Musikk påvirker treningen din

 

Dagens trening består av

10 minutter gåing/dansing på stedet.
Bruk musikk som gjør deg glad og dans ivei!

50 tåhev på hver fot. (Ja det skal brenne)

20 sekunder pause så knebøy så mange at du ikke kommer deg opp siste repetisjon
Gjenta knebøy 3 x med et minutt pause mellom settene

1 minutt rolig gange på stedet.

Planke.
Vær nøye med å utføre denne korrekt. Trekk inn magen og stram rumpen samtidig. Ikke for høyt med rumpen og vær nøye med å ikke ha bøy/svai i ryggen. Hold til du ikke klarer mer. 20 sekunder pause og så gjenta dette 2 ganger til.

Sideplanke på begge sider samme som over.

Pushup.

Så mange du klarer x 3 sett.
20 sekunder mellom hvert sett
Hvis du ikke klarer noen av øvelsene så skal man gjøre alt man kan for å prøve å klare 1. Jo flere ganger man prøver så vil man bli litt sterkere for hver gang og til sist vil man klare 1. Da er neste mål 2 osv.

Husk at treningen ligger i forsøket 😊

Ved å bruke positiv og glad musikk som har fine og gode rytmer så vil treningen føles lystbetont. Musikk påvirker innsats og intensitet og vil således gi deg et ekstra gir i treningen. Beveg deg gjerne konstant i takt ned musikken. På den måten kan rytmene være din egen PT. løft blikket mot horisonten og skyt brystet opp og frem. Bare dette vil gi deg økt produksjon av testosteron hvis du er mann 👍

Mvh Hverdagsaktiv

#musikk #trening #motivasjon

Game over eller game on?

 

Mange har sagt og mange mener mangt om det å sitte inne å game og spille og ikke bedrive allslags andre aktiviteter. Jeg vil i dagens innlegg her på bloggen forsøke å nyansere dette temaet som tidvis både kan irritere og provosere, men også gi glede og muligheter til enkelte.

 

La meg først få avklare et par ting om hva jeg selv mener om inaktivitet og mangel på fysisk fostring i samfunnet sånn generelt. La det ikke være tvil om at mangelen på aktivitet og fysisk fostring er kilde til mange samfunnsproblemer og personlige utfordringer med hensyn til sykdommer og livsstilsproblematikk.

La meg være like klar på at forebyggende tiltak må satses på helt fra barn er små og gjennom hele livet. Dette er nødvendig for å klare å møte fremtidens utfordringer innen helse.

Dette alle sitt ansvar. Også den enkeltes eget ansvar, men samfunnet har etter min oppfatning et stort ansvar for å drive med helsefremmende og forebyggende tiltak i enda større grad enn i dag. Det må legges til rette for økte aktivitetsmuligheter fra barnehagealder og til seniorer i samfunnet. Det må i tillegg legges til rette for at kunnskap om aktivitet og kosthold gjøres i skole og i helsetjenester i enda større grad i fremtiden, men det er også like viktig å kunne evne å se individene i fremtiden samt å evne å ta vare på ulikhetene i hvert enkelt individ gjennom å skimte nyansene som jo finnes i hvert enkelt menneske.

 

Så er det dette med nyansene, da.

Hvis vi hadde sett inn i fremtiden kunne man kanskje forutse at livsstilssykdommer ikke eksisterte lenger. Men realiteten er at dette nok dessverre er utopi. Det vil nok alltid eksistere en andel av befolkningen med aktivitetsutfordringer knyttet til livstil og inaktivitet.

 

Men dette betyr vel ikke at vi bare skal gi opp å gjøre noe med problemene?

Og jeg vil antyde at en del av problemene skyldes hvordan vi som voksne står frem som rollemodeller og hvordan vi ser på inaktivitet hos våre barn. Og ikke minst hvordan vi selv kan være med å påvirke våre omgivelser til økt aktivitet.

Det vi gjør som voksne vil altså være med å påvirke hvordan våre omgivelser utvikler seg. Hvordan man kan selv være forbilder er svært viktig i kampen mot en negativ livsstil.

 

Så var det det med å forsøke å forstå.

Ungdom har vel alltid vært i ulike faser og i opposisjon til sine foreldre i større eller mindre grad. Vi som foreldre vet dette godt. Hvordan vi velger å agere mot dette kan ha avgjørende betydning for aktivitet og deltakelse i fremtiden for våre unge.

Så stå opp å vær så gode rollemodeller som mulig gjennom eksempelets makt, altså det du gjør vil barna også med stor sannsynlighet også gjøre.

Men det er også viktig å holde et fokus på endringer i generasjonene. Spesielt vil jeg i dag nevne dette med gaming da jeg vet at mange foreldre er oppgitt over podene som ikke gjør annet enn å spille. Tilsynelatende i alle fall.

Hvis dette ligger så langt i fra det du som voksen kan forstå og akseptere så synes jeg man skal tenke nøye igjennom hva det egentlig en del av disse unge gjør og hvorfor de gjør det.

Endring begynner alltid med en forståelse i eget hode først. Og for å endre noe må man forstå hvorfor ting er slik det er.

Hvorfor spiller man i stedet for å løpe ut på fjelltur eller spille fotball med venner, eller løpe, sykle og alt annet du selv synes var fantastisk da du var på samme alder?

Hvorfor sitter man inne med headsettet på og snakker med venner over hele verden i stedet for å gå ut å møte dem i real life slik du selv måtte gjøre da du var ung? Jeg husker det så vel selv. Jeg måtte løpe gjennom snø og sludd flere kilometer i oppoverbakke for å komme meg til kameratene mine. Dette var før mobiltelefonens tidsalder, men du og du så moro vi hadde det! Og ikke å forglemme hvor god form vi var i!

Ja, det var tider det!

Eller?

Man må kanskje endre sitt eget bilde på hvordan ungdommen i dag har det kontra hvordan vi selv hadde det den gang? Den gangen var det selvsagt ingen bønn om vi skulle på trening. Far i huset digget fotball og da måtte dette leves ut gjennom barna. Her var det potensial til å bli den nye Kniksen eller noe slikt. Og det var da så ufattelig sunt! La gå at poden heller ville være inne å leke med lego fordi han drømte om å bli ingeniør! Nei her kom trening først koste hva det koste ville!

Når man velger å presse eller overmotivere til ulike fysiske aktiviteter så bør man ikke ta utgangspunkt i egne gamle erfaringer, men heller finne ut hva de unge ønsker. Ungdom som sitter inne og spiller i dag er ikke nødvendigvis late slabbedasker og inne i en ond sirkel av inaktivitet. Ungdom i dag er for det meste svært bevisst på hva de vil og med et syn og verdensbilde som ofte overgår oss voksne på en måte som er langt mer fremme enn vi selv var på samme alder.

La dem sitte inne å spille! La dem bygge sine sosiale nettverk fra datamaskinen selv om det er vanskelig for oss å forstå at dette kan være sunt! La dem få frihet til å vokse inn i en verden som ser helt annerledes ut enn den verden vi selv vokste opp med! Min erfaring med dette er at hvis de får denne friheten til å leve i sine digitale sosiale nettverk selvsagt med et utgangspunkt der voksne skal og bør sette de grenser som er nødvendige og fornuftige. Men ikke tving dem vekk fra dette fordi du selv ikke liker det. Da er faren tilstede for at du vil skape en enda større motstand mot andre aktiviteter.

 

Husk at vi var sannelig ikke mye fornuftige når vi selv vokste opp og ungdom i dag er vel kanskje tidenes sunneste generasjon der fysisk fostring og aktive sunne interesser er i fokus.

Så vil det alltid være noen som gjør for mye av gaming og inaktivitet. Har man da spurt seg om det kan være andre ting enn kjedsomhet og «latskap» som ligger bak? Har man tenkt over at det kan ligge sosiale, psykiske, eller andre underforliggende årsaker bak og kanskje man heller skal ta tak i dette i stedet for å riste oppgitt på hode over all spillingen?

Kanskje det å vise sin motstand og oppgitthet til den unge kan være med å ligge et visst press på det å være aktiv også? I en negativ retning? Her bør man kanskje være varsom med hvordan man som rollemodell er?

Kroppspress er det nok av i samfunnet generelt, men må vi bevisst eller underbevisst gi dem et press på å være i aktivitet i tillegg? Passer vi på hva og hvordan vi sier ting som kan trigge motstand og fremme opposisjon mot alt som har med fysisk aktivitet å gjøre?

 

Jeg synes det er på sin plass å nevne at noen unge, og stadig flere driver med såkalt e-sport. Man sitter altså og deltar i ulike spill, i beinhard konkurranse med andre over hele verden. Og la meg bare si at dette er i sannhet en utholdenhetsøvelse. For å hevde seg i toppen MÅ man være i god form både fysisk og psykisk. Kan det være at man kan motivere til økt aktivitet ved å spille på lag med de unge i stedet for konsekvent være uenig i alt de gjør som ikke passer vår oppfatning av hva som er fysisk aktivitet?

 

Kan det være at ungdommen overhodet ikke ønsker eller har interesse av å drive med sport eller annet som man selv ville ønsket at de skulle drive med?

Mitt forslag er å ta ungdommens parti. Vær der for ungdommen din og vis oppriktig interesse for det de driver med. Vis dem hva du selv liker å hvordan du selv ønsker å komme i form og vær gode rollemodeller uten å «tvinge» dem med på alt du vil og som ikke nødvendigvis de selv vil.

Min erfaring er at de da selv velger de sunneste valgene når det er tid for det.

Da vil på et tidspunkt inaktivitetspillet være game over og livet vil være game on!

 

Mvh Hverdagsaktiv

#aktivitet #gaming #helsefremmende #forebygging #asperger

Med hjertet i halsen!

 

Nehh. Eller… kanskje litt?  Spørst hva det gjelder, eller? Helseangst er også angst da.

Vi menn som har nådd en viss alder, altså med alder mener jeg selvsagt ikke eldre eller altså middelald… ehh eller jeg mener egentlig menn generelt. Drit i det med alder. 😊

Uansett. Vi har alle våre ting enten man er mann eller dame eller man er 20 eller 50 og en ting jeg selv har er en smuuule helseangst.

Ikke slik at jeg drikker den siste olje med kamerat Arne hypokonder eller skriver testamentet hver gang jeg er tett i nesen, men litt sånn urolig opp mot litt sånn nestenpanikkangst hvis det er noe jeg burde gå til legen med.

Slik som i dag. Har følt meg litt svimmel den siste tiden og ikke helt i form og blodtrykket ble målt til slightly altfor høyt. Dette målt av gode sykepleierkolleger selvsagt og proffe som de er så smilte de litt sånn trygt da de så resultatene og sa litt sånn smilende og henslengt at jeg burde tatt en tur til legen.

Jaha, jeg synes jo selvsagt at jeg så en antydning til nervøs bekymring skinne igjennom det nå litt mindre trygge smilet deres? Eller?

Allerede her gis det forutsetninger og forventninger i mitt hode om mulig akutt hjertestans i løpet av de neste minuttene og hvis jeg da overlever dagen så er jeg heldig som slipper unna med en bypassoperasjon eller i værste fall en full hjertetransplantasjon.

For ikke å snakke om hva de eventuelt finner i tillegg til hjertesvikten…masse blodprøver som jo man vet kan avdekke at man egentlig har hatt flaks som fortsatt lever.

Okey så er det engang slik da at man bare må avgårde for å få dommen.

Så sitter man altså der da. På legekontoret og kjenner på at pulsen stiger, blodtrykket øker. Kjenner på at hodepinen som plutselig har oppstått nok ikke skyldes for lite drikke, men antageligvis bærer bud om et forestående hjerneslag av den massive typen…
Man ser på de andre pasientene…heldige er de som kun har en lettere influensa eller en forstuet finger….hmm
Lurer på om de har hjertestarter her…

Huff. Kjenner at jeg er på grensen til å være ørlite grann negativ her, men men

“Marthinussen” ropes det! Hjertet stanser helt opp i minst 4 minutter! Here we go! Ingen vei tilbake… føles som death row uten at jeg av den grunn vet hvordan det egentlig føles, men sånn er det det føles.

Da var det gjort.
Ingen fare for hjertestans og annet alvorlig. Kjennes ut som en lettelse og som om jeg er benådet i siste liten, men ellers frisk og tidig. Nå var jeg plaget av noe smårusk altså, men ikke noe som en god natts søvn og litt hestemedisin ikke kan ta knekken på.

Helseangst er virkelig reelt hos mange og det kommer i mange ulike graderinger. Men som man vet så er det bedre å lide seg gjennom undersøkelser så ofte som mulig. Spesielt vet jeg at mange menn synes at dette er vanskelig. Og det er det altså. Nytter ikke å prate rundt det faktum. Men med vondt skal vondt fordrives og hvis det er slik for deg så kan du trøste deg med at når du har gjort det og tilogmed overlevd, så bestill neste undersøkelse eller jevnlige sjekk når du er der. Da slipper du at det går evigheter til neste gang for det øker nemlig angstnivået.

Så sjekk helsen regelmessig!

Da slipper man en dag å si til kamerat Arne hypokonder at “hva var det jeg sa!?”

Mvh Hverdagsaktiv

Et livsløp, eller et løp for livet!

 

Livet har liksom en retning, en forventet linje som vi alle steber etter å følge. Forventningene er støpt om ikke hugget i stein. Noen har allerede erfart og laget oppskriften til hvordan livsløpet skal gjennomføres. Tiden er også viktig. Den er estimert og regnet ut for oss alle. Barnehage, skole og jobb. Alt har sin tid.

På den ene siden er jo dette veldig bra, man trenger ikke finne opp kruttet hver gang man vender eller vrir seg videre og oppover livets landevei.

På den andre siden, blir jo denne oppskriften veldig vanskelig å følge om man ikke har forutsetninger eller funksjon til å følge strømmen, man når ikke i mål før neste løp starter.

Noen må streve hele livet for å nå opp til forventninger noen andre enn seg selv har satt og likevel ikke klare det. Gapet mellom evne og forventning fra samfunnet er for stort.

Utilstrekkelighet finner man på alle nivå og en eller annen gang i livet vil vi kunne ha kjent på det å ikke strekke til, ikke nå målet eller en forventning. Man justerer situasjonen og klarer med eller uten hjelp og komme seg videre og forbi hindringene.

Når derimot hver dag består av så store hindringer at man ikke fungerer slik man skulle ønske, blir livet fryktelig vanskelig. Man skal prestere i et samfunn som ikke er tilrettelagt for DEG men for alle de som klarer å justere, balansere og vurdere.

Ulike prosedyrer og teorier er funnet opp og erfart frem, forsket på og vurdert som passende for å være til god hjelp for mange ulike grupper. Man blir en case, der de ulike oppslagsverkene blir brettet ut og blir puttet på deg slik at du til slutt blir en haug med bokstaver, ICD10`er og tall.

Fra den dagen diagnosen blir satt, da blir livet et forløp – «et løp for livet!»

 

Man har behandlingsforløp, utviklingsforløp, utdanningsforløp. Alle disse løpene er streket opp, planlagte og blir fulgt med så mange øyne.

Hva da? Jo, da blir livet mer et løp for livet!

Man plasseres i ulike diagnosebokser og når en diagnose først er satt er det vanskelig å tenke utenfor denne boksen.

Kanskje derfor mange blir gående i livsløpet med en kjetting festet til diagnosen og behandlingsforløp knyttet til denne. Kanskje de som klarer å kutte lenkene om selve diagnosene ved å tenke på forløp som går utenfor boksen er de som kommer best ut av det?

Uansett hva som er hva er det viktige å tenke på løsninger og muligheter i stedet for begrensninger.

Aristoteles sa det så greit:

«Det vi må lære før vi kan gjøre det, det lærer vi ved at vi gjør det.»

 

Kanskje vi løper i feil retning av og til eller kanskje vi heller lar være å løpe fordi vi aldri har blitt fortalt at vi kan klare å løpe?

Og kanskje det da er på tide å lære å løpe ved nettopp å gjøre det?

Tenke utenfor boksen. Våge å tenke litt annerledes. Ta et oppgjør med gamle sannheter for å se om gamle sannheter egentlig er gamle usannheter. Kanskje de gamle sannhetene ikke egentlig er valide lenger. Endre sine gamle oppfatninger hvis disse er med på å holde deg tilbake. Endre ens egne holdninger til ting som aldri har fungert og se på livsløpet med kvalitet og ikke kvantitet?

Tenk over det og hva det kan innebære. Eller som Kjerstin Aune sier:

 

«Ikke tillat deg selv å bli så sliten at du ikke klarer å gå på bedringens vei»

 

Mvh Merethe

 

Been there – done that!

La meg ta dere på en aldri så liten reise inn i tankene til en helt vanlig person som i mange år har slitt med hvordan man kan komme ut av en spiral der livet består av inaktivitet, angst og uro. Dette er en person som ikke helsevesenet helt klarer å forstå, eller mer rett, ikke helt klarer å ta videre til noe bedre. Ikke fordi det står på vilje og ei heller ressurser alltid, men fordi man ikke helt forstår eller har livserfaring nok til å se alle nyansene i et slitent sinn.

Personen møter ofte svært godt skolerte mennesker med særdeles høye faglige kvalifikasjoner, det ikke det, men av og til er ikke skolelærdom nok. Man må møte personer som har både skolelærdom og nødvendig livserfaring. Man må for å forstå simpelthen ha «Been there, done that».

Dette er ikke noe man selvsagt kan verken kreve eller forvente fra helsepersonell eller i møte med hjelpeapparatet, men hjelpeapparatet har en moralsk plikt på seg til å sette seg inn i disse ulike fasettene og skaffe seg kunnskap og forståelse for de menneskelige følelsene bak hvorfor personen gir tilbakemeldinger som ikke passer inn i en trenings og aktivitetsfremmende tiltakskjede eller pasientforløp.

 

Hvis personen ikke vil så er det lite man kan gjøre for å hjelpe, både i forhold til lovverk, men også i forhold til manglende forståelse for hvorfor personen ikke vil. Hvis personen har manglende vilje så spørres det sjelden om ressurser til å reise med personen på den reisen som er nødvendig for å langsomt avdekke hvorfor.

Hvis noen likevel tar seg tid til dette så kan man oppdage iboende ressurser hos den enkelte som langt overgår det man hadde forventet.

Angst og uro har som jeg har nevnt tidligere, mange ansikt.

 

«Jeg vil ikke» «dette er uinteressant» «Jeg har bare overhodet ikke lyst» «Dette er ikke meg»

Når skal man begynne å se bak disse uttalelsene for å skape relasjoner som er egnet til å forstå personen bak masken?

Skal man godta at de som hjelper har en holdning til denne personen om at personen må selv ta tak ellers er det egentlig bare synd i personen, men ingenting vi kan gjøre noe med. Det er jo bare å ta tak i problemene og komme seg i gang!? Eller? Er det så enkelt?

 

Hva med økonomiske grunner i tillegg til uro og angst?

Hvor ofte har jeg ikke hørt at det å trene å komme seg på trening er tilnærmet gratis, det koster bare 499 i måneden, eller enkelte steder er det til og med gratis? Og hva med turer i skog og mark? I alle fall gratis, så dette er, burde være uhyre enkelt? Egentlig en kjerne av latskap hos denne personen da han ikke kan klare dette selv om det er innlysende at han blir bedre og har mulighet til å komme seg ut av en negativ spiral!??

Er det virkelig så enkelt?

Skjønner vi ikke at dette er umulig/vanskelig selv om det kan synes enkelt for oss?

Depresjon fører også til inaktivitet og de som har kjent på depresjon vet utmerket hvor vanskelig det er å ikke klare å delta. De vet hvor mye lettere det er å velge løsninger som innebærer isolasjon og inaktivitet og hvor ekstremt provoserende det er hvis folk som ikke forstår kommer å forsøke å selge budskapet om

«JUST DO IT»

Jada, ikke noe problem hvis man ellers har ordnede forhold både mentalt og økonomisk. Men for noen så er 40 kroner måneden 4 brød. Frokost til barna eller til seg selv i to til tre uker.

For noen er eget selvbilde så lavt at man ikke vil for enhver pris vise seg i gamle utslitte joggesko eller manglende treningsdrakt sammen med andre. Tenker man på dette når man skaper relasjoner til personen?

Tenker man over at det ikke er nok å prøve å forstå at personen fleiper vekk problemer eller «ikke gidder» Tenker man over at personen må trygges i å føle seg akseptert, forstått, støttet og med ulike fluktmuligheter? Tenker man over og aksepterer man at disse prosessene noen ganger tar lang tid? Og er vi villig til å bruke den tiden det tar for å løse opp det første skrittet over dørstokken?

 

Jeg har ikke alle svarene på hva som bør gjøres fordi det finnes like mange svar som det finnes personer som i mitt eksempel. Hver og en er et unikt menneske og hver og en må møtes med tid, omsorg og forståelse på hvordan personen har det inni seg. Riktige og tverrfaglige tilnærminger trengs over tid for å nå mål som overhodet ikke har noe med trening og aktivitet å gjøre lenge før man kan begynne å tenke på jogging og økning av puls.

«Been there, done that!»

Bare så du vet det?

Mvh Hverdagsaktiv

 

 

Turlivets gleder og sorger!

Ofte så hører man at nå er det på tide å komme seg mer ut på tur. Simpelthen fordi man har godt av det og for at det påvirker sinnet vårt på en positiv måte. Dette er jo selvsagt helt riktig!

Men hva da når dette overhodet ikke blir interessant for den enkelte? Mange synes faktisk at det å gå tur er pyton! Da hjelper det ikke at forståsegpåere og velmenende venner og familie forsøker å hjelpe deg igang.

Det å forsøke å presse eller gi folk unødvendig påpekninger om at “du har da sååå godt av dette” vil tvert imot føre til større ubehag og større motvilje mot det å gå tur.

Glem det!

Hvis man har en motvilje mot det å gå tur så finnes det i sannhet mange ulike alternativer. Det er jo ikke tvil om at det er supert når man begynner å like turgåing, men man skal da for pokker finne ut når man ønsker det selv?!

For mange er ikke det å gå på tur som er vanskelig, men det å møte noen på turen, kanskje det som er værst.
Angst har mange ansikter og sosial angst er en av hovedgrunnene til begrensing av ens aktivitetsliv. “Man vil man vil, men får det ikke til”

Det mange ikke er klar over er at det å utføre en fysisk aktivitet faktisk kan gi de samme symptomer som panikkangst. Man puster tungt og nærmest hyperventilerer og man blir veldig engstelig i aktiviteten. Har man opplevd dette en eller flere ganger så er sjansen stor for at tur assosieres med noe negativt.

Det finnes heldigvis hjelpetilbud i Norge for angstlidelser og hvis man ikke allerede har kontakt med et tilbud oppfordrer jeg til at dere kontakter kommunale tjenester der du bor.

Det er vel ofte slik at fra mange personer og tjenester son ønsker å hjelpe så er det i dag et stort fokus på mengde og intensitet. Man har dessverre en tendens til å se bort i fra dørstokkmila og ulike diagnoser som kan være til hinder for å utføre aktiviteten.

Enhver person må finne sin indre motivasjon til å kunne klare litt i begynnelsen og heller trygges på at å gå til døra er helt ok de første ukene.

Utvikling begynner alltid et sted og mengden er  til å begynne med ikke relevant i så måte.

Til slutt så klarer man kanskje ved å øve litt å ta på seg turklær, gå i 30 sekunder så raskt man kan og deretter snu å gå hjem igjen!

Tenk på det! Et helt minutt på tur i treningsklær! Hvor fantastisk mye mer enn å ligge på sofaen er ikke det!?

Hjelp heller til å støtte dette som en seier enn å gnage på at dette ikke er nok. Klart det er nok for denne gang!
Husk at “tolmodighet er en dyd

Mvh Hverdagsaktiv 

#aktiv

No Pain, no gain?

Hvem var det for en luring som fant opp dette sitatet!!?  Skulle hatt i ræven som vi sier i Bergen!

 

Men hva betyr egentlig dette sitatet? Opprinnelsen er vel egentlig noe usikker, men sitatet stammer sannsynligvis fra tiden godt før 1577. Det er kjent i England fra ca. 1648 da den Engelske poeten Robert Herrick (1591-1674) brukte det i diktet «No pains, no gains» fra verket Hesperides.

Jane Fonda dro også dette sitatet frem i en av sine treningsvideoer og herfra tok uttrykket helt av og er i dag brukt mye for å beskrive at uten å ofre noe vinner man heller ikke noe.

Eller som Robert Herrick skrev:

«If little labour, little are our gains;
Man’s fortunes are according to his pains.»

 

Nå i moderne tid knyttes dette også selvsagt opp mot ulike treningsformer der man jo bør slite litt for å oppnå effekt.

Men hva med alle oss som av ulike grunner sliter med mer pain enn gain?

Ja hva pokker skal vi gjøre? Det gjør jo vondt herfra til evigheten og tilbake bare jeg tenker på spasertur? Bare jeg går forbi treningssenteret på vei vei til bensinstasjonen for å kjøpe middag?

Det svir jo i akillesen og stikker i nakken bare jeg overhører to som prater om å rydde garasjen!

Jeg har så mye pain at jeg ikke engang klarer å se for meg hvordan jeg skal klare oppvasken som min kone har bedt meg om å trykke på knappen på! Vet hun ikke at jeg har mer enn nok med å klare et nytt level i battlefield på ps4 en?

Nei, det er to much pain in too little gain!

Vel vel, slik kunne man jo valgt å tenke selvsagt, men da har man ikke egentlig definert hva som er smerte, hva som er vondt og hva som er definisjonen på innlagt med blålys og sirener! Eller hva?

Vi snakker ofte om vår egen og andres smerteterskler og hva som hindrer oss i å utføre ulike aktiviteter på grunn av smerteproblematikk eller mer korrekt sagt hvordan vi tolker og oppfatter vår egen smerte.

Hva er egentlig smerte?

Ifølge International Association for the Study of Pain (IASP) defineres smerte som «en ubehagelig sensorisk og følelsesmessig opplevelse forbundet med vevsskade eller truende vevsskade, eller beskrevet med ord som for en slik skade»

Jaha. Det er altså følelsesmessig opplevelse innblandet her. Dette betyr vel i klartekst at smerte kan oppleves forskjellig fra person til person.

Det som altså hindrer deg i å utføre ulike aktiviteter og oppgaver er, eller kan være fordi man opplever smerten som et hinder for det man skal gjøre.

Den andre delen er jo egentlig enklere «Forbundet med en vevsskade eller truende vevsskade»

Dette gjør jo det litt lettere, har du smerter fordi du har brukket foten og en arm pluss slått hull i hodet og fått brist i et ribben så sier det seg selv at man ikke kan utføre ulike oppgaver og at man bør kontakte en lege.

Føler man seg derimot bare litt småklein og slapp fordi man ikke har spist eller ikke skjønner hvorfor man fortsatt  er trett etter å ha lagt 14 dager i sengen, så oppleves smerten som å holde ut, men kjennes ubehagelig.

Et paradoks her er jo at jo mer man lar seg påvirke av denne type smerter jo mer står man i fare for å forsterke smertene.

Vi vet jo at moderate ryggplager og smerter i ledd oftest blir bedre med riktig mosjon og  trening. Mange livsstilssykdommer kan fremkalle smerter som bunner i inaktivitet og ved å fortsatt være inaktiv vil smertene altså være selvforsterkende!

Noe å tenke på?

Hva med å forsøke å snu dette. Hva med å møte smerte med litt bevegelse hver dag og da gjerne i samarbeid med fagfolk for å være trygg på at smertene er ufarlige?

Gangsperre gjør vondt, men kan det være at det egentlig er litt sunt? Litt sånn godsmerte?

Bare nevner det. Forsøk neste gang du har smerter å definere hva det er som gjør vondt og hvor vondt det gjør på en skala fra 1 ? 10  – og vent i 1 minutt og definer smerten på nytt. Må du ringe legen eller holder det å bevege seg ørlite grann i stedet?

Mvh Hverdagsaktiv

#smerte #hverdgsaktiv #pain #gain #aktivitet #blogg #livsstilsendring #sykdommer #helsefordeler #helse #liv #motivasjon #endring #leve #nyte

 

 

 

 

Leve 16 år lengre og samtidig forebygge demens?

Er du i risikosonen der du står i fare for å utvikle demens eller andre livsstilsrelaterte sykdommer? Kanskje du har mange i familien som har hatt Alzheimers sykdom eller andre demenstyper?

Mange sykdommer kan man være arvelig disponert for å få. Dette betyr ikke at man nødvendigvis vil få slike sykdommer, men man øker i alle fall risikoen for å kunne utvikle en del sykdommer under gitte forhold.

 

Spesielt livsstil og dårlige vaner kan være med å sterkt øke risikoen for en del sykdommer.

 

Jeg sier ofte når jeg trener med ulike mennesker at den timeslange økten vi holder på vil være med å forebygge blant annet demens sykdom.

Etter hvert er kommet mange studier og undersøkelser som underbygger denne påstanden. Man har også trodd at slike sykdommer ikke lar seg bremse hvis man først får dem, men nyere forskning mer enn antyder at det er mulig å bremse utviklingen av eksempelvis Alzheimers sykdom. Dette er gode nyheter for dem som tar grep tidlig og starter med å drive forebyggende tiltak mot utviklingen av demens og livsstilsykdommer som hjerte og karlidelser som skyldes overvekt og usunt kosthold, diabetes 2, og altså ulike demens sykdommer.

Bare ved å øke ditt aktivitetsnivå til minimum 30 minutter om dagen kan du forebygge så mye at du potensielt kan forlenge livet med 8 år! Her kan du lese litt mer om dette.

Hjernen vår trenger oksygen! For at hjernen skal kunne fungere optimalt må den ha oksygen. Trening vil få hjertet til å pumpe blod raskere til blant annet hjernen og dette er med å fore hjernen med den nødvendige mengden oksygen, samt å holde hjernen frisk og opplagt. Derfor er dette med på å forebygge demenstyper. Du kan lese mer om demens og forebyggende effekter av fysisk aktivitet her.

 

Økes aktivitetsnivået og intensitet så kan du potensielt doble dette og altså ende opp med hele 16 års livsforlengelse!

 

For å kunne oppnå slike gevinster er det viktig å komme i gang med regelmessig aktivitet. Alt fra små turer til hjemmetrening med ulik intensitet, alt fra styrketrening til kondisjonstrening ? absolutt alt vil hjelpe! Les gjerne innleggene jeg tidligere har skrevet i bloggen for tips og motivasjon til å komme i gang!

Og husk for all del at man også er nødt til å gjøre noe med ens livsstil. Som regel vet man akkurat hva man bør gjøre i forhold til kosthold og sunnere vaner. Det å ha sunne vaner og kosthold hjelper imidlertid lite hvis man fortsetter å opprettholde dårlige vaner som er med å påvirke livsstilen din i negativ retning.

Dette gjelder for eksempel røyking, for mye av det gode osv.

Og det er aldri for sent å begynne! Mange tror at når de har nådd en viss alder så er det liksom litt for sent. Dette er egentlig en litt dårlig unnskyldning for ikke å starte. Det finnes ingen aldersgrense for å lykkes med trening, aktivitet og livsstilsendring!

Mvh Hverdagsaktiv

#Hverdagsaktiv #aktivitet

Det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det!

 

Jo hardere du trener, jo mer bør du smile!

Hvis du er av den typen som synes at trening er kjedelig og tungt, men bare noe en igjennom, da er du ganske lik veldig mange andre.

Spesielt når man skal motivere seg til aktivitet og trening når man nettopp har startet et nytt treningsliv og en livsstilsendring kan dørstokkmila være særlig tøff!

Men visste du at løsningen på dette kan være enklere enn man selv tror?

Alt handler om at det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det.

 

Psyken vår påvirkes i stor grad av hvordan vi velger å tenke på ulike ting. Hvis vi virkelig har bestemt oss for å ikke like noe, og har arbeidet med denne sannheten over mange år, så kan avlæring være svært vanskelig. Hvis vi derimot skal gjøre noe vi liker så er det lett å finne motivasjon til å gjøre ting.

Så hvis trening nærmest har vært et skjellsord i mange år så blir det ekstra vanskelig å kunne gjennomføre en treningsøkt, ikke sant? Og hvis økten i tillegg gjør «vondt» så vil denne negative følelsen forsterkes. Hvis man da ikke tar grep for å unngå dette!

 

Studier viser at med en gang vi fokuserer på lystbetonte ting så øker vår motivasjon og da spesielt evnen til å kunne gjøre lystbetonte ting over tid. Så her ligger det altså et potensiale om å kunne redde nyttårsforsettet som kanskje allerede er i ferd med å ryke?

Uansett så kommer man langt med et smil og hvordan vi oppfatter anstrengelse i trening, altså om man opplever det som tungt eller lett avhenger i en viss grad om hvordan vi velger mentalt å se på anstrengelsen.

Bare ved å løfte opp hodet og skyte brystet fremover vil føre til at økt mengde luft kommer inn i lungene og dermed vil anstrengelse føles lettere. Et smil og lett musikk i tillegg på løpeturen din vil gi deg en opplevelse av at anstrengelsen ikke er så tung som den ville ha vært om du senket hodet og forbannet smertene.

Keep on smiling!

«Det viktigste er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det»

Mvh Hverdagsaktiv

#livsstilsendring #motivasjon #glede #trening #aktivitet #hverdagsaktiv #psyke #leve #lystbetont #treningsglede #helse #nytt #livet #endring

En typisk treningsdag for meg

En typisk treningsdag for meg vil kunne se slik ut på en Søndags formiddag. Jeg selv liker å trene på formiddagen i helgene. Da starter jeg dagen bra og alt som skjer etterpå av aktivitet er ren bonus av bevegelse.

 

Flere har etterspurt hvordan en typisk treningsdag for meg ser ut.

Her følger en kort oversikt over hvordan en treningsøkt ser ut på en Søndag i Januar.

  1. Jeg begynner med en økt på møllen eller ute der de 10 første minuttene er i gangtempo. Incline er satt til 5 og farten settes til 5 km/t.
  2. Etter 10 minutter oppvarming økes farten til 8 km/t og incline settes ned til 3. Dette innebærer joggetempo for meg.
  3. Antall kilometer som løpes settes til 3 kilometer og som sagt settes hastighet til 8 og incline til 3. De to første kilometrene løpes jevnt i denne modusen. Siste kilometeren økes hastigheten til 9 km/t og siste 4 hundre meter økes det videre til 10 eller 11 km/t.
  4. Siste 100 meter settes incline til 1 og tempo til 14 km/t.

 

 

Etter denne økten er det tid for en styrkeøkt der fokus ligger på kjernemuskulatur.

Jeg begynner med 3 sett x 10 repetisjoner med pushups. Her kan man ta i så mange man klarer og bygge seg sakte opp til å stadig øke med 1 repetisjon. Husk å trekke inn magen her og stramme setemuskulaturen når disse utføres. Eksempel her.

Så tar jeg 5×20 reps med kettlebells vekt 8 kg som dette.

Deretter følger planken i et minutt – fulgt av sideplanken i 1 minutt pr. side. Se gjerne denne som eksempel her.

Dette avsluttes gjerne med 5 reps x 3 med abwheel. Slik som dette vist her.

SÅ går jeg rolig på stedet hvil i rundt 5 minutter før jeg tar 50×1 reps tåhev pr. fot og 50 x 1 repetisjon tåhev med begge bena. Se gjerne på dette eksempelet.

Da har jeg fått en gjennomgang som dekker de viktigste musklene i kroppen og også gir meg en god kondisjonsøkt uten å løpe for langt.

 

Det er viktig å ta hensyn til variasjon i treningen og jeg understreker at dette er et eksempel på en økt som er typisk for meg selv basert på hva jeg liker og hva jeg synes jeg trenger. Enhver må finne sitt riktige antall repetisjoner og sin riktige frekvens ved å prøve ut hva man klarer. Husk også at selv om man ikke klarer så mye som en eneste push up så må man ikke gi seg med å prøve. Treningen ligger i forsøkene og tilslutt vil man kunne klare en! Deretter så er neste mål 2 osv.

For noen kan dette synes svært lite og for andre kan det virke svært tøft, men uansett så gjelder altså regelen om antall og frekvens. Når man utfører dette så skal pausene imellom repetisjonene ligge rundt 20 sekunder. På denne måten får du mest mulig effekt ut av treningsøkten din!

 

Lykke til folkens!

Mvh Hverdagsaktiv

#Hverdagsaktiv #frisklivssentral