Ja det å løpe med en fremmed er skummelt. Eller det å gå på trening alene for første gang, første skoledag, ny jobb, alt er litt skummelt for de fleste første gangen.
Dette er helt normalt.
Så når jeg løper er det alltid alene. Dette synes jeg er helt supert for meg, men det som er virkelig moro er når flere kan samles å trene, løpe og bruke kroppen i aktivitet sammen.
Mange klarer ikke å motivere seg skikkelig til å komme igang med trening uten at man har noe fast å gå til. Mange steder er det gode tilbud på tvers av ulike idretter, private og offentlige tilbud. Noen koster penger andre igjen er gratis. Svært mange finner sitt tilbud her.
Likevel er det mange grunner til at folk ikke helt klarer å passe inn i etablerte tilbud. Det kan hende at denne gruppen sliter med å ikke passe inn på mange områder i livet og har dermed kommet inn i en ond sirkel av #inaktivitet. Denne gruppen føler ofte en økt stigmatisering enten det er overvekt, psykiske lidelser, syndromer eller annet som gjør at man ikke føler at man passer inn.
Ofte finnes det ikke mange reelle tilbud til denne gruppen med en eller flere diagnoser. Og etter min mening er det nettopp denne gruppen som TRENGER DETTE ALLER MEST!
De trenger ikke høre at de ikke passer inn i tilbud som ofte er diagnoseavhengig. De trenger ikke å bli sendt hit og dit i systemet fordi de har multiple diagnoser eller vansker av ulik art som er til hinder for aktivitet vi andre kan ta for gitt.
Vi har alle våre grunner til å ikke løpe sammen med fremmede.
Frisklivssentralene i Norge har kompetanse og forståelse for alle. De har også oversikt over frivillige grupper og tilbud som kan passe for akkurat deg. Mange kommuner har i dag en frisklivssentral. Ta kontakt med din kommune for å undersøke om det kan finnes slike tilbud.
Mange steder er det også vennegjenger som starter med regelmessige aktivitetsøkter som da selvsagt kan tilpasses egne interesser og preferanser.
MEN NOEN ANDRE, klarer ikke dette heller. Det finnes utrolig mange ensomme mennesker som av ulike grunner ikke kan eller klarer å komme seg ut. Kan hende de trenger en trygghet før man kommer seg helt igang?
Relasjonsbygging er i dag en verdsatt kompetanse som ofte blir lidende i en travel hverdag. Ofte har man ikke tid til å bruke tid på å få den tiden man trenger får å kunne begynne snart med noe. Ser du hva jeg mener?
Hvor mange sjeler sitter der ute fortsatt og ønsker sterkt at NOEN SER DEM? At noen bruker litt menneskelig tid på dem? At man finner noen som man kan prate med, le med og ikke minst starte et nytt aktivt liv?
Fordi det tar ofte bare en liten innsats for å komme igang. Å utfordre seg selv forsiktig med folk som vet hvordan det er. Å komme seg avgårde med folk man er trygg på. Det er viktigere enn å løfte et tonn. Det er viktigere enn å løpe en mil. Det å ha en tilhørighet er faktisk viktigere enn ALT!
Det å være menneske innebærer også at vi er der for alle. Også de som ikke passer inn. Det å gi er bedre enn å løfte for betaling. Har du noen du kjenner som vil ut og i aktivitet? Kan du være den som er frivillig i gruppe? Mangler ditt sted et tilbud til de som ikke klarer, til de som ikke tør? Er du den som starter en gruppe på kun to eller fler?
Jeg gjør det. Jeg starter hverdagsaktiv gruppe. Gjør du?
Man merker det i luften. Sommeren har langsomt seget ut av omgivelsene. Luften kjennes friskere, fortsatt varm, men friskere. Man går ut på terrassen og merker at noe er i ferd med å skje. I luften som man trekker dypt ned i lungene finnes molekyler av en endret årstid.
Luften over en fylles av fugler i flokk. Der de før fløy til hver sin kant for å lete etter den store kjærligheten, fylles nå altså luften av små og store vinger som i flokk samles for å fly mot sør. Mot evig sommer.
Mens jeg løfter blikket mot himmelen og lukker øynene kan jeg føle livet, øyeblikket og tiden står på en måte litt stille i et slik sekund. Der all verdens nyheter, vansker og rusk forsvinner ut i et tomrom som ikke eksisterer. Et lite intenst øyeblikk av total meditativ stillhet. Og jeg vet hva som er på vei. Følelsen av dråpene som faller fra skyer som leker stille i himmelhvelvingen over meg. Først små og lekent, med kitlende lekenhet treffer de pannen min. De synes sikkert det er moro å fly høyt der oppe bare for å sikte seg inn mot panneblinken min. Suse gjennom luften bare for å eksplodere i barnslig fryd når de treffer. Deres fryd får meg til å trekke på smilebåndet. Deres lekenhet vekker de litt større dråpene. De vil også være med på denne dansen mot panneblinken. Med stor fart sikter de seg inn og suser selvsikkert mot meg. Store tunge og vakre som en million små diamanter treffer de meg. Også de eksploderer i frydefullt fossefall over meg. Regnets diamanter og livgivende egenskap skyller over meg som gledesdråper og gir nytt liv til alt det treffer.
Hvis vi bare kunne nyte denne egenskapen i større grad. La regnet være livgiver og ikke egnet til depresjoner og smerter i leddene. La oss heller hylle det som skjer. Fordi jeg selv kjenner at regnet gir også liv. Jeg vil rette min positivitet mot godt gammeldags drittvær. Jeg vil føle regnet vaske vekk negativitet og skylle over meg som bølgene fra sommeren også gjorde. Jeg vil gi denne sommerens positive følelser også til de samme dråpene fordi de er også av samme opphav.
Jeg løfter ansiktet og tar imot alle dråpene med barnslig glede. Jeg kan kjenne at kroppen fylles med kaldt og friskt vann og jeg kan ikke unngå å tenke på hvor heldige vi er som har vann, rent friskt vann som faller ned og beriker vår tilværelse og gir oss muligheten til å leve våre liv. Som gir oss mat og livgivende tilførsel av væske. Jeg lar meg selv bli stående lenge under dette rennende vannet fra himmelen. Gjennomvåt kjenner jeg kulden fra en ny årstid tre inn i omgivelsene mine og gi meg en forsmak på høsten. En tid der skogens trær langsomt kler av seg og skifter til et mer passende antrekk. Fra grønt til en mer fargerik kolleksjon fra verdens fremste designer, nemlig Moder jord.
Så mens jeg trekker pusten dypt igjen og husker på at denne luften faktisk er fylt med fred og ro tross alle vansker som finnes der ute, så går jeg inn i huset og setter kaffen på. Vel under teppet her i sofaen senker roen seg i kroppen. Smaken av nytrukken kaffe erstatter regnets våte litt kalde følelse med en ny type varme. En varme som forteller om bris fra en sommer som har vært god. Der opplevelser og fønvind har blandet seg i skjønn forening. Der sommerens varme og gode følelser har fylt meg med glede, livsmot og styrke til å kunne gi. Til å kunne få. Til å kunne bringe meg videre på den reisen hvert sekund, hvert minutt, timer, dager og år som livet består av. Styrke til å kunne møte alt som livet måtte finne på å kaste mot meg med positivitet og arrogant styrke. Med å møte dette livet med en glede og evne til å akseptere. Med å klare å være meg, selv om klesdrakten skifter som årstiden forandres. Der mine klær er mitt humør, der mitt humør er fargerikt nok til å skape begeistring og glede til alle jeg møter på min vei. Der de som møter meg med negativitet, fordommer og dritt, bare kan viftes vekk med hånden like lett som vinden blåser vekk løvet fra trærne om høsten.
Så da sitter jeg her da, under teppe på sofaen med en kopp god varm kaffe og skriver dagens blogginnlegg om livet, årstider, følelser og lengsel. Om gleder og sorger og om litt av ditt og litt av datt. Ute faller regnet tungt ned og jeg kan se på de lekende dråpene og glede meg over at jeg er her, nå i livet.
Jeg skal forsøke å sette ord på noen av angstens virkemekanismer og hvordan jeg selv opplevde angstens beinharde grep for noen år siden. Jeg selv tok noen grep som virket for meg og i dagens blogginnlegg forteller jeg litt om dette.
Først og fremst må vi se litt på hva angst er og hvordan den kan arte seg for den enkelte. Det er nemlig ikke slik at den er lik for alle selv om det finnes flere fellesnevnere innen angst. Man kan ha angst for svært mye og man kan ha angst for selve angsten også. Derfor er ikke nødvendigvis angst logisk og enkel og forstå. Behandlingen for angst er ikke nødvendigvis lik for alle selv om også her er det fellesnevnere. Det finnes altså mange typer angst og jeg skal ikke gå inn på alt her, men vil gjerne anbefale dere å lese mer om dette her.
Men i korte trekk handler dette om hvordan man kan få noen ekstra verktøy til å arbeide med sin angst og hvordan trening og aktivitet kan være en av flere veier ut av angsten.
Angst kan bekjempes!
Derom hersker ingen tvil. La det være sagt med en gang. Angst er frykt. Frykt styres av hjernen og hjernen kan vi kontrollere. Så enkelt kan det sies, og likevel vet alle som har eller har hatt angst, at det er vanskeligere i praksis.
Behandling av angst i verden domineres i all hovedsak av medisinering, samtaleterapi og eksponeringsterapi. Ofte skjer dette i kombinasjon med hverandre.
De siste årene har også trening og fysisk aktivitet blitt inkludert som tillegg til disse tilnærmingene. Egentlig ikke så veldig rart når vi vet at trening styrker selvtilliten, reduserer stress, og gir smertedemping. Altså alt som «reparerer» frykt hos mennesker. Og frykt er en stor del av angsten som nevnt.
Min egen angst er borte!
Jeg selv har slitt med angst i de siste årene av ulike grunner. Dette har i hovedsak dreid seg om sosial angst, samt mer generell angst. Dette er noe som kommer snikende og ikke plutselig og som får spesielt store konsekvenser for ens sosiale liv, og som regel følger det depresjoner med på kjøpet. Den vonde sirkelen fortsatte til tross for at man forstår fornuftig sett mekanismene bak, sånn rent faglig da. Det hjelper ingenting når angsten slår inn. Resultatet er at man sitter igjen uten kontakt med omverden og ensomheten blir en ny depresjon i tillegg. Mange som opplever å leve med angst forteller at angsten er en ting men den tunge depressive ensomheten er verst. Jeg forstår hva de mener. Man kan ha gode mennesker rundt seg som hjelper en, men når man aldri tør å slippe noen andre inn på en så vil man mangle de sosiale settinger som man gjerne savner. Det er ikke lett å leve med og mange arbeider tungt når det er slik.
Jeg selv har fått god hjelp for lengst og er i dag frisk. Jeg var nødt til å enten forgå eller å arbeide med problemene på en slik måte at jeg fikk kontroll over angsten og depresjonen min. Trening og medisiner i kombinasjon var nøkkelen for meg. Og da spesielt trening i form av løping. Det å få tilført naturlige medisiner i form av løping og trening, hadde en svært god virkning på meg, og sammen med tradisjonelle medisiner ble dette redningen for meg. Jeg sliter fortsatt med manglende selvtillit og problemer med å utrykke meg i forsamlinger, men har ingen problemer med å lede foredrag eller å snakke om ting i store forsamlinger. Rart dette med angst som ikke er logisk i det hele tatt.
Nå når jeg ser tilbake på hvordan det har vært, kan jeg lære mye om hvordan jeg skal unngå feller i fremtiden. Når jeg nå er tilbake et hundre prosent frisk har jeg kraft og overskudd til å forstå, agere og takle situasjoner med en helt annen kraft og selvtillit enn tidligere. Det er fordelen min og ikke bakdelen med å ha vært igjennom og overvunnet angst.
Hva var det jeg egentlig gjorde og hvordan kan denne erfaringen brukes til nytte for andre?
Jo, jeg var først og fremst nødt til å tømme hjernen for ulike negative tanker og følelser. Dette innebar en total gjennomgang av det som ligger i bunn av svært mange med angst, nemlig en overdreven empati for andre, der «verden skal reddes» for enhver pris. Mange med angst føler nemlig at det er viktigere at andre har det bra kontra det å ha det bra selv. Da skal man ofte gjøre alt som står i ens makt for å redde flest mulig. Til syvende og sist når man står alene i slike situasjoner, vil det gå ut over en selv. Man klarer ikke alt og tilslutt så sniker det seg inn en følelse av at man feiler.
Ved stadige tilbakefall der man føler mestringstap så faller selvtilliten litt etter litt. Her startet i praksis angsten for meg. Selv om jeg visste at ting jeg gjorde var riktig, så følte jeg meg alene likevel. Man klarer ikke å stå i stadig mer kritikk og uenigheter rundt en og man får kritikk selv om man vet at man har rett. Til slutt så gir man opp og nederlaget er totalt. Når selvtillit og selvbilde får seg en knekk, så isolerer man seg lettere. Det blir vanskeligere å si ja til å delta og slik fører det ene til det andre.
Jeg selv snudde dette når jeg fikk behandling og lærte meg å leve med at man ikke kan redde verden. Jeg mener fortsatt at man burde prøve, men innser at jeg ikke kan redde verden alene. Så da er det bedre å legge det vekk til man er flere som kan dra det lasset sammen, og felles forståelse kan fordeles på dem som ønsker å delta.
Klart råd! Velg dine kamper med kløkt og omhu. Ikke la deg forlede til å redde verden selv, fordi utakk er verdens lønn!
Ved å innse dette og samtidig handle deretter, så fikk jeg langsomt mer kontroll over meg selv og mine omgivelser. Dette fungerte fordi livet ble mindre depressivt. Livet så med ett lysere ut når problemer ble anerkjent som ting man faktisk kan velge å legge bort.
Klart råd nummer 2. Problemer vil alltid finnes. Legg dem vekk og tenk på dem som ting. Så vet man at man vil få tingene på bordet etter hvert og da må man fikse dem. Og tanken om at man ikke trenger å fikse ting alene er bra. Søk hjelp av folk som kan dette. De fleste problemer vil aldri oppstå så hvorfor fundere på ting som ikke engang oppstår? Legg vekk problemene og gled deg over livet!
Trening hjalp meg mye, og da som nevnt løping først og fremst. Trening frigjør kjemiske substanser i hjernen som gjør deg lysere til sinns. Dette kom ikke med en gang, men jeg måtte i gjennom en periode der trening faktisk var mer vondt enn godt før det begynte å virke. Kondisen min var på bånn og først når jeg løp en kilometer for aller første gang opplevde jeg rushet i hodet. Endorfiner og endocannabinoider gav meg en uovervinnelig følelse. Deretter fikk jeg dette hver gang jeg løp langt. Løping ble en glede. Og i tillegg gav det meg bedre generell helse og sammen med full legesjekk av hjerte og kropp, gav det meg en følelse av selvtillit. Og siden har selvtilliten og troen på meg selv bare fortsatt å vokse.
I dag er følelsen av å eie verden sterk. Ja, altså eie verden i en overført betydning da. Jeg har lært meg å være sterk og trygg på meg selv.
Klart råd nummer tre. Vær sterk! Ha tro på at trening hjelper og at selv om angsten stanser deg fra å være aktiv, så begynn i det små, tren på å klare et sekund om gangen, tenk at uansett hva som skjer så betyr det ikke noe som helst fordi det er du som bestemmer ikke hjernen din og den syke delen av angstpunktet der inne. Gi mer F. Løft blikket og gå med hode og ryggen høyt hevet. Ikke bry deg om andres negativitet, men fremelsk din egen positivitet.
Det er alltid en løsning der ute på alt i verden så le av verden så vil verden le MED DEG og ikke AV DEG. Vis at du er sjefen over din egen angst, tenk på hvor deilig det er å kunne gi mer F i ting som påvirker deg negativt. Problemer som konstrueres av andre angår i grunnen ikke deg, men du kan trygt legge det bort og ikke la deg påvirke. Husk at vi alle er verdt noe. Vi alle har en unik plass her på jorden, INGEN av oss er perfekte, og alle har godt av å kjenne på frykt, angst og glede og trygghet.
De som kjenner mekanismene fra alle sider, de har en verdi som ingen andre kan verken forstå eller kopiere. Fordi vi alle er unike og ingen typer angstopplevelser kan generaliseres.
Klart råd nummer fire. Lær deg hvordan din angst fungerer. Tenk over hvordan du ville hatt det hvis angsten ikke hadde kontrollert deg. Tenk over hvordan veien dit kunne sett ut. Tren på å finne veien, oppsøk gode hjelpere, gode støttespillere og øv på å klare det hver eneste dag. Angst hater konfrontering og eksponering. Angst blir svakere av det. Finn måter å trene på som passer deg og din type angst.
Med klasseskille mener jeg her de godt trente og selvoppnevnte treningsguruer rundt i det ganske land som av en eller annen grunn har en formening om at folk flest bare må ta seg sammen, få fingeren ut og begynne å trene. Selvoppnevnte eksperter og til og med fagfolk innen trening vifter med bøker, forskning og egenerfaringer der de konkluderer tydelig med hva som virker og ikke virker. Og selvsagt er det dem som trener hardest og ser best ut som har rett.
Jeg er her fullt klar over at jeg generaliserer og skjærer alle over en kam når jeg kaster ut slikt. Selvsagt finnes det mange som påpeker individuelle ulikheter i det som kalles livsstilsendring.
Det er de mange andre som ikke ser at folk er forskjellige med ulike forutsetninger og nærmest latterligjør de som ikke gidder å ta tak i eget liv. Det er de som potensielt ødelegger menneskers selvtillit med sine “umulige krav” til de såkalt feite og late.
Og mange flere i norge er i dag aktiv til svært aktiv, slik at utviklingen er god da, men det er også en stor og voksende gruppe som faller ut av det som er gjengse “krav” til minimum aktiv dag.
Det er jo bare å ta seg sammen, ikke sant?
Hva så med dem som har problemer av annen art i tillegg til overvekt, kols, diabetes 2 med mer?
Hva med dem som sliter psykisk? En stadig større gruppe unge mennesker sliter med ulike psykiske vansker som gjør det vanskelig å komme seg ut og i aktivitet.
Det er ikke bare å trykke på en aktivitetsknapp og be dem om å løfte på ræva og skjerpe seg!
Hva med dem som sliter med ulike muskel og skjelett plager i tillegg til psykiske vansker, eller som følge av, eller som en del av en vond sirkel der hvor enn man snur seg så er ræven bak? Hva med dem da?
Skal man klaske dem i hodet med forskningen og bøkene som forteller dem at trening hjelper? Hva hvis de er fullstendig klar over det, men likevel ikke klarer?
Hva med de usynlige funksjonsnedsettelsene? Diagnoser som man ikke ser, men som hindrer en i å være aktive nok?
Hva med dem som av ulike grunner ikke vil? Og har man da spurt seg om dette er beskyttelsesmekanismer som benyttes fordi de av ulike grunner ikke klarer å ta tak i livet sitt? Som skyldes økonomi, familiesituasjoner eller andre ting dem ikke er herre over? Eller som dem ikke vil dele med omverden?
Da hjelper det ikke at noen med kanongod kunnskap om trening og muskler, kosthold og aktivitet, terapeuter meg her og PTer meg der viser til aldri så mye forskning. Da hjelper det ikke at guruene der ute spyr ut reklame om både piller, midler, hvor lett ting er og hvor deilig det er å fosse frem med en kropp som en gresk gud eller gudinne.
For mange vil dette være drepende for all motivasjon. For mange vil følelsen av nederlag forsterkes. For mange vil mestringstapene føre til at veien blir for lang og for tung. Det er nemlig realiteten for en stor gruppe mennesker i dette landet akkurat nå.
Det er dette jeg mener kan skape et treningsklassekille der vi får en gruppe med vellykkede, godt trente, og en stadig større gruppe som faller utenfor.
Hva med å vise forståelse for komorbide tilstander. Hva med å respektere folks valg. Hva med å satse like mye på psykisk helse som helsefremming gjennom trening. Hva med å sette ting faglig i sammenheng der tverrfaglige grupper samarbeider for å hjelpe. Der sosionomen og psykologen er minst like viktig som pt’en på hjørnet. Der fysioterapeuter, ergoterapeuter og annet fagpersonell som forstår at det finnes mange veier til Rom, gis anledning til å jobbe sammen med andre for å viske ut skille mellom de som klarte det, og de som ikke klarte det?
På den måten kan et eventuelt klasseskille reduseres eller viskes ut såpass mye at dette innlegget ikke hadde vært behov for å skrive.
Så er man i gang igjen. Den ene etter den andre strekker kropper, muskler, lunger og alt det remmer og tøy kan holde i jakten på den perfekte kroppen. Reklamer på tv, blogger og media ellers pøser på med salgbare argumenter på hvordan man skal oppnå dette på kortest mulig tid.
Og vi, både du og jeg og alle vi kjenner faller for triksene. Reklamen jager oss ned som i en scene fra hunger games, drar oss inn på sentre og det eneste som slankes er lommeboken vår. Tv selskapene følger opp med det ene programmet etter det andre som retter spesifikk tungt skyts mot samvittigheten vår og mot selvtilliten som stadig vekk når nye dybder i det vi passerer speilet i gangen. Man kan tro at vi som har levd en stund ikke lar oss felle av slike åpenbare og simple triks fra de som lever av å influere andre, men sannheten er at vi alle, unge som gamle, lar oss påvirke. Alt fra Paradise hotel, til Lars Monsen minutt for minutt er med å gi oss dårlig samvittighet hvis vi ikke er i posisjon til å delta eller har de fysiske forutsetninger for å kunne forlate den egentlige virkeligheten som heter jobb, økonomi, unger, sure koner eller menn, angst eller annen psykisk sykdom eller simpelthen det faktum at kroppen ikke vil gjøre det hodet forteller en. Eller motsatt.
Men, folkens, sannheten er at dette kun er en luftspeiling. En Fata morgana i en ørken av virkelighet. For sannheten om trening er egentlig såre enkelt. Alle kan trene, ikke alle kan få superkropper, kjendisstatus, masse penger og et lykkelig liv uten hardt arbeid, flaks og total dedikasjon.
Hva mener jeg med dette? Jo, nettopp det jeg sier. La oss se litt nærmere på dette med superkroppen og trening først.
Mange som hiver seg på treningsbølgene i sterk tro på superkroppen, ønsker at dette skal skje etter kun kort tid. Det vil si innen et år eller mindre. Sannheten er at hvis man skal ha en superkropp så trengs det årevis med dedikert trening sammen med et tilrettelagt kosthold. De som trener slik er gjerne i samme kategori som toppidrettsutøvere. I hvert fall hvis man regner i antall timer man legger ned i treningen og i hvordan de må ofre tid til å kunne gjøre dette på heltid. Nytter liksom ikke med masete koner eller unger, ledsaget av tidsklemme, barnehage eller jobber som har lange dager og korte ferier.
Så sannheten om å oppnå dette er total dedikasjon og oppofrelse innen det å nå sine mål. Det er ikke umulig å klare det, men høyst usannsynlig for de mange og vanlige av oss.
En annen sannhet her er at alle dem som sliter med kropper som ikke klarer og hoder som ikke vil eller kan klare det å komme seg opp og frem sånn uten videre, er at mye baseres på flaks. For å kunne klare å komme seg opp der som de såkalt vellykkede sitter så kreves det at man er på rett plass til rett tid. Mye skyldes flaks med andre ord. Flaks og hardt arbeid, samt forsakelse av andre viktige ting i livet.
Så det egentlige og store spørsmålet er jo da med rette om man virkelig har det som kreves for å kunne nå alt dette. Og spørsmålet kan dras videre til om dette egentlig er nødvendig? For er de egentlig så mye mer vellykket, lykkelig eller fornøyde enn oss andre vanlige dødelige som gjør vårt beste med de skavanker og vanskeligheter livet byr på?
Sannheten om dette er nei. Svaret er egentlig såre enkelt. Ingen av oss har mer enn ett liv utdelt og vi bør gjøre vårt beste for å ta vare på det vi har, i den settingen som vi til dagen lever i. Sannheten om trening er at det egentlig handler om å være mer aktiv enn inaktiv. Sannheten om trening er at livet skal leves, og da må kroppen holdes i form, ikke tilføres superkrefter med mindre man er dedikert til dette og vet hva det innebærer. Sannheten om flaks er at denne ikke kan styres, men oppstår i tilfeldige bolker alt ettersom shit happens. Det er små sjanser for at man kan bli rik og berømt fordi man ligger på sofaen og drømmer, med mindre man leverer lottokupongen og vinner usannsynlig mye. Flaks er ikke noe man har men noe man en sjelden gang får.
Sannheten om trening er at alle kan og bør gjøre det for å leve med så god helse som mulig. Sannheten om trening er at de fleste klarer seg lenge med det å kunne holde kroppen i god form uten å måtte ofre ALT i kampen eller forsøket på å se ut som en deltaker i Paradise Hotell. Sannheten om trening er at alle som vil kan klare å gå på fjellturer hvis man vil uten at Lars Monsen nødvendigvis holder deg i hånden.
Sannheten om trening er at man er sin egen lykkes smed, der oss vanlige mosjonister klarer seg utmerket godt med daglig aktivitet som gjør oss glade og rik på opplevelser, der flaks av og til dukker opp og gir et kortvarig glimt av glede. Den rikdommen vi søker bør ligge i de nære ting og opplevelser der hjertet smiler og lommeboken har det godt nok. Den superkroppen vi ønsker oss kan vi alle klare å få hvis vi klarer å spise sunt og trene innimellom. En superkropp som er i stand til å ta vare på en selv, barn og eventuelt barnebarn og familie. Sannheten om trening er at den er gratis, den er tilgjengelig og den krever kun at man deltar i den når den ber om oppmerksomhet de få gangene i uken som skal til. Eller de 60 minutter om dagen som er gunstige for helsen vår.
Sannheten om trening, motivasjon og selvbilde er at speil kun viser det som er på utsiden. Den viser ikke det gode på innsiden i oss. Selv om det er en klisje er den ikke mindre sann for det. VI ALLE ER GODE NOK! VI ALLE ER BRA NOK! VI ALLE KAN DET VI VIL!
Altfor mange mennesker sitter rundt omkring og sturer, er lei seg, ensomme og med vondter både her og der. De finnes over alt. Spesielt de som faller ut av arbeidslivet tidligere enn det de selv ønsker har ofte en selvoppfyllende profeti om at de aldri kan komme seg i jobb igjen, og at de aldri kan komme til og får et annet liv enn sofaen, tv`en og godstolen hjemme. Ferdig. Alle de som snakker om trening og aktivitet vet faen ikke hva de snakker om, de har for pokker aldri kjent på «MINE» smerter! Til pieces med dem alle sammen. Tror dem det er bare å begynne å løpe og styre på slik at man får hjerteproblemer i tillegg?
Mange har vært igjennom eller holder for tiden på å gå igjennom en hel mengde med dritt vi ikke trenger. Noen ganger kan det virke som om tilværelsen aldri blir den samme. Men har du tenkt på at det ofte er deg selv som setter dine egne begrensninger?
Når man sier til seg selv at alt er dritt, ja så er det slik det er. Det er ikke slik at du nødvendigvis tar feil i det, men har du tenkt å bli der lenge eller? Har du tenkt å koke suppe på alt som er negativt i livet ditt bare for å kunne synes synd på deg selv? Har du tenkt tanken at det er faktisk ikke så mange som kan gjøre noe for deg og din situasjon hvis du ikke tar tak i det selv? Noen kan ha utmerket god støtte rundt seg i alt det negative som skjer i ens liv, men likevel sitter dem der å synes synd på seg selv. Denne formen for selvpining og selvhating oppfyller i alle fall profetien om at verden går til Helvete.
Da er spørsmålet om du er av den typen som vil sitte på toget på den motorveien på vei til en tilværelse der fanden har det Ok og du selv ikke!
Eller kan du kalkulere at det enkleste er å ta noen tap i livet, akseptere det, og så legge det bak deg?
Livet består av tap og seirer. Noen får mange seirer og andre igjen mange tap. De som klarer seg er ofte dem som evner å ta tapene, og så gå videre. Det er ofte slik at noen tap er tyngre og vondere enn andre, men er det noe livet har lært meg så er det at det alltid kommer seirer, hvis man ønsker det sterkt nok og hvis man evner å se det positive i alt. For mange år siden begynte jeg å se på hvordan man kan se etter det positive i det negative, og dermed samle på kunnskap som gir meg styrke til å takle det som måtte komme av dritt fra omverden. Slik at i dag klarer jeg faktisk å se på at midt i kriser og negativitet, finnes det nye muligheter og ny kunnskap som jeg kan dele med andre. Det er meningsfullt og faktisk spennende å oppleve.
Vi har bare et liv i følge de fleste som ikke tror på flere liv etter døden. Jeg er av den kategorien. Jeg har vært igjennom mye i livet og jeg har også lært mye. Hva med deg?
De fleste får ny giv hvis man VELGER Å TENKE ANNERLEDES. Det er jo ikke sikkert at måten du tenker på i dag, er det som er den riktige måten å tenke på?
Eller hva sier du, Moriarty?«Time to change your negative waves?»
Hallo alle gode mennesker. Dagens innlegg inneholder reklame// Ta en tur innom sponsorene mine for hyggelige og flott tilbud. Klikk dere inn på bildene over!
I en rekke innlegg her på bloggen har jeg hatt et særlig fokus på lidelser og diagnoser som kommer under det vi kaller #usynligsyk. #Usynligsykdom er et mye større problem for svært mange, enn selve sykdommen, da stigmaet rundt tilstander som man ikke kan se med det blotte øyet er stort og fører ofte til at folk får sterkere symptomer, økt smerte, og dårligere psykisk helse.
Listen over #usynligesykdommer er lang som et vondt år og mange har bedt meg om å nevne spesifikt ulike sykdommer.
Jeg vil skrive mange flere innlegg fremover der de ulike diagnosene vil bli tatt opp, samt gi gode råd om hvordan man kan takle dem bedre. I dag vil jeg starte med Fibromyalgi.
Fremover vil jeg ta opp:
#/CFS/ME
#Kreft
#IBS
#Aspergers/autismelidelser
#Psykiske lidelser
#Muskel – Og skjelettlidelser
#Ryggsmerter
#Metabolsk Syndrom
#Lipødem
Listen er svært lang og dere må gjerne gi meg tilbakemeldinger om spesifikke ting som bør nevnes og gis faglige råd om fra ergoterapeuten. Her kan man også få råd om hvilke rettigheter man har innen hjelpemidler som NAV yter støtte til opp mot din tilstand. Det er mange hjelpemidler som kan være aktuelle for at hverdagen din kan bli lettere.
I dag ønsker jeg å rette fokus på FIBROMYALGI.
Trening og aktivitet er et av flere viktige våpen mot denne diagnosen. Norsk Helseinformatikk beskriver den kort som
«Fibromyalgi er kjennetegnet ved kroniske muskelsmerter med varighet i minst 3 måneder. Tilstanden blir ofte mer plagsom med tiden, og mange av pasientene kan fortelle om plager allerede fra tidlig ungdom. De fleste som får diagnosen merker en stadig forverring av tilstanden, og opplever at det er blitt tungt å leve med smertene.»
Svært mange har denne tilstanden med store plager som gjør ens hverdag smertefull og til og med ufør i mange tilfeller.
Det finnes ikke noe entydig svar på hva som gjør at noen får fibromyalgi. Tidligere var det vanlig at mange oppfattet dette som en angst eller psykisk relatert sykdom. I dag vet man imidlertid bedre. Det er i dag konsensus om at fibromyalgi er en forstyrrelse i sentralnervesystemets regulering av smerte. Altså litt enklere forklart, at der andre får vondt av noe, der får personer med fibromyalgi vondere.
Så hva gjør man med dette?
Det er lett å tenke seg til at medikamentell behandling er en hovedbehandling. Tradisjonelle smertemedikamenter har imidlertid ikke vist seg å ha noe særlig god effekt. Slik at blandingsbehandlinger der man endrer livsstil, lærer å leve med smerter, enkelte smertestillende medikamenter og sist men ikke minst, fysisk aktivitet, har vist seg å kunne gi mennesker med fibromyalgi best mulig hverdag.
Fysisk aktivitet er den behandlingsformen som gjennom studier har hatt størst effekt på flest.
Det å øke sin kunnskap om at fibromyalgien ikke er ødeleggende for kroppen, men mer som en kronisk smerteopplevelse, kan hjelpe på mange. Kunnskap om egen sykdom er viktig og det finnes mange gode ressurser der ute på nettet om dette temaet.
Fysisk aktivitet er viktig ved mange sykdommer og tilstander. Dette vet vi med sikkerhet og jeg har gjennom mange års erfaring med fysisk aktivitet og aktivitetsanalyser som jo utgjør selve grunnstammen i ergoterapifaget, erfart at fysisk aktivitet og trening har effekt. Og da også gjerne i sammen med andre behandlingsformer som meditasjon, yoga og liknende. Det mange imidlertid gjør feil her er å kontakte hjelp som ikke uten videre har den kompetansen som kreves for å balansere dette.
Ergoterapeuter og fysioterapeuter som har arbeidet med disse problemstillingene over tid, er gjerne de som er best kvalifisert til å balansere aktivitetsnivået hos mennesker med Fibromyalgi.
Ergoterapeuter har gjennom sin utdanning særlig fokus på balansen mellom aktivitet og hvile, noe som er essensielt i tilnærmingen til ulike smerteproblematikker og tilstander som for eksempel Fibromyalgi. Gjennom spesifikke kartleggingsmetoder og spesifikk tilnærming til det å finne lystbetonte og balanserte treningsaktiviteter kan vi som ergoterapeuter finne de individuelle små, men viktige forskjellene som gir en riktig og avbalansert aktivitet. Det er altså ikke bare å gunne på. Slik at når du leter etter #coacher og motivatorer så bør du finne folk som har de grunnleggende kvalifikasjoner utover kun treningskunnskap og kunnskap om kosthold.
Når man har Fibromyalgi er det å anbefale trening som gir bedre kondisjon.
Når kondisen blir bedre, får man større overskudd og en større muskelmasse gjør hverdagen enklere. Kondisjonstrening vil også gi en følelse av mestring som igjen er med å redusere smerter. Lett til moderat kondisjonstrening er å foretrekke. Aktivitet og trening med såkalt eksplosivitet er ikke å anbefale. Dette kan være ballspill, løping med høy intensitet og trening der muskler og ledd får høy belastning.
Uansett er det viktig å ikke isolere seg, men søke den hjelpen man trenger for å kunne være både sosialt aktiv og i en riktig #aktivitetsbalanse. Og heldigvis er tiden da en ergoterapeut kun ble sett på som formidler av hjelpemidler definitivt over!
Ønsker dere alle en fin og fredfull dag i kjærlighetens tegn.
I dag hadde kona bestilt synstest til oss begge. Jeg liker selvsagt ikke å ta tester i likhet med mange andre. Er alltid redd for å finne mer galt enn godt er.
Men, uansett er det også godt å få sjekket ut ting man kan gjøre noe med. Og skal jeg være ærlig så har synet blitt dårligere enn det var for ti år siden. Jeg har briller fra før og bruker dem særlig når jeg kjører bil. Disse er imidlertid såpass dårlig nå at det er på tide å revidere hele pakken.
Man skal da ikke gå rundt å verken se eller høre, ikke sant?
Vel det viste seg at jeg absolutt trenger nye briller. Så hvis jeg fremstår som litt overlegen for tiden, kan det hende det er fordi jeg ikke ser.
Så nå er nye, progressive briller bestilt og så får vi vel bare se hva som skjer. Kan hende jeg nå begynner å se såpass at tv og lesing og skriving av nye blogginnlegg blir lettere!
Husk at hjelpemidler er med på å redusere de funksjonsnedsettelser man har og får. Nettopp derfor er det viktig å holde helsa under kontroll. Og da må også synet sjekkes.
Det finnes nok mange ulike svar på det. Jeg selv trener ikke for å bli yngre, men for å bli eldre. Mange har jo ulik motivasjon for å løfte sitt legeme og sjel opp fra sofaen. Helse bør alltid ligge til grunn for hvorfor man bør trene.
Hvis man trener for å opprettholde god livsstil og god helse så klarer man oftest å opprettholde et høyere aktivitetsnivå hver eneste dag året rundt. Og merk dere at jeg sa ikke trene hver eneste dag, men altså aktivitet. Det er en viss forskjell på å gå ut å være i hverdagsaktivitet, enn det er å gå å trene hver dag.
Intensitet i trening er nødvendig for å kunne bli sterkere og bedre, men altså det vil ikke hjelpe så mye hvis man skal opprettholde dette 7 dager i uken. Da blir på et tidspunkt treninger til et mas om tid, lyst og overskudd. Det er da folk flest gir seg.
Finn heller et aktivitetsnivå der du leker og koser deg med mye og variert moro. Finn dine aktive ting som du heller synes er kjekt å holde på med, enn at du på død og liv må ha sånn og sånn mengde, intensitet og styrkeøkter inn nær daglig.
Selv liker jeg begge deler. Jeg er imidlertid en tålmodig sjel som faktisk synes det er helt ok å skippe trening flere dager i strekk. Med god samvittighet. Da merker jeg at overskudd og lyst kommer igjen. Så løper eller trener jeg hardt. Dette blir til 2-4 ganger i uken. Imellom der går jeg, arbeider jeg, slapper av og koser meg og ikke minst nyter livet. Denne balansen passer meg i alle fall.
Så finn din balanse. Finn din rytme mellom det å trene og det å være i aktivitet så blir det også lettere å være motivert resten av livet. Krydrer du denne balansen med et variert og sunt kosthold der riktig mengde mat inntas i forhold til det aktivitetsnivået du har, ja da er mye gjort.
Endring er ikke særlig vanskelig hvis man først har bestemt seg for å gjøre en endring. Det som ofte er vanskelig er å opprettholde valget om endring over tid.
Når man først bestemmer seg for å endre noe så deler man dette gjerne opp i ulike faser. En populær måte å se dette på er via en slik modell som dette.
For å endre noe en ikke ønsker å ha i livet sitt, for eksempel dårlige vaner eller en usunn livsstil, vil endring ofte føles som noe vondt som en skal påføre seg selv. Hjernen og kroppen vil så lenge som mulig ignorere ytre påvirkning for livsstilsendring. Dette vil si at ytre påvirkning ikke virker i det store og det hele ved at man kun snakker om det av og til. Nesten som med reklame så trenger hjernen å få repetert det gode budskap. Vi vil uansett oftest velge å ignorere denne reklamen samt å forsøke å bortforklare at dette er noe man behøver. Kjenner du deg igjen nå kan du bare lese videre!
Gjennom teoriene så vet vi at ignoreringsfasen også er inngangen til neste fase, nemlig overveielsesfasen. Her har man altså over tid hørt på reklame for livsstilsendring, man har så langt det er mulig forsøkt å unngå det og nå skjer det langsomt en prosess i hjernen som gjør at man nå kan begynne å overveie livsstilsendringen. Denne fasen kalles
overveielsesfasen. Her ligger også en mulighet for å gå på trynet igjen. Men er man klar over farene i denne fasen, så kan man unngå å krasje i de mest åpenbare fellene. Overveielse krever at man seriøst vurderer at endring er nødvendig. Her er det viktig å se faren med å falle tilbake i fase 1, nemlig ignorering. Men er man obs på dette så se fremover til neste fase, nemlig
VALGFASEN.
I denne fasen tas selve valget om livsstilsendring. Da er det det blir alvor inne i hodet ditt. Valg kan tas på grunn av ulik indre og ytre motivasjon. En indre motivasjon kan for eksempel være et ønske om å bli lettere. En ytre påvirket motivasjon kan jo være at legen din eller dine omgivelser er bekymret for helsetilstanden din. Da kan frykten for å pådra seg alvorlige livsstilssykdommer være med å påvirke deg til å ta valg om endring. Da er tiden inne for handling.
Handlingsfasen. Her starter reisen din for alvor. Du har kanskje tatt kontakt med kompetanse på livsstilsendring og startet et balansert aktivitetsløp der dine forutsetninger blir ivaretatt? Du har så smått begynt å gå turer ute der tempoet er såpass at du blir svett og andpusten? Du er med andre ord i gang med trening og livsstilsendring av vilje og vanesystemet ditt. Good for YOU!
Pass på i denne fasen at du ikke har satt deg for kortsiktige eller store mål, men at valget du tok i forrige fase inneholder en klausul om at denne nye livsstilen din skal du klare å leve med resten av livet. Trening og aktivitet er ferskvare og kun ved å få veiledning om deg selv og dine forutsetninger kan man klare å opprettholde trening resten av livet. Med andre ord, ikke løp rett i veggen! Det gjelder å klare å holde seg i denne fasen også. Når du er i gang og handling er iverksatt skal du nemlig vedlikeholde dette resten av livet.
Vedlikeholdsfasen er kanskje den viktigste å holde avbalansert og fornuftig. Her er det mange trør feil i forhold til å kunne leve med sitt nye og aktive liv. Indre motivasjon kan lett få seg en knekk fordi tålmodigheten ikke gir resultater så raskt som man kan forvente. Det er da man må innse og ha innsett at denne prosessen ikke handler så mye om å nå mål, men å bedre ens evne til å leve annerledes og mer fornuftig i et helseperspektiv. Ytre påvirkning kan være å ha fulgt dårlige råd om dietter eller treningsregimer som tar knekken på akkurat din kropp, samt får deg til å mislike det du holder på med. Da er veien kort til at neste fase, evalueringsfasen, forteller deg at dette ikke var noe for deg. Vondt, hardt tungt og uinspirerende der målet om en fitnesskropp gikk i vasken allerede etter en hel måned gjør at man raskt går tilbake til ignoreringsfasen.
Og for hver eneste gang dette skjer blir det stadig vanskeligere å sterte en ny overveielse om restart. Mestringstap er IKKE noe å spøke med og det er derfor man trenger kvalifisert hjelp til å endre noe.
Hvis så skjer at opplevelsen har vært negativ, så er det en utgang som ikke er ønsket. Faren for et tilbakefall til støttemedlem på treningssenteret er overhengende stort. Gjort riktig derimot så kan man ta de rette valgene, iverksette tilpasset trening samt klare å stå i dette resten av livet kun med å vedlikeholde kropp og helse på en god måte i fremtiden. Man kan til og med lære å elske denne formen for trening og selvpåført kondisjon og styrke!
Så oppsummert kan man si at hvis du er i en situasjon der omgivelsene dine stadig forteller deg at du trenger å endre livsstil, så er det kanskje en ytre påvirkning som det ligger noe i? Kanskje du da ikke bør IGNORERE dette, men heller OVERVEIE å ta det VALGET om endring som er nødvendig? Sett da valget ut i HANDLING, få gjerne veiledning av kvalifisert personell, kontakt for eksempel din lokale frisklivssentral eller fastlegen din og få ytterligere råd og veiledning. Først når du har lært å leve med aktivitetene og treningen kan du lære å elske å leve i denne VEDLIKEHOLDSFASEN.
Det er da ting ser lysere ut for kropp og sjel. Se for deg en ting helt til slutt. Hva skjer fremover hvis du fortsetter å ignorere? Hva skjer fremover hvis du IKKE overveier å ta et veivalg? Hvor er du da om for eksempel fem år?
