I tillegg er det også farsdag. Med andre ord var det duket for en perfekt søndag. Allerede før jeg reiste ut i Sund, fikk jeg en særlig god morgen av min kone, med presang. Ny løpevest med refleks var jo midt i blinken! Hun vet jammen hva jeg liker. Løpeutstyr er en SIKKER VINNER.
Arrangementet løpesøndag med hverdagsaktiv.blogg.no er et gratis tilbud der jeg samler flest mulig til felles løping på bane eller egnede løpeturer i det som snart blir #nyeøygarden kommune. Løpetrening og løpeglede i felleskap der jeg gir motivasjon og tips til å løpe i en time. Alle som vil være med uansett form er velkommen.
Denne søndagen var vi samlet på bane i Sund kommune. Været var flott og temperaturen perfekt. Over ti grader i luften er perfekt løpetemperatur.
Som alltid var det MYE mestring i det å delta og løpe og vi havnet på flere kilometer mer enn det vi tenkte selv. Nydelig gjennomført og flotte mennesker i felles #trening.
Vel gjennomført og hjemme igjen ble jeg møtt med nok en gave. Denne gangen fra mine to gutter som da gav meg ny t skjorte, veltekopp og diplom for verdens beste far. SMELT!
Som nevnt så er løping min store lidenskap. Da er det greit å samle flere i det som for meg er hele hensikten med hverdagsaktiv som konsept og som grunnlag for å få flere i aktivitet. Folkehelse er noe jeg brenner for og det er viktig for meg å ha et tilbud som dette som er gratis og med glede og felleskap som utgangspunkt.
Hverdagsaktiv har også bloggen som er det fundamentet kunnskap og erfaringer kommer til utrykk. Som blogger får jeg anledning til å ha et eget sted der tips, råd og kunnskapsformidling kan uttrykkes. Dette hjelper meg i formidlingen av viktige budskap. Det hjelper også meg selv i det å ha en plass der egne meninger og tanker kan plasseres og systematiseres.
Hverdagsaktiv gir meg også muligheten nå til å tilby egne timer med veiledning og personlig trening til svært gunstige priser.
Også foredrag er snart tilgjengelig. Foredrag er tilpasset aktiv hverdag, livserfaringer og endringsmuligheter. Det ligger utrolig mange muligheter for den enkelte i det å bli bevisst våre egne ressurser og hvordan vi faktisk kan overvinne inaktivitet og frem elske en ny og aktiv hverdag.
Så hvis du lurer på mer om personlig treningstime, personlig motivasjonssamtaler eller begge deler, så ta gjerne kontakt. På [email protected]
Også hvis du ønsker info om foredragspakker så ta gjerne kontakt.
I alt en SÆRDELES PERFEKT DAG FOR MEG, i dag der farsdag, kjærlighet og pur løpeglede var i fokus. Ønsker dere alle en strålende fin Søndag.
God kveld alle sammen! Dagens tanker om hverdagsaktivitet handler om hvordan vi hele tiden forsøker å gjøre ting enklere for oss. Dag ut og dag inn havner vi i ulike situasjoner som vi forsøker å få gjort så raskt og enkelt som mulig. Det er jo egentlig ikke så rart når man tenker på at det sannelig er nok av store ting i livet som krever tid, rom og plass til å få hjulene til å rulle. Skulle vi da bruke tiden vår på unyttige ting i hverdagen der vi kunne spart tid? Tid som vi til alt overmål kan bruke mer fornuftig og til helt nødvendige ting?
Det er jo bare til å se på sin egen dag. Hver eneste ting vi gjør i dag av hverdagsaktivitet er fylt med hjelpemidler. Hjelpemidler som skal gjøre hverdagen lettere og for at vi skal spare tid. Men hva bruker vi vår nyvunne tid på? Jo studier viser at svært mange bruker ekstra tid til å slappe av, trene mer, selvrealisering eller andre ting som er kjekt å gjøre.
Så la meg summere litt opp. Vi forsøker altså å få oppgaver som gjør oss svett og andpusten og som får oss til å bevege oss mer til å forsvinne. Fordi vi heller vil bruke tiden på et kostbart treningsenter? Vi kjøper oss mange nye dingser som skal gjøre at vi beveger oss mindre i hverdagen, fordi vi skal ha tid til å trene? Og hva skjer med hjelpemidlene vi bruker? Selvsagt er jo det litt forskjellig, men for min egen del så kjører jeg et antall av dem på dynga sånn omtrent hvert annet år. Så må jeg kjøpe nye dingser som reduserer bevegelse og arbeid. Men det er jo bra da at jeg får tid til å drive styrketrening på senteret med enda mer avansert utstyr.
Jeg vet ikke hva en løpemølle koster, men jeg antar at den ikke er billig. Så denne bruker jeg med stor lyst. Jeg kan løpe i oppoverbakker, i bortoverbakker, jeg kan gå. Alt mulig nesten. Et superapparat. Jeg tenker jo på det der jeg løper hjem etter trening. Bortoverbakker, oppoverbakker, nedover og flatmark. Innimellom går jeg også.
Musikk på øret har jeg også når jeg trener på senteret. Der er det ingen som snakker med meg heller. Der har alle nok med sitt. Jeg smilte til en dude der engang, men han sendte meg bare et litt sånn rart blikk. Tro om det egentlig var litt over streken å smile til folk på en slik plass? Jeg er jo relativt ny her så det er ikke så rart kanskje. Guttungen fortalte meg etterpå at det IKKE var innafor å ta kontakt med andre da de hadde mer enn nok med seg selv og ikke ville ønsket at en litt sånn rar og irriterende dude prøvde å innlede til samtale.
Ja, så nå sitter jeg der og pumper på en frivekt, mens jeg tenker på hva vi skal ha til middag. Og selvsagt priser meg lykkelig for at butikken har parkeringsplass helt inntil inngangspartiet og store gode handlevogner slik at jeg skal slippe å bære noe. Akk, en lettelse siden vektene her på senteret faktisk har gjort meg sliten i armene. Tviler på at jeg kommer meg ut i helgen for å flytte stein på tomten. Er jo helt utslitt av all denne treningen. Jeg sender en liten takk til frivektsprodusenten som har ergonomisk utformet vekten slik at jeg ikke får blemmer på kontorfingrene mine. Det hadde vært ille for min kone som da hadde måttet vaske huset alene.
Så på mine gå og løpeturer ute i fri luft har jeg sjelden på meg musikk på øret. Mest fordi det er greit å høre vinden, fuglene og biler som kommer fra alle kanter og i relativt høy fart her ute på landet. Her hører jeg dem komme på lang vei, siden de har demontert eksosanlegget og suset fra revehalene i hekkspoileren og stanken fra wunderbaumen når deg lenge før dem treffer deg. Men mest fordi det er greit å stanse opp å prate med naboer og kjente og ukjente hvis det faller seg slik. En verdi jeg i alle fall setter pris på.
I hverdagen er vi altså mer enn villige til å gjøre ting så enkelt som mulig for oss selv. Og det er jo fint det, hadde det ikke bare fratatt oss så utrolig mye som vi trenger i livet. Menneskekroppen er laget for å være i bevegelse. Alle burde vi ha en alvorsprat med oss selv av og til der vi gikk igjennom aktivitetene våre og gjorde kanskje ting litt tyngre enn det vi trenger? Av og til? Ved å to ganger i uken skrubbe badet for hånd så får man mer variert trening enn en frivektsøvelse. Ved å bøye seg å ta på seg sko, knytte dem og igjen motsatt når man tar dem av seg, ja så får man nødvendig smurning av ledd, finmotorikk, koordinasjon, balanse og mye mer enn hvis man bare tråkker inn i crocksene fordi man skal slippe å bevege seg.
Og alt er gjort før du faktisk får på deg treningsklærne.
Hjelpemidler er en fin ting. Det kan jo selvsagt jeg som ergoterapeut være enig i. Kompenserende tiltak kaller vi det på fint. Vi skal altså kompensere for noe som ikke lenger er mulig. Men er det også blitt litt slik at vi skal kompensere for det vi ikke liker også? Og skal vi ikke like å være mer i bevegelse så er det selvsagt et valg vi tar. Men hva med å tenke på dette litt annerledes? Hva med å tenke litt på at vi bør kompensere for de tingene vi aldri mer klarer? De tingene kroppen har sagt for evig og alltid nei til? No can do! Liksom. Eller er det slik at vi heller vil kunne la kroppen få lov til å miste funksjoner fordi vi overkompenserer med hjelpemidler eller kanskje også sørger for å kompensere for ting som man absolutt ikke burde kompensere for? En liten tanke rundt det fra meg her altså. Og et aldri så lite hjertesukk. Dette er det vi kaller for hjelpefeller.
Bevares, jeg selv er et luksusdyr. Jeg simpelthen elsker livets goder. Spa, familieliv, tid til refleksjon, kunst og en bil som virker. Jeg kunne godt ha tenkt meg mer enn dette også. Men jeg tror likevel ikke at jeg hadde ofret helsen min over det å kunne passe på at kroppen og mine mentale funksjoner fikk den treningen som den trengte. Og la det være helt klart. Forskning viser tydelig at det å trene hjernen, sansene og kroppen samtidig i oppgaver, helt klart er bedre enn å trene repeterende mønstre med musikk dundrende inn i hodet som fjerner en av våre viktigste kombinasjoner av sanseapparatet. Nemlig å høre det som skjer, la synet følge det opp, for så å la kroppen reagere på det stimuli som er.
Neste gang jeg selv skal vaske huset skal jeg ta det med vekter på armene. Bare for å gjøre oppgaven så tung som mulig. Jeg skal bøye meg ned å krabbe på alle fire slik at kjernemuskulatur blir påvirket i riktig retning. Jeg skal ut i hagen og flytte et tonn med stein. Å sørge for at jeg kaster dem fra høyre til venstre med stram rumpe og stabile magemuskler. Så snu meg regelmessig slik at de skrå magemusklene på hver side får sitt. Jeg skal neste gang finne ti ulike måter å klatre i trappen på. Mens jeg vasker den for hånd. Jeg har allerede begynt å sette et og et fat opp i skapene etter oppvasken. Mye gratis bevegelse.
Så når jeg har tid skal jeg fortsatt nyte mine løpeturer og mine turer på treningssenteret. Fordi jeg vil ha det i tillegg til det andre. Men det er meg. Hva den enkelte velger å gjøre er jo opp til, ja den enkelte. Bare noen små tanker fra meg om hvordan vi velger vekk oppgaver som gir oss trening ved å erstatte det med, ja, med hva? Et enklere liv?
Ønsker rett og slett alle dere flotte lesere en fantastisk helg!
For min del blir det avslapping i dag og i morgen, men på Søndag så reiser jeg til Sund kommune for å løpe hverdagsaktivmilen. En time med fysisk aktivitet der løpeglede står i fokus.
Er du eller dine i nærheten så bli gjerne med! Alternativt så kan du jo finne en mil i nærheten og løpe eller gå der du er!
Ikke vet jeg, men ved noe logisk ressonering kan man kanskje anta at en høne først la et egg etter at den i mange tusen år hadde født levende kyllinger?
Som en hel del annet i livet aner jeg ikke. Fordi det ikke er noe som til dagen opptar meg veldig mye. Med sykdom, helseplager, smerter og tunge tanker, er det annerledes. Sykdom har en lei tendens til å sluke oss hel. Små og store kroppslige plager smitter ofte hjernen også. Og mange ganger smitter det over på våre omgivelser i tillegg. Våre vansker blir da altoppslukende. En tilstand. En tilstand som forsterker våre plager.
Tenk over det. Hva er sykdommen din? Hva er symptomene? Hva er plagene dine? Og hva er det som gjør at kroppen sliter? Tenk over hva dette gjør med hjernen din. Hva det gjør med din oppfattelse av deg selv og andre, og hva som er sykdom og hva som er følgesymptomer. Hva som kan være den negative faktoren i hodet som ikke hjelper deg videre. Bare tar deg inn i en negativ spinn der ikke bare sykdommen som var utgangspunktet blir vondt, men at den i tillegg har påvirket alt annet i tillegg.
Det er ikke merkelig at det er slik. Men det er uheldig for din egen helbred. Og jo lenger man går og gir sykdom oppmerksomhet og nærer den ved å la hjernen påvirke den negativt, jo lenger vil den negative spiralen ta deg nedover.
Selvoppfyllende profetier har en tendens til å bli reelle sannheter.
På et tidspunkt bør man snu. Snu før det ødelegger livet, familie, venner og annet. De er ikke syk. De har fått påført symptomene fra sykdom som har gått feil vei hos deg selv. Og husk at dette ikke er din feil, men sykdommens feil. Husk at det ALDRI er din feil at hjernen din har en tendens til å støtte symptomer og da søker å finne trøst. Husk at det også aldri er for sent å påvirke situasjonen du er i.
Det å snu fokuset fra å være mer opptatt av sykdom og symptomer til å fokusere på helsefordeler og helseforebygging er et bevisst valg. Uansett så fortjener ikke sykdommen å vinne over deg som person. Ved å dreie fokuset fra symptomene og til mulighetene, vil mye være gjort. Hvor ofte har ikke jeg sagt til meg selv at jeg ikke kan løpe en meter. Fordi jeg har for dårlig kondis, for lite kraft, for mye angst, for ofte hoste, for lite tid, for høyt blodtrykk, for lavt blodtrykk, for mye smerter, for, ja du skjønner?
Hvis jeg i det Herrens år 1999 skulle ha tatt mer hensyn til alt dette, I STEDET FOR Å endre fokuset til noe bedre, ja så hadde jeg ikke klart det. Jeg hadde i dag IKKE vært kvitt ryggsmerter. Jeg hadde ikke klart å løpe milevis.
Vi er flinke til å fokusere på det å arbeide med sykdomssymptomer og fokus på det negative i våre tilstander. Vi er ikke så flinke til å arbeide med ressursene våre. Mulighetene våre. Endringer i en dritt negativ hverdag til noe positivt.
Hvis man spør seg selv om man har oppnådd gode resultater ved å fokusere på sykdom de siste årene, eller om man faktisk er på stedet hvil? Eller endatil har det verre enn før? Har sykdomsfokuset da hjulpet? Har redselen for endring gitt livet noe bedre? Har frykten for at ting skal bli verre tatt deg til et bedre sted i livet? Har din egen oppfattelse av hva DU IKKE ER I STAND TIL ført deg nærmere en bedre helse?
min klare oppfordring og melding til deg er at det aldri er for sent å endre fokus. Fra å arbeide med egen SYKDOM, til å faktisk arbeide med egne RESSURSER og helsegevinster i en positiv hverdag. Husk det er fullt mulig. Man må begynne et sted.
Hei alle sammen! Mange kjenner etterhvert til hva hverdagsaktiv står for.
Fokus på aktiv hverdag, inaktivitet og motivasjon. Men visste dere at jeg også har fokus på personlig treningshjelp, veiledning og endring? Gjennom min egen reise fra utrent kondisvrak til en person som har kvittet meg meg røyk, alkohol, og som har kvittet meg med ryggproblemer og generelt en veldig inaktiv hverdag, til godt trent og med nyvunnet helse.
Gjennom lang erfaringsbasert kompetanse sammen med bred formell helsefaglig kompetanse har jeg gode forutsetninger for å gi gode verdifulle råd. Visste dere at det er fullt mulig å kontakte meg for gode råd og hjelp til endring av livsstil?
Hverdagsaktiv vil fortsette å holde gratis treningssamlinger ute med fokus på løping. Tilbudene vil foregå på bane og er tilpasset alle. I tillegg er det fullt mulig å få ekstra hjelp gjennom personlig veiledning. På bloggen vil jeg fortsette å pøse ut masse råd og tips for å øke motivasjon og glede. Så følg med på bloggen, lik og del villig vekk!
Jeg ønsker å takke hver enkelt av dere for delinger, tilbakemeldinger og likes på bloggen. Dere inspirerer meg til å fortsette med å dele tanker og erfaringer her på bloggen. Takk!
Følg meg gjerne på Facebook gruppen hverdagsaktiv eller hverdagsaktiv på Instagram.
Jeg er for tiden inne i en løpestim. En god følelse av mestring for hvert eneste steg som flys over asfalt eller banedekke. Søndag ble det som nevnt tidligere tilbakelagt 1, 2 mil. Mandagen dro vi på med 5, 2 kilometer, og i dag løp jeg med gode kolleger på bane, 3 kilometer. For mange er dette kanskje ikke all verden, og for andre igjen er det mye. Det betyr ingenting. Det viktige her er følelsen man sitter igjen med.
For min del er det følelsen av å fly. Fly som en fjær, meter for meter. Kjenne på slitet de første par kilometerne. Fordi det er det. Et slit. Tungt, vondt, men samtidig helt nydelig. Og så, så skjer det noe. Plutselig reagerer kroppen med å si til hodet, eller kanskje det er hodet som sier til kroppen at, slapp av. Du kan fly!
Og kroppen, armer, lunger og ben reagerer med å pumpe heliumvirkning inn i meg. Lett flyr jeg avgårde. Ingenting i verden føles tungt og løpesteget går på autopilot. Hjernen er lett og tankene driver avgårde i en slags behagelig rytmisk heliumrus. Et endorfinkick slår inn å fjerner smerter og tunge tanker. Livet kjennes bra og kroppen kjennes ut som om den kan løpe for alltid.
Åh, du herlige endorfinrush!
Er det rart man løper? Vær gjerne med meg på hverdagsaktiv løpesøndag hvis du har mulighet. Meld dere inn i Facebook gruppen hverdagsaktiv her.
Uansett om du har mulighet til å aktivt delta eller ikke, så benytt sjansen til å være med i Facebook GRUPPEN. Her er det oppdateringer om motivasjon, treningstips, livsstilsendring og livets små og store hverdagsutfordringer som fremmes. Vær med å delta eller hold deg oppdatert på bloggen gjennom denne gruppen . Lik og del dette folkens. Vær med å støtte kampen for en aktiv hverdag og mot inaktivitet.
Selv løper jeg videre så ofte som mulig. Ikke for å slå rekorder, men for å kjenne på endorfinrushet og følelsen av å mestre noe. Gjør gjerne det samme for deg selv. Det vil du ALDRI angre på!
Det er ikke til å legg skjul på at de siste ukene har vært tunge. Tunge i den forstand at man godt kjenner på at høstmørket ikke bare senker seg rundt en, men også inne i ens egen tilværelse. Sin eksistens. Jeg er jo klar over at når jeg skriver og forklarer dere alle dette, så er det med fare for å fremstå som ubernegativ og på grensen til å ikke takle hverdagen. Det er imidlertid viktig for meg og si at jeg nok aldri har vært sterkere.
Det er det som er litt av faren med å skrive om følelser. Hvis noen kan finne på å lese dem litt feil, så kan det potensielt også bli oppfattet feil. Jeg kan bli oppfattet som svakere enn det som er realiteten. Men også derfor var det viktig for meg å skrive gårsdagens innlegg, «Aldri forveksle angst med svakhet.»
Svakhet kan ha flere betydninger. Hvis det å være svak er synonymt med det å være åpen om livets opp og nedturer, ja da er jeg svak. Hvis det å være svak er synonymt med det å kjenne på egne følelser og samtidig skrive åpent om dem, ja da er jeg svak. Hvis det å sette lys på psykiske lidelser, enten ved egne erfaringer eller i form av den kompetansen jeg har er regnet som svakhet, ja da er jeg svak.
La det være sagt med en gang. Jeg har tidligere hatt angst og depresjon. Dette er ikke noe som helst uvanlig i dagens Norge. «Depresjoner er meget hyppige i befolkningen, mellom seks og 12 prosent har depresjon til enhver tid. Betydelig flere rammes en eller annen gang i løpet av livet. Depresjon gir både kroppslige og psykiske symptomer» (hdir). Mer enn hver tiende person har til enhver tid en angstlidelse, og hver fjerde til femte person vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for angst.
Setter man dette så i et større perspektiv for meg selv, så er jeg overhodet ikke alene altså. Men det hjelper selvsagt ikke meg at mange andre har det, men det som hjelper meg er å være åpen om det å kjenne på ulike følelser rundt disse temaene. For meg betyr det SÆRLIG MYE at andre kan få noe positivt ut av mine erfaringer.
Som sagt så er jeg i dag frisk. Eller, helt frisk blir vi stemningsmennesker aldri. Vi vil alltid ha tider der vi kjenner på høst og vintermørket, og det vil alltid være situasjoner der vi ikke føler oss vel. Det vet vi inderlig godt selv. Det vi ønsker og håper på er at andre også forstår det.
DERFOR ER DET VIKTIG MED ÅPENHET!
Så hva er det som letter dette for meg? Vel her er det heller ikke noe hokus pokus. Jeg løper for livet. Løper meg gjerne tom i kroppen. Slik som i dag og slik som mange ganger før. Fordi jeg løper til hodet også er tomt. Ikke fort å gale, men rolig og bestemt slik at endorfiner pumpes til punktene i hjernen som gir gode følelser. Problemet er at jeg løper meg gjerne tom fordi det er så godt. Skjønner?
Aktivitetsbalanse er en vanskelig kunst. Man burde finne akkurat den mengden som var nok til å tømme hodet, men også såpass lite at kroppen ikke ble tappet fir overskudd. Fordelene er likevel flere ved at man stadig blir sterkere og i bedre form, men alt i livet dreier seg altså ikke om god form og trening. Man skal da også ha plass til selve livet og dets goder og utfordringer.
Her kan jeg bli bedre. Bli bedre til å balansere aktiv hverdag med de utfordringer som av og til fyller hjernen med slagg. Jeg vet at trening og løping beviselig hjelper mot angst og depresjon, så det er aldri aktuelt å fjerne dette. Mest fordi det gir meg en følelse av styrke og velbehag over det å være ekstra sterk. Men å løpe i porsjoner som er mer tilpasset kroppen er viktig.
Innimellom så løper jeg som i dag. Jeg hadde ikke noe mål om annet enn å løpe den runden jeg pleier å ta på litt lengre turer. Den er på en mil pluss. Det var lett å løpe i medvinden, men motvinden tappet meg for krefter og etter noen gode runder på banen etter milløpet så sa kroppen stopp. Jeg gikk hjem igjen. Men aller best var det en bekreftelse på at endorfiner er gode greier for hodet. Hadde jeg imidlertid vært litt smartere så hadde det holdt med 5 kilometer i dag.
Så til alle dere som følger meg og leser om det jeg har på hjertet. Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger og hyggelige kommentarer fra alle dere. Følg også min kones blogg om hvordan det er å leve med en sønn som har Asperger syndrom. Dette er viktige og fine tanker om hvordan vi har det i hverdagen og om hvordan hennes tanker og liv som mor kjemper for vår gutt.
Fordi jeg faktisk har sosial angst er det viktig for meg å være så åpen som mulig med det. Ikke fordi jeg liker å utlevere meg selv, men fordi det er VIKTIG å sette ord og forklaringer på hva dette innebærer for meg.
Åpenhet er viktig. Kun med åpenhet kan man knuse angsten. Sosial angst har som de fleste andre typer angst, ulike ansikt og ulike grader.
For meg er det slitsomt i perioder. Og jeg er av de heldige som takler angsten bra. Som lever med den og BRUKER DEN TIL NOE FORNUFTIG. Man kan bruke angsten til noe som styrker andre. Det gir en dimensjon som ikke mange andre har og som er en stor styrke i hverdagen.
ALDRI forveksle angst med svakhet!
Tvert imot er det ingen som er sterkere på sine områder enn de som har angst. Det er bare på de områdene man har angst på man er forbigående ute av spill. Aldri forveksle angst med manglende kapasitet. Tvert imot er vi mer i stand til å takle vanskeligere oppgaver nettopp fordi vi har hatt en tyngre vei å gå enn mange andre. Motstand gjør sterk som kjent!
Aldri se på oss som uegnet og kunnskapsløse. Vi er på mange måter overkvalifisert til oppgaver i livet fordi vi ser mer enn de fleste. Vi føler mer enn mange, og vi vet noe om menneskets ulike forutsetninger og kapasitet.
Aldri se på mennesker med angst som stakkarslige. Heller som heldige fordi vår tolmodighet er stor.
Konfusius sa en gang, “Vokt dem for tolmodig manns raseri”.
Kloke ord, men raseri finner du sjelden hos mennesker med denne type angst. Takknemlighet, empati, aksept for ulikhet og positiv tilnærming til selve livet, er ting som ofte går igjen. Kvaliteter som gjerne mangler litt av i dagens noe frostne samfunn.
Men angsten har også andre sider. En lammende side der ensomhet rår. En høyst uønsket ensomhet, men som man ikke klarer å bli kvitt. Det er lett å si at man bare burde konfrontere og eksponere seg for det. Det er ikke så lett i praksis. Hadde det vært det så hadde ikke angst eksistert.
Angst er usynlig. Det er et stort problem. Det eneste omgivelsene ser er folk som skyr andre og er asosiale. Uhøflige mennesker som alltid sier nei når dem blir bedt med på noe. Til slutt slutter dem å spørre. Jævla overlegen type han der fyren der. Han tror sikkert han er bedre enn oss andre.
Slik oppfatter man det selv, i alle fall.
Det er viktig for meg å si noe om at angst ikke diskvalifiserer noen fra livet. Det gjør en ikke dum eller uegnet til store og små oppgaver. Tvert imot. Det gir en store fordeler da en har som sagt et annet og dypere perspektiv på ting enn mange andre.
Det er synd at AKKURAT DET, ikke blir anerkjent. Veldig synd.
Angst kan være glede over de ting som andre tar for gitt. Og det kan være takknemlighet over å leve, kanskje mer enn mange andre. Angst er et troll som dør i lyset av andres utrettelige smil og aksept.
Imellomtiden så går dagene, ukene og årene. Det er litt å tenke på når man møter ulike mennesker på sin vei. Ulike utfordringer. Man møter mot og man møter andre ting som ikke nødvendigvis er av et gode. Men man er sterk nok til å takle livet på en måte som gjør meg takknemlig for at min styrke kan gi andre styrke også. For det vet jeg at jeg gjør.
Og for dem som IKKE forstår. For dem som ser på angst som svakhet og som en diskvalifikasjon til NOE. De bør kanskje tenke seg noe om. Kanskje det er dem som er de EGENTLIG SVAKE.
Slike som meg hører ikke til noen plass. Slike som meg klarer seg ikke i selskap med andre. Dem som trives i store grupper og glade sosiale settinger.
Slike som meg har alltid vært utskuddene som ligger som vissent gress i en grøft. Våt, kald og alene. Slike som meg slukker lysene på Halloween fordi smilet stivner i møte med glede.
Slike som meg vil ikke ha noen nær. Fordi det forplikter å måtte føle at man må glede andre hele tiden. Slike som meg klarer ikke å smile med hjertet. Slike som meg vil stadig frykte lyset i grupper. Gledeslys blir til sinte lyn som treffer eksistensen min.
Slike som meg frykter andres forventende smil og latter. Slike som meg ler uten å le. Slike som meg er klovner som gråter bak teppet, men spøker når teppet går opp.
Slike som meg vil helst sveve alene i en sky av stillhet rundt meg.
Slike som meg blir folk usikre på. Og slike som meg vet det godt. Slike som meg blir slik som meg fordi det faktisk er sånn. En vond sirkel der slike som meg langsomt forsvinner i slukens virvel.
Slike som meg liker alle. Men slike som meg er det ingen som liker. I alle fall i mitt stille sinn er det opplest og vedtatt. Slike som meg vil aldri forstå, at urettferdighet ikke kan repareres for alle. At sår noen ganger er banesår. Tenker man noen gang på det når man kaster ut ting?
Slike som meg lever. Men hvordan vi lever vet bare vi selv. Slike som meg kunne like godt levd i en annen tid eller et annet sted. Slike som meg er en alien being, svevende lysår borte.
Slike som meg er en pest og en plage, for alle som ikke kan se ensomhet. En plage for dem som alltid er glade og tar god plass der de baner seg vei. Slike som meg kan godt trå til side, å ikke ta plass, selv om vi gjerne vil. Slike som meg orker ikke kjempe, fordi andre trenger å skinne mer enn oss selv.
Slike som meg har blitt sparket og slått av urettferdighetens bøllete vesen. Slike som meg tar det med oss videre og blør fordi det ikke preller av slik det burde.
Slike som oss, er røyk i sterk vind, forsvinner hurtig til himmelens skyer. Man vet at man er der, men ser oss ikke før skyen slipper sine tårer ned. Ned i en annen grøft, der vissent ugress er ferd med å dø. Et uttørket liv som trenger de livsviktige dråpene fra slike som oss.
Slike som oss vil alltid være der, sterke sammen i ensomhet. Slike som oss vil få livet i gave slik at vi kan hjelpe hverandre i å bli forstått. Slike som oss vil dessverre bli flere fordi verden er kald og øde.
Slike som oss, vi med sosial angst, vil kun forsøke å leve og bli forstått. Jeg håper en dag at våre tanker blir sterke, slik at vi kan gjøre det vi egentlig vil. At det å kunne smile og le med hjertet vil være ekte i sammen med andre. Ekte er smilet og ekte er latteren, men usikkerhet til egen person er altoverskyggende. Ulogisk i sin form, men like fullt som glødende kull inne i oss.
I dag har det vært en god dag. På jobb var det travelt som vanlig, men med mye å gjøre får man også gjort mye.
Vi pleier ofte å gå ut å spise når det er bursdager. Denne gangen var det min nest yngste sønn og hans kjæreste som feiret. Det er jo ikke alltid like lett å få dagene til å passe når man jobber litt sånn til alle døgnets tider, men denne gange passet det inn.
Vi hadde bestilt bord på stamstedet vår på Egon. De leverer alltid god mat og vi trives godt der. Det gikk i burgere som vanlig. Digg mat, godt selskap og vellykket bursdagsmiddag. Kjæresten til min sønn er Fra Sverige og et strålende fint menneske. Så da ble det slik at ballonger var gule og blå og sto godt i lag med det norske flagget. Litt internasjonalt drag over denne middagen, noe vi satt pris på. En hyggelig gest fra stamstedet vårt.
Som den hønefar jeg er synes jeg det er godt å få ungene hjem eller bare se dem så ofte som mulig. Savner jo dem konstant når dem ikke er hjemme. Men slik er nå livet. En dag flytter dem og det er også greit. Det betyr at man har lykkes!
Jeg er umåtelig stolt av alle ungene mine og deres respektive kjærester. Jeg er heldig når det går så bra med dem alle i livet.
