Landsbykongen kalte de ham. Den forbanna verdensmesteren som trodde han kunne alt. Han sto der i gamlebyen i en av Athens sidegater og lekte med et gullkjede mellom fingrene. Han var en av dem som sto frem i gjengen på hjørnet her rundt den lille kafeen et steinkast over Plaka. Med sitt lange lyse hår og brede skuldre sto han der som en tydelig skikkelse. Det var tydelig hvem som bestemte i gjengen. Han hadde alltid bestemt. Han var den naturlige lederskikkelsen.
De andre sto litt rundt og nærmest bare svevde rundt ham. Klare til å løpe eller utføre selv den mest idiotiske ordren han gav. Han så alvorlig ut, og han så sint ut. Og fordi som kjente ham så var han en sint mann i tidlig 50 årene. En kloning fra en annen tid. En som aldri kom seg forbi de harde 80 åra der festing og moro var en del av dagliglivet. Da han var kongen. Han var den alle så opp til og lot seg lede av. En sterk ung mann med en selvtillit ut av en annen verden. Han ble imidlertid igjen der. I 80 tallet, der han klarte å være seg selv.
Samtidig kom tiden krypende som en slange inn i paradiset hans. Han så det skje, men brydde seg ikke. Han trodde ikke det ville bety noen ting for hans posisjon eller evne til å lede gjengen sin. Helt til den dagen da tiden viste ham at endring hadde skjedd rett foran øynene hans. Hans møte med innovasjon, nytenkning og en verden der gamle menn og kvinner ikke lenger var landsbyens konger og dronninger. Og han som landsbykonge var ikke lenger så populær lenger blant innbyggerne. I stedet ble han sett på som en litt rar og annerledes skrue som fortsatt nektet å la lyse lange lokker falle selv om han måtte investere i farge en gang i måneden. Det kunne ikke skjule elvedalene som var hugget inn i ansiktet hans. Skapt av den tiden han ikke så kom og gikk og kom igjen.
Likevel sto han der fortsatt. Sammen med de få som var litt lik ham. Som antagelig var de eneste som holdt liv i den lille utekafeen der i utkanten av Athen. Bak det moderne og pulserende livet som dundret forbi lengre nede. Man kunne se oppover mot knausen som de gamle herskere og Guder lot bygge i en helt annen tid. Den gang selve veien opp til Akropolis var brolagt med gylden marmorstein som glinset i den Greske solnedgangen. Landsbykongen tittet oppover mot Akropolis, lot blikket gli forbi knausen som på folkemunne ble kalt for pusher hill. Og lot blikket gli videre ut i tomme intet. Lyden av greske folketoner spredte seg forsiktig ut fra et sted bakom bakenfor. Lavmælt, stille blandet folketonene seg med mer moderne rytmer fra Bruno Mars fra utelivet litt nedenfor og bortenfor Plaka. Tonene druknet stille i en slags tidløs suppe og forsvant i suset fra kvelden som langsomt senket seg over gullkjedet til landsbykongen. Kanskje de gamle gudene nå var klar til å trekke seg tilbake. Kanskje de gamle gudene endelig kunne la håret falle og gullkjedet kunne legges i skuffen.
Men landsbykongen og hans nærmeste vasaller holder fortsatt stand. De klarer ikke å ta til seg de nye tidene. De klarer ikke å forlate det trygge som er, til noe som man ikke kjenner. Endring gjør vondt. Av og til er det imidlertid nødvendig. Det er nødvendig for dem av oss som vil elske tiden. For de av oss som finner gleden i det nye. For de av oss som finner endring som en livskraft. For de av oss som trenger denne livskraften for å kunne puste, leve, nyte og elske. La endring og innovasjon bli til det som er nytt og livgivende. La tiden få lov å leke seg med klokkene som ringer inn fremtid og nytenkning. La oss finne dette sammen fordi endring nødvendigvis ikke er av et onde, men av noe som gir oss muligheter til å finne kilden til nytt liv. Alt vi går igjennom er ikke alltid vellykket, men for å finne ungdomskilden som landsbykongen aldri ville lete etter, så må man kanskje vandre inn i gater man aldri har vært i før. Klart det kan være tøft, og til og med en omvei mot Akropolis nye høyder. Klart noen vil føle ubehag ved å vandre forbi pusher hill. Klart at noen må forlate noe kjent og kjært. Men det er ikke farlig å åpne dører. Man vet bare ikke alltid hva som er bak. Det som imidlertid er helt sikkert er at hvis man aldri åpner døren så vil man heller aldri finne ut hva som er bak den. Kan hende det er starten på et helt nytt liv?
I det jeg sitter der og kikker opp mot den lille utekafeen der landsbykongen i sin ermeløse t skjorte står, slår det meg med ett. Hvor mange landsbykonger er det ikke rundt omkring? Jeg tar en slurk av ouzoen og snur meg mot lysene fra Athens moderne bydeler og reiser meg rolig opp. Jeg betaler og kaster et siste blikk opp mot turistlysene på Akropolis. Landsbykongen tar med seg vasallene sine og forsvinner inn i mørket bak den lille utekafeen. Jeg ser dem aldri igjen.
Jeg sukker tungt, men med lett sinn. Fønvindene og de gode luktene fra utekafeene der nede på Plaka slår imot meg og jeg tenker på at her har noen funnet ungdomskilden. De gamle høvdinger har forstått at den gamle kulturen kan leve hånd i hånd med den nye. De kan lære av hverandre og de kan gjennom samarbeid finne nytt liv og ny glede.
Jeg trakker rolig nedover med bestemte skritt for å slå følge med dem.
Mvh Willy
#Gammelt #hverdagsaktiv #livsstilsendring #moderne #endring #ny #landsbykongen #høvdinger #Ungdomskilden #forandring #kultur #holdninger
