kontroll i kjernespillet. Jeg vred ballen over og ble liggende med ansiktet mot 55 tommeren foran meg. Kjernemuskler ble aktivert da vi holdt god kontroll i planken inntil teknisk utmattelse x 4 i senga. Dette smakte, men helt på tampen av kampen kjente jeg at denne første kampen hadde tatt på. Men vi var i alle fall i gang i år og jeg hadde hatt en god gjennomgang med trening uten engang å ha forlatt senga, bortsett fra en kjapp tur på toalettet i pausen.

 

Slik kan hverdagstrening også utføres. Man må på død og liv ikke reise på treningsleir på la Manga for å få gode gjennomkjøringer hvis treningskamper fremover kan utføres der man har det bra?

 

Man trenger bare bruke fantasien hvis treningen skal kunne ha en overføringsverdi og man har kunnskap om hvordan øvelsene man utfører skal utføres korrekt. Da kan man gjøre disse øvelsene når som helst og hvor som helst til akkompagnement av hva som helst!

 

Just sayin!

 

Mvh Willy.

 

#trening #fotball #aktivitet #kettlebells #trening #hverdagstrening #hverdagsaktivitet #fotballkamp #motivasjon

Kneskade, influensa og 1 måned til Bergen city maraton

 

De siste månedene har jeg trent jevnlig mot vårens eventyr i Bergen. Bergen City Maraton. Gjennom jobben har jeg og ti kolleger meldt oss på denne løpefesten, selvsagt for å knuse alle rekorder! Det er riktignok stafett delen av denne festen som står på programmet for oss. Dette innebærer at vi deler en halvmaraton på ti stykker. Jeg skal løpe ca 2 kilometer, så det er ikke for hakkende gale å klare. Tenkte jeg da.

 

Vel så enkelt skulle det selvsagt ikke være. Jeg glemte jo å ta med i beregningen at jeg tross alt er femti år. Inne i hodet er jeg ikke mer en 25, men det er ikke bare hodet som skal løpe, jeg har en sliten kropp som også skal dras fra Nordnesparken til Bryggen.

 

Nå er det jo slik at jeg tross mine 50 år er bedre trent enn jeg var når jeg var 25 år. Dette er jo selvsagt bra, men det sier kanskje noe om hvor dårlig formen var når jeg var 25? Uansett så holder jeg meg i bra form og nyter livsstilsendringene jeg tross alt har valgt å påføre meg selv. Så slik sett så burde 2 små kilometer være godt innenfor rekkevidde. Tenkte jeg.

 

Det var imidlertid noen små, ikke uvesentlige faktorer jeg glemte å ta med i beregningen.

 

Dette løpet går av stabelen 28 April. Dette er jo mer eller mindre midt på vinteren. I alle fall slik årets vinter har vært, og er. Dette betyr at kropper over femti, automatisk går inn i smertemodus og slår av kroppslige funksjoner som ikke er livsnødvendige. En slags «survival mode». Dette innebærer at kroppen kun gir energi til å opprettholde funksjoner som trengs for å overleve med andre ord.

 

I tillegg glemte jeg å ta høyde for årets angrep fra virusfronten der manflu geriljagrupper utfører sine punktangrep mot da, spesielt influensasårbare mannfolk i femtiåra. Og i år var disse geriljakrigerne støttet av grupper som rettet spesifikke angrep mot ledd og sener i kroppen. Vi ble på en måte ledet inn i en felle.

 

Denne fellen var jeg ikke forberedt på og løp bokstavelig talt inn i fellen uten å tenke meg om. En klassisk felle som jeg selvsagt burde sett komme, nemlig konkurranseinstinkt fellen. Jeg hadde selvsagt gjort den kardinalfeilen som er mest vanlig å gjøre for mannfolk i min alder, nemlig å ha mål som var for vanskelig å nå. Målet mitt var å løpe under 5 minutter pr. kilometer og det var nok for meg litt for ambisiøst. Jeg var riktignok under 5 minutter på den første kilometeren og nesten under på den siste, men så røk kneet. Selvsagt!

 

Nå er jeg omtrent restituert i kneet men det biologiske angrepet mot luftveiene mine sitter fortsatt godt i. Jeg håper å i alle fall kunne fullføre min del av løypen i April.

 

Jeg har imidlertid ikke lenger annet mål om å ha det mest mulig moro. Og det var kanskje det jeg skulle og burde ha hatt fra start av!

 

Ha en strålende dag!

 

#bcm #maraton #femti #sprek #løpefest #manflu #kneskade #motivasjon #glede #influensa

Jeg gir nå vel faen!

 

Først i dag har vi et aldri så lite ønske. Vi trenger sponsorer til bloggen vår slik at enda flere kan få lest om det vi skriver. Send oss gjerne en melding i innboks hvis du er interessert i å bidra. Takk.

Mvh Hverdagsaktiv

 

Enkelt og greit sant? Men jeg mener virkelig at det er sunt å gi litt mer faen.

 

Jeg husker en tekstlinje fra et eller annet sted og den gikk litt som dette.

 

«Jeg driter i øst, jeg driter i vest, jeg driter i de som tror de er best, jeg driter i varmt, jeg driter i kaldt, jeg tror fanden steike jeg driter i alt!»

 

Sånn kan det også sies. Samtidig virker dette noe defensivt og pinglete, men la meg forklare litt hva jeg mener med at vi burde lære oss å gi litt mer F.

 

I 1990 ble jeg altså operert i ryggen og havnet i NAV systemet. Det skulle gå 12 år der jeg falt mellom to stoler før jeg klarte å fri meg selv fra dette buret. Denne som for meg den gangen nørte opp en ekstrem følelse av å bli urettferdig behandlet. Og slikt sitter i resten av livet kan en tenke. For meg var dette den gang såpass ødeleggende at det holdt på å bli min bane.

 

Og siden jeg i dag sitter her og skriver på min blogg, så ble det naturligvis ikke min bane. Så hvordan kommer en seg da videre når urettferdigheten overskygger livsgleden og gir deg en følelse av at noen har behandlet deg blodig urettferdig? Så urettferdig at livet stanser opp og viser deg at det er mulig å hate. Og det er mulig å forakte, hate å mislike deg selv og andre i såpass stor grad at det overtar livet ditt. Ja faktisk truer med å gi tilværelsen din banesår.

 

Jeg vet jo at mange rundt omkring sitter og sliter med lignende ting. Det å føle seg urettferdig behandlet er ikke lett å takle for mange. Det å takle følelsen av å være utstøtt av samfunnet og samtidig kjenne på at ulike diagnoser vokser seg større inne i deg selv.

 

Man kan selvsagt si til seg selv at «jeg gir nå vel faen!»

 

Men i bunn og grunn er vel dette litt som om man feier ting under teppet, ikke sant?

 

 

Jeg husker det så vel den gang jeg vokste opp på Landås. Dette var altså en bydel utenfor Bergen. Årstallet var midten av 80 tallet og vi var en liten svimete og glad gjeng som tuslet rundt for oss selv. Med langt hår, mc jakker og tøff i trynet. Men også da selvsagt helt harmløse rabbagaster med skummelt blikk og ostepop i lommen.

 

Hver gang vi møtte ting vi ikke taklet eller forsto så tydde vi til verdens eldste murbygging og selvbeskyttelse. Vi sa til oss selv så høyt vi klarte og så ofte som mulig at

 

«Vi gir nå vel faen!»

 

Så flirte vi litt og slo av en ingentingvits og så la vi det bort. For å si noe om hva en ingentingvits er så er dette rett og slett noe som for eksempel dette.

 

«To lyktestolper gikk over en vei, så kom en bil og da sa den ene stolpen: Hvor er de gule giraffene mine?»

 

Helt fullstendig meningsløst selvsagt og heller ikke særlig morsomt, men vi kunne le både vel og lenge av dette. Og kanskje det nettopp var slik at vi på denne måten tok brodden av vanskelige ting? Kanskje det nettopp var på denne måten vi lærte å takle følelser som var vanskelige? Kanskje nettopp på grunn av dette ble vi i stand til å akseptere urettferdighet i livet? Ved å si til oss selv at vi gir f i alt. Og ved å lære oss dette så lærte vi oss å legge det ned i kjellerboden.

 

Vi aksepterte aldri urettferdigheten, men vi lærte oss å legge den bort.

 

Slik er det vel også ellers i livet. Noen ting takler vi lett, andre ting er vanskeligere.

 

Så hvis du er som mange andre av oss mennesker, litt rar med mye vanskeligheter som av og til bygger seg opp og tetter rørene der livet renner igjennom. Hvis du er en av oss som av ulike grunner hater dine omgivelser, misliker ditt eller datt, som sitter hjemme og ikke vet hva vondt du skulle påført den verden som har behandlet deg så urettferdig. Så hent frem et speil og titt inn i det. Snakk med deg selv som om det var problemet du snakket med. Og forsøk å innse at det hatet og den urettferdigheten du har opplevd KUN STRAFFER DEG SELV.

 

Den verden som gjorde deg vondt. De menneskene som behandlet deg urettferdig. De bryr seg virkelig ikke en dritt om hvordan du har det som regel. De har antagelig glemt hele greia fordi det betydde ikke en dritt for dem. Det som du tok til deg som livsforandrende urettferdighet. Tenk over det!

 

De gir nå vel faen!

 

Så da fortsetter du å straffe deg selv for noe som andre er skyld i. Noe som de ikke tenker på overhodet. DU straffer deg selv og tenker at «nå skal de faen meg få».

 

Og så er det bare du selv som får. Som begraver deg i elendigheten i stedet for å legge dritten ned i kjellerboden, låse døren og ha en plan om at du skal rydde den boden en gang. En annen gang. «Til helga kanskje?», «Ja det burde vi».

 

Så hva sitter vi egentlig igjen med da? Masse ting og saker som har skjedd over lang tid eller kortere tid? Kanskje det er ting som pågår nå? Eller kanskje det er mye forskjellig som har skjedd gjennom livet. Ting som definitivt er urettferdig for deg og mot deg. Så hva kan du gjøre med det? Svaret er enkelt, men å gjennomføre det er ofte ikke så enkelt.

 

Kan du slutte å straffe deg selv når det er andre som burde vært straffet?

 

Kan du virkelig gjøre noe med det som har skjedd?

 

Hva hvis du fortsatt kverner rundt på skyldfølelser? «Hadde jeg bare reagert slik, så», «Hadde jeg bare sagt slik og slik, så», «Hvis jeg bare hadde gjort slik, så».

 

Ser du hva jeg mener? Skal du fortsatt prøve å plukke opp vanndråpene som forsvant i livsrørene for lenge siden? Kan du i stedet pakke dette ned i en eske og sette det i kjellerboden?

 

Tro meg. Når du velger å gjøre dette så vil livet dreie mot riktig retning. Sakte men sikkert. Fordi det at du har det bra, er det som er det rettferdige.

 

Du trenger ikke koble dette helt vekk. Du kan akseptere og forstå at det er slik. Og at du som selvstendig menneske kan se på vanskene, akseptere at de er slik de er, men likevel velge å sette det vekk igjen. Ned i kjellerboden. For din egen del. Fordi du trenger å leve ditt eget liv slik du ønsker.

 

Det er det som egentlig er rettferdig.

 

Ønsker deg en flott dag!

 

Annonser:

 

 

#selvinnsikt #livserfaring #mestring #livssituasjoner #endring #nyeveier #tankekjør #urettferdighet #psykiskhelse #nav

Styggen i ryggen

 

Back in the day. Fikk jeg vondt i ryggen. Dette var et resultat av en rovdrift på helsen gjennom feilstillinger i det arbeidet jeg hadde som rørlegger. De fleste rørleggere jeg kjenner har ryggproblemer, men problemet er nok ikke begrenset til kun dette yrket.

Det er engang slik at ryggproblemer og smerter knyttet til kroppens bakside er et kjempestort samfunnsproblem i tillegg til at det er en personlig, psykologisk og økonomisk katastrofe for den det gjelder. Et sant helvete der selveste styggen i ryggen herjer med både kropp og sinn.

Sinnet får oftest gjennomgå fordi ens omgivelser ikke helt virker å tro på slike “usynlige” smerter. Kroppen får gjennomgå fordi smertene som herjer som styggen sjøl i ryggen din synes å vokse fra korsryggen og forplante seg til andre deler av kroppen. Og sammen utgjør faenskapet styggen i ryggen som ødelegger ens psykiske, fysiske, sosiale og økonomiske hverdag.

Det er slett ikke uvanlig at familier går i oppløsning når det er slik, og det er slett ikke uvanlig at uføretrygd går hånd i hånd med flere tilleggsdiagnoser. Livet selv virker å være rasert. Dette er et stort samfunnsøkonomisk problem i tillegg til den åpenbare personlige tragedien dette er for mange.

Og så går man på NAV.

Skal ikke dvele for mye med dette, men jeg skulle virkelig ønske at folk som har det vanskelig fra før kunne slippe å få det enda vanskeligere. 

For å slå et slag for videreutdanning innen menneskelig psykologi med empati som eksamensform. 

“PANG” Slag slått!

Man kan selvsagt være uenig med meg og mange vil nok protestere høylytt. Spesielt de som gjør en god jobb. Som med de fleste andre steder der gode mennesker gjør en god jobb, vil systemet de arbeider med være noe av grunnen til hvorfor ting er som det er. Alle rørleggere har gode verktøy. Da burde det være en selvfølge at det offentlige også har det. Tross alt handler det om menneskelige skjebner.

Samtidig er det skjønnsmessige faktorer fra sak til sak og en individuell grunnforståelse av menneskelige faktorer ville kunne avverget mye lidelse.

Hvordan vet jeg dette? Enkelt.
Been there, done that. I over 10 år mellom 2 stoler i systemet. Systemet rystet meg. Styggen i ryggen ødela meg kroppslig og hjelpeapparatet ødela resten.

Tilbake til ryggen og de vansker som kan oppstå.

Det eneste vi etterlater oss her i livet er hva vi har gitt til andre.

Så fokuser gjerne på det og ikke på hva andre burde gitt til deg. Har du det fokuset så er det enklere å leve i glede. Og glede skapes i nuet. Her og nå ved å fokusere på positivitet og velge vekk negativitet.

Hva mener jeg egentlig med dette?  For min egen del er smerter noe jeg med leve med hver eneste dag resten av livet. For mange år siden var dette svært vanskelig å akseptere. Det å grave seg ned synes da som den letteste løsningen. Så da gjorde jeg det. Var dette den riktige løsningen? 

For meg? Ser jeg tilbake nå så er svaret helt klart nei.

Med prolapser og operasjon bak meg og en kamp mot systemet samtidig, var det lett å gi opp. Hvor enn en snur seg og hva enn man gjør så slås grunnen vekk under deg.

Nav ville den gang ikke gi meg omskolering fordi de mente at jeg burde vært uføretrygdet.  Så da søkte jeg og legen min om uføretrygd. Denne fikk jeg avslag på da Nav mente jeg burde omskoleres! 

Man skal jaggu være sterk for å takle å være syk.

That was then. This is now!

Så spiller jo livet ut sine underfundige små puss. Ingen vet hvordan dagene blir, men tenker man at den bli fæl og legger seg ned så blir den som regel det.
Jeg gav selv opp. Belaget meg på et liv som ufør. Da var jeg i midten av 30 årene. Så en dag fikk jeg en telefon.
 
Det var fra mitt forsikringsselskap som da ante at en forestående uføredel skulle utbetales. Da gikk selvsagt alarmen hos dem. De sendte straks to forståelsesfulle sosionomer hjem til meg og lovet å forsøke å ordne opp. Jadablada sa jeg og trodde passelig på dem. 

En uke senere var ny utdanning og omskolering i boks. Ergoterapi here i come.

Det hører med til historien at Nav utredet meg ved arbeids rådgivnings kontoret. Der konkluderte de med at jeg ikke var i stand til å klare en høyskole utdannelse. 

Jeg gikk ut med toppkarakterer. Jeg gikk også ut med toppkarakterer på generell studiekompetanse.

Jeg har senere også tatt en videreutdanning innen rehabilitering.

Nå ti år senere har livet snudd til noe positivt. Jeg har fortsatt ulike plager, men har lært å takle dem. Styggen i ryggen er temmet ved hjelp av regelmessig mosjon og trening. Og en ting vet jeg utmerket godt av erfaring.

Den hjelper seg best den som hjelper seg selv.

For din egen del  så gi aldri opp. 

For din egen og dem rundt deg sin del. Legg vekk bittert hat og destruktiv tankegang fordi dette ikke vil gi deg noe annet en tap.

For din egen del, la fortid være fortid og fremtiden være målet. Begynn en endringsprosess der hjernen din smiler og aktivt velger en annen retning.

Det betyr ikke at man glemmer eller tilgir, men man skal i alle fall ikke fortsette å straffe seg selv!

Jeg valgte vekk mitt problematiske forhold til system og smerter. Ikke det at jeg ikke fortsatt sliter med styggen i ryggen, men målrettet aktivitet og at jeg tvang meg selv til endring, ut av den trygge vante komfortsonen og inn i en ny tilværelse, fjernet de fleste av mine smerter. Og de som ikke forsvant, ja de har jeg lært å leve med.

Og det er aldri for sent å begynne å tenke annerledes.

Dagens viktige beskjed. Gi aldri opp. Veien blir til når du går og det er DU som bygger den.

Mvh Willy 

#nav #ryggsmerter #hverdagsaktiv #motivasjon #aktivitet #helse #livsstilsendring #psykiskhelse #helsefordeler #helsegevinst 

Kraften i en samtale

 

 

«Beneath the rule of men entirely great, the pen is mightier than the sword.»

I skuespillet Richelieu i fra 1839 skrevet av den engelske forfatteren Edward Bulwer Lytton skriver han blant annet denne berømte setningen. Handlingen i stykket dreier seg i hovedsak om den Franske statsmannen og Kardinalen Richelieu. Setningen er også senere blitt brukt som en metafor for at dialog og at samtaler løser ting bedre en vold og krig. Pennen er sterkere enn sverdet. Det er makt i det skrevne ord. Det er også makt i de ord som ikke sies. Det som ligger i de uskrevne regler som forståes av store kvinner og menn. Menn og kvinner med ære og med evner som respekt og gjensidig forståelse. Ikke primitive løsninger der vold avler vold og hevnen utspilles på egoismens premisser. Krig og elendighet, svik og bedrag.

Samtaler på et slikt nivå mellom mennesker kan skape tro på at man kan flytte fjell. Ingen tvil om det. Samtaler og god kommunikasjon har skapt de største positive endringene i verden og også de mest personlige endringer i enkeltmennesker.

Da er det ikke så rart at en samtale kan endre en livsstil ikke sant? De fleste som regelmessig arbeider med endringsprosesser hos mennesker har en rekke verktøy for å hjelpe til endring gjennom samtale. Motiverende intervju er en av flere metoder for å kunne oppnå endringseffekt. Mine egne erfaringer med denne type samtaler er at man trenger flere verktøy i kombinasjon for å kunne forstå grunnlaget for endring. Et vanlig brukt verktøy i så måte er kognitiv terapi. Dette blir til sammen gode verktøy for å kunne hjelpe å kommunisere endringsprossesser hos den enkelte.

MEN. Og det er et STORT MEN her.

Vi skulle ikke bare tatt oss en prat da?

Det er fint at helsepersonell og coacher kan teorier og teknikker om åpne og lukkede spørsmål og hvordan man arbeider med ambivalens. Det er fint om de i tillegg kan noe om kognitive metoder også for på den måten kunne forstå hvordan man samtaler med ulike mennesker som har eller kan ha nytte av dette. Det er ekstremt fint hvis man også evner å kombinere disse teknikkene i tillegg. Da ligger man virkelig godt an. Ikke sant?

Men det kanskje viktigste av alt er evnen til å snakke med personen foran deg. Ha forståelsen på et dypere plan på hvordan han eller hun egentlig har det. Forstå at man noen ganger kan løse vansker ved å snakke om ting som ikke helt faller inn under verktøyene man har kunnskap om. Forstå at det tross alt er mennesker vi snakker med. Mennesker med egne HELT forskjellige livserfaringer og preferanser. At samtaler må forstås på et menneskelig plan som ikke nødvendigvis finnes i noen bøker, men kun kan forstås gjennom empatisk evne og en dypere forståelse og aksept av selve livsforståelsen.

Det hjelper ikke å snakke et menneske ned i vekt med verktøy som ikke passer. Det hjelper ikke å endre noe en ikke forstår utgangspunktet til. Utgangspunktet om HVORFOR en ikke vil. Så derfor må man også ha evnen til å ha erfart. Bruk det i møte med den som ønsker endring. Ta en prat!

Den gode samtalen er et begrep. Den gode samtalen krever evne til egenrefleksjon og samrefleksjon. Den samtalen som foregår mellom to mennesker som har en grunnleggende forståelse og en gjensidig respekt for hverandre, sammen med en genuin og oppriktig interesse om tema fra begge parter, blir ofte den samtalen som egnes som utgangspunkt for endring.

Livserfaring innen mange områder og forståelse og respekt for ALLE mennesker, er en forutsetning for å komme i denne posisjonen. En empatisk tilnærming og menneskelig varme i sin relasjonsbygging hjelper en på denne veien. En genuin interesse for å akseptere og sette seg inn i andres særegenheter og spesialinteresser må etter min mening være grunnlaget for den gode samtalen sammen med ærlighet.

Hvis mannen foran deg er spesielt opptatt av frimerker, nytter det ikke å åpne med en kommentar om at du hater filatelister. Eller?

Kanskje det er nettopp slik du bør åpne samtalen? Her kommer dette udefinerbare inn som skaper en forståelse som kan åpne hvelv. Denne forståelsen kan ikke erverves ved å lese om det i bøker, men kan kun forstås gjennom personlige kvaliteter og erfaringer.

Men en kan lære å ta hensyn til dette og bruke seg selv som redskap for ærlig forståelse og ærlighet der man ikke forstår.

Vanskelig ikke sant? Nei egentlig ikke. Husk at det er mennesker vi snakker med. Mennesker som deg selv med alle dets skavanker, feil og andre mangler. Noe forstår vi, andre ting ikke. Vi er forskjellige alle sammen. Det er dette som gjør oss til mennesker.

Med disse verktøyene i kofferten holder jeg mine samtaler med mennesker som ønsker endring. Også samtaler med de som har gitt opp å få til endring. Og samtaler med de som ikke vil ha endring. Eller kan det hende de likevel vil? De vil bare ikke si det til hvem som helst? Kanskje det er for vondt å i det hele tatt si det til seg selv? Da må vi forstå at dette ikke er gjort i en håndvending.

De beste samtalepartnerne er de som ikke setter sine egne verdier, holdninger og forståelser til grunn for utgangspunktet i samtalen. De er selvsagt der, men de dempes og viskes ut i den tilnærmingen man til enhver tid gjør mot den man samtaler med. Det er tross alt ikke en selv en skal snakke om, selv om man kan supplere samtaler med egne ord og erfaringer. De beste samtalene får man når egne «sannheter og egen kunnskap lest i en bok» IKKE havner i fokus, men aksepten om at samtalepartneren har sine preferanser og erfaringer. Og så evne og gi plass til dette i samtalen.

Så la oss ta en prat en gang da! Om endringer og livet og litt av hvert? Eller vil du helst ha et ord med deg selv først? Sjekk ut hva som er viktigst for deg da?

Ønsker dere en fortreffelig dag!

#samtaleterapi #samtale #endring #livsstilsendring #motivasjon #samtalepartner #deltagelse #respekt #forståelse #empati

Lurt og ranet av landeveisrøvere!

 

Jeg hørte en gang en historie som angivelig var sann. Hvor den kom fra og hvor sann den egentlig er vites ikke!

 

Om at hvis du tar en kjøretur fra Bergen til Oslo og bryter fartsgrensene der du kan,vil og tør så kommer du sannsynlig frem helt utslitt. Det vil si hvis du kommer frem da. Muligheten for å kjøre i fjellveggen er nemlig svært stor. Det er en grunn til at fartsgrenser er satt og tilpasset den veibanen du kjører på. Det ble etter sigende gjort en test på dette. En bil skulle holde fartsgrensen og en skulle få lov å bryte den. Den som «råkjørte» kom frem til Oslo 15 minutter før den andre. Helt utslitt av å sitte konsentrert hele veien.

 

Nå vet jeg ikke om denne vandrehistorien er sann. Sannsynligvis er den ikke det, men den gir et godt bilde på hva jeg mener i dette innlegget.

 

Det er en grunn til at vi har fartsgrenser. Man kan nok godt være uenig om plasseringen noen ganger men i det store og det hele så sørger fartsgrensene for en trygg reise mot det målet man har. Så lenge disse veiene har eksistert, så lenge har det fantes kyniske landeveisrøvere. Helt fra den gang de trillet rundt med hest og kjerre for å selge deg MIRAKELMEDISIN, og til i dag da landeveisrøverne forsøker å rane deg med mer avanserte midler. De kjører ofte svært overbevisende høyteknologiske biler som kunne imponert hvem som helst.

 

Helsevesenet i Norge er en god gammel Europavei med mange lokale riksveier samt mange kommunale avstikkere. Det finnes til og med en del blindveier og det finnes en del veier som bygges og tilsynelatende aldri blir ferdige. Noen veier er fylt med bompenger og andre igjen er gode og gratis veier som er en drøm å kjøre på. Noen veier har kun 20 km/t fartsgrense og på andre igjen kan man ligge i 110 km/t. Litt som livet selv tenker jeg. Enten man kjører sin gamle kasse av en bil, sin nyeste elbil, luksusbilen eller veteranbilen så trenger man å holde seg på veien. Felles for de som kjører i grøften eller i fjellveggen er at de ikke har tilpasset farten etter forholdene.

 

Det finnes også utvilsomt problemer med denne livets helsevei som skyldes utforkjøringer, fartsdumper, telehiv, manglende skilting, feil helling på veien manglende sikring, manglende midtrabatter, dårlig vedlikehold og noen tuneller uten lys.

 

Man kan la seg provosere og hisse seg opp av andre bilisters oppførsel langs veien spesielt når man har det travelt selv på denne helseveien. Og sur og grinete blir man spesielt når man havner i den beryktede helsekøen. Man kan la seg friste til å ta snarveier som ikke alltid er like lurt eller for den saks skyld like trygt.

 

Snarveier kan noen ganger være av det gode, men som oftest gir det oss mer problemer enn det vi i utgangspunktet ønsket å oppnå. Hvor mange ganger har ikke jeg sett køen foran meg og tenkt at jeg svinger av her for å ta den andre litt dårligere og smalere veien for å komme meg frem litt fortere. Bare for å oppdage at «alle andre» også har tenkt det samme og køen er større her enn der jeg burde vært. Eller at den er sperret av veiarbeid lengre fremme?

 

Sånn kan det jo gå når man manøvrer seg rundt på de norske helseveier.

 

Det er sjeldent lurt å ta til takke med snarveiene. Dette gjelder ikke minst når man kjører sin gamle skranglekasse, slepende på ekstra last via en gammel og sliten campingvogn på slep nedover livsstilsveien. Bare for å møte kø, tutende sure og hissige medtraffikanter og stressede leger fra helsens vegvesen.

 

Da er det fristende å ta snarveier ikke sant? Og det kan være fristende å trakke litt ekstra tungt på gassen? Resultatet av disse manøvrene kan noen ganger i beste fall føre til økt blodtrykk, stress symptomer, fare for hodepine og i verste fall føre til utforkjøring eller ende i fjellveggen med et smell!

 

Da er det etter min mening best å holde seg innenfor de kjøreregler og følge den skilting som til enhver tide er tilpasset helsetrafikkloven på denne livets europavei. Man kommer ikke så raskt frem som man noen ganger kunne ønske, men man kommer som regel svært trygt frem.

 

Helserådene som gis og anbefalinger som fremmes gjennom lovverk, rundskriv og beste praksis, vil være trygge råd når man kjører på denne veien. Disse rådene og denne skiltingen er basert på tung årelang forskning og nøye kunnskapsbasert håndhevelse av helsetrafikklovgivningen. Det går ikke alltid like fort i svingene, men det i alle fall tryggere enn å hive seg på mer eller mindre tvilsomme helseråd og trendy nye snarveier som i verste fall altså kan ende i fjellveggen.

 

Dessverre så finnes det i dag svært mange, lite kunnskapsbaserte råd og svært mange tvilsomme og til og med direkte farlige veier til mål som lokker med quick fix både her og der. Nettet flyter over av nye og trendy veier til ditt velbefinnende, som ikke har rot i virkelige og gode forskningsbaserte og kunnskapsbaserte kjøreregler. Spesielt innen livsstilsendring, kostholdsråd, treningstips, sunnhets ditt og skylling datt.

 

For folk som sliter på helseveien og står i den saktegående helsekøen, vil det virke svært forlokkende å ta snarveier. De fleste av disse snarveiene leder imidlertid ikke til noe bra. Det er en grunn til at du bør holde deg til de offisielle og lovlige veiene. Det å lure folk ut på ville veier er straffbart! Og folk er noen ganger såpass desperate for å komme frem at de lar seg lure av kyniske landeveisrøvere som ikke er ute etter å bedre livskvaliteten din, men å tømme lommeboken din. Ofte godt hjulpet av reklamemenn og kvinner med falske skilt for å vise deg veier du IKKE BURDE KJØRE!

 

 

Husk da på at når du kjører fra Bergen til Oslo så er det vel bedre å komme femten minutter senere og i live, enn å kjøre svin fremover på private veier som er dårlig proporsjonert og havne i fjellveggen slik at du aldri kommer frem. Ikke sant?

 

Vær kritisk til falske skilt og landeveisrøvere på livets helsevei over Helsevidda vest, spyfylkeheiene og galstroka innafor.

 

Kjør forsiktig og trygt fremover. Det tar kanskje noen minutter lengre, men man havner som regel ikke i fjellveggen.

 

Og man unngår å bli ranet av landeveisrøvere!

 

God trygg tur!

#hverdagsaktiv #landeveisrøvere #livetslandevei #helsekø #trygghet #livserfaring #helsenorge #livsstilsendring #forandring #kvakksalvere #falsktrygghet #helsevesenet

Livsfarlig stråling!

Mangt kan sies om alle de ulike meningene som har vaket rundt i overflaten rundt i de tusen hjem. Om mikrobølgeovnen. Denne utenomjordiske kreasjonen som kom til oss fra den Amerikanske ingeniøren Percy Spencer i 1947. Det hele var egentlig en tilfeldighet. Han arbeidet egentlig med et radaranlegg og oppdaget at sjokoladen han hadde i lommen smeltet under arbeidet. 

Her kan man vel egentlig tenke FARE med en gang. Mystisk stråling som smelter ting inne i lommen til mennesker? Hm.

Siden den gang har diskusjonene vært mange og ulike meninger flere. Er det farlig? Eller er det tvert imot sunt?

Hva er egentlig mikrobølger? Det må vi nesten vite hvis vi skal se på hva som er rett og galt i denne saken.

La det først være helt klart. Mikrobølger er farlige. Det er derfor mikrobølgeovner ikke skal tukles med og derfor strålingen stanser hvis døren på ovnen åpnes. Man kan få brannsår hvis man utsettes for mikrobølger. 

Så hva er egentlig denne strålingen? Er denne oppfinnelsen en overlevd konspirasjonsdings og alien teknologi fra Roswell hendelsen der det påstås at en ufo krasjet i ørkenen utenfor Roswell New Mexico 4 Juli, ja riktig, du gjettet det, 1947?

Ja ikke vet jeg, men så er det ikke mitt problem heller. Jeg ville egentlig bare vite om maten jeg tilbereder i denne strålende maskinen er i beste fall ødelagt. I værste fall farlig?

For mat skal jo være sunn ikke sant? Og spesielt hvis vi har en travel hverdag samtidig som man skal endre livsstil.

“Time is of the essence” spesielt ved livsstilsendring.

Man kan godt ha et mål om å lage god og sunn mat fra bunnen, men kom igjen folkens. De fleste av oss som er i full jobb, med 2 til 4 unger som skal hit og dit, pokerkveld og øl for gutta og kone som skal strikke ferdig sånn, ja sånn strikketing, har verken tid, lyst eller overskudd til å stå å lage ulike retter fra bunnen. 

Så tilbake til mikroen da. Skal vi ha dårlig samvittighet eller frykte denne potensielle djevelboksen fra 1947 som muligens kan stråle maten vår med alien stråling?

Selvsagt ikke. Mikrobølger i denne sammenhengen er ikke noe annet enn dielektrisk oppvarming. Dette stråler med mikrobølger på 2450 mhz. Strålene skapes i en magnetron. 

Du kan lese mer om de tekniske spesifikasjonene her. 

Det som skjer er at disse bølgene skaper vibrasjoner i fett og væske i maten. Økt bevegelse i molekylene skaper rett og slett friksjonsvarme. Dette er det som varmer opp maten. 

Helt fullstendig ufarlig med andre ord. I tillegg er det egentlig det samme som skjer med proteiner og vitaminer i maten som blir behandlet, nøyaktig det samme som når du koker maten i vann. 

Les litt mer om dette her.

Eneste forskjellen er at du bruker 20 til 30% mindre strøm i effekt og at du ikke heller ut nødvendige mineraler og vitaminer sammen med kokevannet.

Så gladmeldingen til alle med en travel hverdag som skal og bør spise så sunt som mulig er å mer enn halvere tilberedningstiden slik at fisk og annen sunn mat raskt kan kokes/varmes i mikroen. Og som et enda sunnere alternativ til det å koke det i vann. Bare husk på at det ikke er ALL mat som skal tilberedes i mikroen. Og heller ikke alle ting som bør eller kan legges inn i denne strålende maskinen. En kjapp liste finner du her.

Nå skal jeg tilberede fisk. Legges på et fat og tildekkes med plastfilm. 700 watt i 3 minutter!

lett saltet på toppen, med litt grønnsaker og ja, som sagt 3 minutter!

 

Er ikke det strålende så vet ikke jeg!

Annonse

 

#livsstilsendring #livsnyter #mat #mikrobølgeovn #mikromat #sunt #stråling #tidsklemma #vitaminer #naturlig

 

 

 

 

 

 

Mystisk terapi, merkelig trening?

 

 

Vel det virker nesten slik av og til da ergoterapi synes å være en noe ukjent og mystisk terapiform. De fleste som har litt kunnskap om ergoterapeuter tror også at de omtrent bare befatter seg med søknader til NAV om toalettforhøyere, rollatorer og rullestoler. Dette er veldig synd. Vi som er ergoterapeuter føler vel ofte at vi blir satt litt i skyggen av andre terapiformer. Som om det å arbeide med meningsfulle aktiviteter og en helhetlig tilnærming til mennesker skulle være noe merkelig treningsform.

Så hva er egentlig dette litt mystiske og merkelige med ergoterapeuter?

 

Jeg får mange spørsmål om dette. Og det er vel egentlig litt forståelig da andre terapeutformer nok er mer kjent og vanlig i befolkningen generelt.

 

For eksempel så er fysioterapeut noe som alle kan kjenne igjen og relatere til, mens manuellterapeut er mer ukjent dog likevel mer kjent enn det en ergoterapeut er. Til og med blant mange helsearbeidere/helsepersonell er ergoterapeuters virke noe ukjent og forbindes svært ofte med formidling og vurdering av behovet for tekniske hjelpemidler som rullestoler, rollatorer til eldre og så videre. Dette er forståelig, men likevel svært synd at det oftest oppfattes at dette er det vi i hovedsak befatter oss med.

 

Wikipedia beskriver hva vi gjør på en slik måte som dette.

 

Norsk ergoterapeutforbund beskriver det på denne måten.

 

Ergoterapeuter er altså eksperter på meningsfulle aktiviteter og deltakelse.

 

Dette innebærer altså at vi har særlig kompetanse på å kartlegge og legge til rette samt finne gode treningsmetoder tilpasset den enkeltes behov til enhver tid. Og med treningsmetoder mener jeg metoder som gjør trening og aktivitet så meningsfull og moro som mulig. Svært hyggelig å arbeide med. Dette gjør selvsagt dagene mine som terapeut ekstra moro da latter og glede er en minst like stor del av terapien som de utfordringer funksjonsnedsettelser har på den enkelte.

 

Og så er det det å arbeide med ulike områder innen helse. Vi kan alle gå den veien man har særlig interesse for. Noen ergoterapeuter arbeider med arbeidsplasstilrettelegging, noen med barn og andre med eldre. Noen arbeider med hjelpemidler og andre arbeider med rehabilitering. Jeg selv har i mer enn 10 år arbeidet med rehabilitering og de siste årene også med folkehelse og frisklivssentral. Særlig er det arbeidet med opptrening av hodeskader og aktivitet/trening og folkehelse som gjør det spennende å være ergoterapeut for min del. Jeg får anledning til å bruke min erfaring og videreutdanning på et område som gjør at jeg får arbeide med motivasjon til at folk skal kunne takle alle former for manglende initiativ til å klare hverdagstrening, hverdagsaktivitet og det å klare det som er viktigst for den enkelte i livet.

 

Kort fortalt bruker vi ting som er mest mulig moro til å trene opp igjen eller motivere til å få en bedre hverdag. Som bildet innledningsvis i dag viser kan for eksempel det å gå på fisketur være en god opptrening for noen hvis dette er meningsfullt og hensiktsmessig for den det gjelder. Genialt, ikke sant!?

 

Vi er også spesielt god på å arbeide med såkalt kognitive treningsmetoder. Altså det å arbeide med hjernens funksjoner.

 

Det å være ergoterapeut er det morsomste jeg vet og jeg gleder oppriktig til å gå på jobb hver eneste dag. Som en eller annen sa: «If you find a job you love you will never have to work again»

 

For meg er dette i alle fall sant. Så hvis du lurer på hva du skal bli når du blir stor så anbefaler jeg å ta en nærmere titt på denne utdanningen.

 

Når det gjelder mitt arbeid med livsstilsendringer, livsstilscoaching og motivasjon til endring, bygger dette i særdeleshet på ergoterapeuters kompetanse innen tilrettelagt aktivitet i dagliglivet samt evne til å se personene bak de vanskeligheter den enkelte har. Jeg har også lang erfaring der jeg selv har gjennomgått livsstilsendring, men først og fremst kunnskap og kurs/videreutdanning innen kognitiv samtaleterapi, motiverende intervju og kunnskap om smerteproblematikk, hjernens funksjoner og funksjonstap ellers. Opptrening og tilrettelegging av disse områdene sammen med både formell og erfaringsbasert kunnskap innen dette gjør meg i stand til å kunne forstå og finne de måter som best passer den enkelte til å gjennomføre en livsstilsendring.

 

Så Disse hovedområdene er altså hva en ergoterapeut har kunnskap og kompetanse på. Mitt håp er at det til syvende og sist skal bli såpass kjent at man ikke kun blir forbundet med kompenserende tiltak som det å søke på og vurdere behov for hjelpemidler i hverdagen. Dette er og bør være en liten, (men viktig) del av vårt yrke.

 

Bruk oss mer til rehabilitering og forebygging i helsevesenet enn det som gjøres i dag bør være min oppfordring!

 

Har du spørsmål om hva ergoterapi er og hva vi arbeider med så legg gjerne igjen en melding eller kommentar hos oss. Har du personlige erfaringer med ergoterapeuter så skriv gjerne en kommentar om dette. Og har du spørsmål om motivasjon og livsstilsendring så skriv en melding eller en kommentar til oss så skal vi forsøke å svare så godt vi kan.

 

Ha en fantastisk dag!

Annonser:

   

#ergoterapeut #psykiskhelse #NAV #ergoterapiutdanning #livsstilsendring #hodeskader #nav #folkehelse# forståelse #kognitiv #aktivitet #livsstil #hverdagsaktivitet

Skrekk og gru!

 

Dagens forbrenningstips er av den litt enkle sorten. Et kort og greit innlegg i dag som ser litt på hverdagsforbrenningen vi alle har. Et lite drypp av funfact gjør hverdagen litt morsommere og hjernen litt smartere.

 

Jeg har tidligere skrevet litt om aktiviteter som øker forbrenningen. Dette kan du leser om her.

 

I dagens lille innlegg vil jeg gjerne ta opp litt flere områder inne hverdagsforbrenning.

 

Det er faktisk gjort egne studier for hvor mange kalorier man forbrenner ved å se en skikkelig grøsser. Jo skumlere grøsseren er og jo høyere hjerterytme jo mer forbrenner du altså.

 

Dette er ikke noe nytt og vi vet at forskningen har vist til at det er en forbindelse mellom økt puls og høyere forbrenning. Det er ikke nødvendigvis slik at jo hardere du trener jo mer forbrenner du. Prosessen med å forbrenne er en prosess som går langsomt. Det gjør at jo hardere du trener jo mer karbohydrater først og fremst er det du forbrenner i musklene. Relativt sett forbrenner man da mest fett ved lavintensiv trening. Ved trening på lav intensitet vil dette ikke belaste kroppen like mye som ved for eksempel intervall trening. Du vil derfor kunne klare mer trening over lengre tid og dermed kunne klare å forbrenne mer over tid. La meg understreke at intensive intervall økter også forbrenner svært mye og er for mange å anbefale. Effektene av HIIT trening er ganske klare.

 

Som nevnt tidligere i innlegget forbrenningens kunst, vil det å sitte i ro forbrenne ca. 78 kcal i timen. Hvis du er kvinne da. Noe mer for en mann.

 

Så se for deg at du benker deg foran tv apparatet med en god og grusom grøsser, ja da forbrenner du mer enn ved å kun sitte i ro.

En tidligere studie viser at det finnes faktisk filmer som forbrenner mer enn andre filmer. Nå kjenner ikke jeg den vitenskapelige validiteten til denne studien, men altså jo mer du skvetter og hopper i stolen jo mer forbrenner du. Logisk ikke sant?

 

Her viser det seg at en film som Ondskapens hotell med Jack Nicholson er den filmen som forbrenner mest fett fra sitt publikum. Haisommer kommer som en god nummer to.

 

La oss se litt nærmere på nytteeffekten av denne kunnskapen.

 

Finnes det egentlig noe nyttig å hente her? Ja det gjør det så absolutt. Som vanlig i mine artikler så vil jeg fremme hverdagsaktiviteten og kunnskap om hvor viktig det er å bevege seg. En grøsser gjør selvsagt ikke noe grøssersommer, men ved livsstilsendring er det selve daglige aktiviteter kontra det å ikke orke å bevege seg i det hele tatt som betyr noe. Ved å sløve foran skjermen til Svenske Hollywoodfruer forbrenner du altså i mengde litt mindre enn hvis du setter på en skikkelig grøsser.

 

Men husk at hvis du finner frem colaen og en skål med godteri, så hjelper det ikke en dritt om du ser filmen aldri så mange ganger etter hverandre. Bare så du vet det.

 

Da må du nok ut å gå en tur for å forbrenne opp dette. Og siden du da vet at grøssere forbrenner mer så, kan du jo gå en tur, i skogen, om kvelden, månen kaster et kaldt lys over de regntunge grantrærne. Lyden av dråper som faller skaper et ekko i den ensomme skogen, du hører kun pusten din og dine egne skritt. Men du står som frosset fast. Du innser at lyden av skritt som kommer nærmere ikke er dine, men…..

 

God trening!

Annonser:

   

#grøsser #gru #forbrenning #kcal #aktivitet #livsstilsendring #film #endring #hverdagsaktivitet

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top