Det er når man sliter man virkelig kjenner at man lever, heter det seg. Om det er akkurat slik det sies, vet jeg ikke, men jeg synes selv det, der jeg løper med motvind i trynet og regnet piskende imot meg som stokkeslag mot iskalde lår.
Dagen begynte ikke helt bra med flom rundt meg i Bergensområdet både her og der. Vått var det og våtere skulle det bli. Så ble vondt verre da vindenes herre bestemte seg for å krydre bergensere og striler her ute i havet med opptil storm styrke. Ja tror faktisk det var orkan i kastene. Det er nå man kjenner at man lever, tenkte jeg og forsøkte å overbevise fanden på ryggen som dæljet løs mot meg med dørstokken. Hva faen tror den at den er tenkte jeg og dro en parallell til livets skole og slikt noe. En liten orkan skulle da for pokker ikke stoppe en gammel Landåsgutt.
Jeg knafset i meg en halv gulrot og tenkte kjapt over konsekvenser og ulemper med det å stikke ut å løpe i slikt vær. All fornuft, sammen med fanden på skulderen, tilsa at jeg burde synke ned i sofaen og ta det med ro i stedet. Min kone var på dette tidspunktet gått i kompaniskap med fanden på skulderen. Sammen sto dem og prøvde å torpedere det gamle stae tirretrynet fra Bergens gangsterhovedstad på den tid, Landås. Så da måtte det gå slik at Landås nøtteknekkers tok knekken på fanden og fine fruer fra nedre deler av Kalfaret. Hvem som egentlig var smartest, ja det snakker vi ikke så mye om.
Så da tok gamlingen bilen til nærmeste stadion og tutlet seg litt småbetenkt ut i det som nå virket som om det hadde gått fra orkan og til tyfon, stormflo, vind i seilet, overflod og alt som er av drittvær på en eneste gang. Det virket ikke helt koselig lenger, men har en sagt A, så får en si B. Mot i brystet tett i pappen tenkte jeg og løp ut på indre bane. Den første halve runden gikk overraskende greit, men det var før jeg kom rundt svingen og gikk fra medvind til motvind. Fy flate da slo Vestlandets drittvær inn mot meg og nærmest stanset meg i fra å løpe fremover. I det jeg løp to skritt frem hadde jeg mer enn nok med å ikke løpe bakover.
Jeg tenkte over livet i det jeg passerte et fotballmål som hadde blåst ned og lå på siden litt ute rundt cornerflagget til nest Sotra. Jeg lengtet etter sofaen, varm dusj og en kopp kaffe, men noe inni meg sa at dørstokkmila ikke skulle få ta knekken på den gamle høvdingen fra Landås. Det skal mer til enn litt orkan for å ta knekken på en gammel kriger. Ja, det var i alle fall det jeg prøvde å overbevise meg selv om der jeg løp i motvinden langs ene langsiden på stadion.
På en annen side så skjer det noe med deg når motstanden øker. Du kan grave deg ned å lide litt i stillhet, eller du kan åpne sinnet for å slippe inn stayer evnen din. Jeg gjorde det siste som jeg da har gjort mange, mange ganger før når det har buttet imot. Bevisst på at hjernen og fanden der inne gjør alt den kan for å ta knekken på motivasjonen din, fosset jeg fremover med ny kraft. Det er jo slik i livet at det er motgang som gjør deg sterk. Og når du løper fremover der regn, vind og vær desperat prøver å hindre deg, ja da finner i alle fall jeg indre styrke til å fortsette. Dette er jo ikke gjort av seg selv, men har vært noe jeg har måttet øve på. Og jeg har vært nødt til å utfordre meg selv på ting jeg ikke har trodd jeg skulle klare. Det er en prosess, ikke sant?
Uansett, så pleier jeg å dra frem mitt bredeste smil og nynne litt når det kjennes tungt ut. Det er da for pokker ikke belønningssenteret i hjernen min som skal vinne sammen med fanden som mater den med falsk informasjon?!
Nei her er det jeg som bestemmer! Vi kjører på med verdens bredeste smil i det jeg passerer 24 runder. Å tror du ikke jaggu, at solen titter frem mellom to byer, skyene flytter seg og lyset smiler til meg i det endorfinrushet slår innover i signalsubstansen min og fyller kroppen med godfølelse. Et vakkert øyeblikk står alt stille. Dørstokken finnes ikke og lyder er som bomull. Et vakkert øyeblikk er det kun meg i hele verden. Regn, vind og faenskap er borte sammen med problemer, sykdom og smerte. Det var dette øyeblikket jeg kom for. Det var dette jeg kjente da jeg passerte målstreken. Dette lille, men akk så viktige øyeblikket der demotivasjon er forsvunnet ut i det store intet. Der motivasjon trumfer fanden på skulderen. Der gamle nøtteknekkers fra Landås er i ett med universet. Uovervinnelig og i stand til å takle alt. Det er da det er på tide å reise hjem til en varm dusj og sofaen. Til en varm kaffekopp og til en bekymret kone som har tenkt at jeg har fått et fotballmål i hodet. Nei, alt er bra med meg. Veldig, veldig bra.
Mvh Willy
#helsegevinst #hverdagsaktiv #trening #storm #løpeglede #runnershigh #motivasjon #mestring
